Kapittel 21

Profeten Joseph Smith

Joseph Smith var et redskap i Herrens hånd da han gjenga alt som hadde vært tapt gjennom århundrer med åndelig mørke.

Fra Spencer W. Kimballs liv

I 1970-årene reiste president Spencer W. Kimball sammen med andre ledere i Kirken over hele verden for å møte medlemmer på områdekonferanser. Under en av disse konferansene ga han uttrykk for takknemlighet for arven etter profeten Joseph Smith:

«Fordi en fjorten år gammel gutt gikk ut i skogen i New York for å be, har alle disse hundretusenvis av mennesker kommet til områdekonferanser. Fordi den fjorten år gamle gutten gikk ut i skogen for å be etter å ha lest i Skriften at “om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud” (Jakobs brev 1:5), fordi han var verdig til å motta åpenbaringer fra det høye, har vi Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Vi har alle de velsignelser som kan gjøre oss til det lykkeligste folk i hele verden, fordi en gutt på fjorten år gikk ut i skogen for å be. Jeg er takknemlig for at Joseph fant veien ut i skogen, og jeg er takknemlig for at han visste hva han gjorde, og at han var alvorlig nok til å motta Herrens ord etter hvert som det kom til ham, og snakke om det og bygge opp dette riket.»¹

Ved en annen anledning beskrev president Kimball sine følelser da han betraktet et portrett av profeten Joseph Smith i et rom i Salt Lake tempel: «Jeg ser bort på veggen foran i rommet, og der er Joseph Smith. Jeg må tenke på hvilken stor, stor profet Joseph Smith var. Han var ingen vanlig mann… Jeg tenker på all forfølgelse og lidelse han gjennomgikk. Jeg tenker på alle åpenbaringene fra himmelen han mottok og ga til oss. Og så får jeg ny styrke igjen.»²

Spencer W. Kimballs læresetninger

Joseph Smith ble kalt til profet ifølge Guds forhåndskjennskap og visdom

Joseph Smith ble forberedt mange århundrer før han ble født. Han fikk til og med navnet Joseph før han ble født [se 2. Nephi 3:14-15]. Hans misjon var å komme til jorden på riktig tid i disse siste dager for å åpne dørene til den store verden, for å gi dem evangeliet, for å gi dem prestedømmet og gi dem håp idet de ser frem til evig liv.³

Joseph Smith, Herrens profet, ble beskikket, kalt før han ble født, kalt for uminnelige tider siden, til å komme frem i denne tid for å … åpne verden for forkynnelse av det sanne og levende evangelium.

… Joseph Smith kom til denne verden som ropte om hjelp. I hundrevis av år hadde den vært hjelpeløs… Det hadde gått mange hundre år siden det hadde vært noen profet her… Og nå var tiden inne.⁴

Det er sikkert og visst at Gud vår Fader og hans Sønn Jesus Kristus, som viste seg for Joseph Smith – som var på alder med unggutter i Det aronske prestedømme – for å gi ham instruksjoner til hele menneskeheten, ikke bare viste seg helt tilfeldig for en person på denne planeten. Nei, Herren sier at denne tilsynekomst, som var nøyaktig planlagt, fant sted fordi «… jeg, Herren, som kjenner til den ulykke som skal komme over jordens innbyggere, [kalte] på min tjener, Joseph Smith jr., og talte til ham fra himmelen og ga ham bud» (L&p 1:17).

Gud gjør ikke noe på måfå, men følger alltid en plan slik en kjærlig far gjør.⁵

Joseph Smiths første syn åpnet en ny evangelieutdeling med guddommelig åpenbaring

Ved spesielle behov, i spesielle tider og under riktige omstendigheter åpenbarer Gud seg for mennesker som er beredt til slike tilkjennegivelser. Og siden Gud er den samme i går, i dag og for evig, kan himlene ikke bli lukket unntatt når menneskene selv stenger dem på grunn av sin vantro.

I vår egen evangelieutdeling har [en slik] stor hendelse funnet sted. Behovet var påtrengende. Et frafall hadde formørket jorden, og det var belgmørke over folkene. Menneskenes sinn var uklart, og lyset var skjult i mørket [se Jesaja 60:2]. Tiden var inne. Religionsfrihet ville beskytte frøet til det kunne spire og gro. Og den som ble forberedt, var en ungdom, ren og med åpent sinn, en som hadde så ubetinget tro på Guds svar at himlene ikke kunne forbli som jern og jorden som kobber, slik de hadde vært i mange århundrer [se 3. Mosebok 26:19].

Denne kommende profet hadde ingen forutfattede, falske oppfatninger og meninger. Han var ikke forankret i århundrers tradisjoner, legender, overtro og fabler. Han måtte ikke glemme noe han hadde lært tidligere. Han ba om kunnskap og veiledning. Mørkets krefter viste seg forut for lyset. Da han knelte i ensomhet i den stille skogen, forårsaket hans oppriktige bønn en stor kamp som truet med å tilintetgjøre ham. I århundrer hadde Lucifer med ubegrenset herredømme lenkebundet menneskenes sinn, og han ville ikke gi slipp på sitt sataniske grep. Dette var en trussel mot hans ubegrensede herredømme. La Joseph Smith fortelle sin egen historie:

«Jeg … ble grepet av en makt som fullstendig overmannet meg, og den … bandt min tunge… Tykt mørke omsluttet meg, og en stund forekom det meg at jeg var dømt til en øyeblikkelig ødeleggelse.

… i samme øyeblikk som jeg var iferd med å … overgi meg til ødeleggelse — ikke til en innbilt tilintetgjørelse, men til et virkelig vesens makt fra den usynlige verden … så jeg en lysstøtte rett over mitt hode, klarere enn solen…

Jeg oppdaget at jeg var befridd fra den fiende som hadde holdt meg bundet. Da lyset hvilte på meg, så jeg to personer hvis glans og herlighet overgår enhver beskrivelse, stående over meg i luften. En av dem talte til meg, kalte meg ved navn og sa idet han pekte på den annen: Dette er min elskede Sønn. Hør ham!» [Joseph Smith – Historie 1:15-17.]⁶

Himlene, som i stor grad hadde vært lukket i mange århundrer, var nå åpnet. Røstene, som hadde forholdt seg stille og dempet og som ikke var blitt hørt gjennom mange århundrer, begynte nå å tale. Åpenbaring som nesten var gått tapt og som man regnet med ikke eksisterte, var igjen tilgjengelig…

En ny sannhet, et begrep som jordens myriader av mennesker ikke forsto, brøt frem, og i det øyeblikket var det bare én mann på hele jordens overflate som visste med absolutt sikkerhet at Gud var en person, at Faderen og Sønnen var adskilte personer med [herliggjorte] legemer av kjøtt og ben, [og at han] var skapt i deres bilde. På samme måte som Sønnen var i sin Faders bilde, så Gud Faderen ut som Sønnen.⁷

Intet annet enn dette fullstendige syn som Joseph hadde, kunne ha tjent det formål å rydde opp i århundrers tåke. Bare et inntrykk, en uforklarlig røst, en drøm kunne [ikke] ha jaget bort de gamle fantasibilder og misoppfatninger.⁸

Denne unge gutten ble betrodd den største kunnskap som var kjent blant mennesker. Husk at denne vårmorgenen hadde ikke ett menneske i verden absolutt kunnskap om Gud. Det fantes mange gode mennesker, men alle hadde vandret i åndelig mørke i alle disse mange århundrene. Men det var en gutt som visste…

Joseph kjente, som ingen annen levende sjel, disse absolutte sannheter:

Han visste at Gud lever, at Han er en [herliggjort] person av kjøtt og ben og personlighet, i likhet med oss eller vi i likhet med Ham, i Hans bilde.

Han visste at treenigheten – med tre Guder i en – som lenge var blitt forkynt, var en myte, et bedrag. Han visste at Faderen og Sønnen var to adskilte personer med skikkelse, røst og … personlighet.

Han visste at evangeliet ikke fantes på jorden, for han hadde lært det av Guddommen, og den sanne kirke fantes ikke på jorden, for himmelens og jordens Gud hadde opplyst ham om det.⁹

Denne morgenen i lunden i New York da Faderen og Sønnen kom til ham, var kanskje den største åpenbaring som noensinne er gitt til verden.¹⁰

Joseph Smith var Herrens redskap til å gjengi evangeliet

Den unge profeten ble fortalt at han skulle være et redskap i Herrens hånd når det gjaldt å gjenopprette det evige evangelium med alt som gikk tapt i de tidligste generasjoner. Så fortsatte disse syner og åpenbaringer gjennom år da Jehovas røst lot seg høre igjen og igjen, og evangeliets sannheter ble gjengitt til jorden gjennom denne unge profeten – Guds prestedømme, apostelembedet, myndighet og krefter og Kirkens organisasjon – slik at åpenbaringene og de evige sannheter igjen finnes på jorden og er tilgjengelige for alle som vil motta dem.¹¹

Profeten Moroni viste seg for Joseph. Han oppholdt seg hos ham lange stunder av gangen for å fortelle hvordan det amerikanske kontinent ble befolket av lehittene. Han fortalte også om Mormons bok, som skulle komme frem og bli oversatt… Denne opptegnelsen, Mormons bok, ville bli nok et bevis på vår Herre Jesu Kristi guddommelighet.¹²

Ved Guds gave og kraft oversatte [Joseph] denne opptegnelsen, nå kjent som Mormons bok.¹³

Evangeliet ble åpenbart, linje på linje og bud på bud. Sannheter ble gjengitt, og myndighet og kraft ble overdratt. Gradvis fikk man det lys og de mennesker som skulle til for å kunne organisere dette Guds rike som Daniel så for to og et halvt tusen år siden [se Daniel 2:44-45].¹⁴

Etter lange århundrer med åndelig mørke begynte lyset å skinne da åpenbaring innledet denne evangelieutdeling. Profeten Joseph Smith mottok åpenbaringer fra Herren som bragte tilbake til jorden det som var gått tapt – Guds prestedømme – myndighet, kraft, rett til å forrette ordinanser og fortsettelse av Herrens åpenbaringer til sitt folk her på jorden.¹⁵

Joseph Smith ble gitt den myndighet hvorved han kunne besegle på jorden, og det ville være beseglet i himmelen. Disse nøklene har blitt overlevert fra president til president.¹⁶

Joseph Smith beseglet sitt vitnesbyrd med sitt blod

Detaljene i Joseph Smiths liv er kjent for oss. Han bekjentgjorde umiddelbart sitt strålende syn av Faderen og Sønnen, og ble straks plaget og forfulgt. Skriftlærde og fariseere i vår tid har utgitt hundrevis av ærekrenkende bøker og artikler, har fengslet ham …, rullet ham i tjære og fjær, skutt på ham og gjort alt i sin makt for å tilintetgjøre ham. Tross alle deres forsøk på å ta hans liv, overlevde han bitter og voldsom forfølgelse i over tyve år for å fullføre sin misjon inntil hans time var inne.

Han gjennomgikk et 24 års helvete, men han opplevde også en 24 års begeistringsrus i kommunikasjon med Gud og andre udødelige! Hans misjon ble fullført – himmel og jord var igjen forbundet. Kirken var organisert, Brigham Young og andre store ledere var opplært så de kunne føre verket videre. Og han hadde overdratt til De tolv enhver nøkkel og kraft tilhørende apostelembedet som han selv innehadde, og han hadde sagt til dem: «Jeg har lagt grunnlaget, og dere må bygge på det, for riket hviler på deres skuldre.»

Og timen var kommet da han skulle besegle med sitt blod sitt vitnesbyrd, som han så ofte hadde båret for store flokker av venner og fiender…

Selv om han håpet og ba om at kalken måtte gå ham forbi, visste han at det var uunngåelig. Han sa: «Jeg går som et lam til slakterbenken.» [Se L&p 135:4.] …

Og det var en nedslakting! Skuddene ble avfyrt! Martyrers blod strømmet, for Hyrum, hans eldre bror, hadde valgt å bli værende sammen med ham. Dette dyrebare blod trakk seg ned i jorden og beseglet et udødelig og uimotsigelig vitnesbyrd som fortsatte å gi gjenklang i sinn og hjerter.¹⁷

Jesus beseglet sitt vitnesbyrd med sitt blod. Det gjorde også Stefanus. Joseph Smith har nå beseglet sitt vitnesbyrd med sitt blod, og han døde som ung mann for å kunngjøre for hele verden at platene som Mormons bok har sin opprinnelse fra, ble funnet i en høyde nær Palmyra i delstaten New York. På grunnlag av denne boken og Den hellige bibel, og ved englers betjening, ble derfor Jesu Kristi evangelium igjen gjengitt til jorden.¹⁸

Joseph ble beskyttet og hans liv spart under enhver forfølgelse inntil hans verk var fullført og han hadde gjort sin del av gjengivelsen av evangeliet og prestedømmet og alle andre nøkler i evangelieutdelingen og inntil organiseringen av riket var iverksatt. Han kunne ikke drepes før da, selv om hele helvete raste mot ham. Han ønsket å leve. Livet var kjært for ham. Det innebar løfter om gode forhold til familien og til brødrene, og med hensyn til gleden over å se verket folde seg ut i full blomst. Men hans arbeid var gjort. Andre sterke ledere kunne nå videreføre det. Det var behov for ham et annet sted. Han døde som svært ung mann, bare i 30-årene, og han innledet sitt arbeid i andre riker.¹⁹

«Mormonismen vil gå til grunne hvis vi dreper profeten deres,» sa de … da de myrdet Joseph Smith med kaldt blod. Uten tvil ble deres djevelske, tilfredse flir over en slik udåd forandret til bekymrede rynker da de innså at de bare hadde stampet mot brodden og skadet seg selv. Mormonismen ble ikke tilintetgjort ved det grusomme martyriet, men viste sin livskraft. Det kjød som var opprevet av kuler, gjødslet jordbunnen. Det blod de utgjød, fuktet frøet, og de ånder de sendte opp til himmelen, vil vitne mot dem i all evighet. Saken vedvarer og vokser.²⁰

[Joseph Smiths] verk gikk ikke tapt. Hans vitnebyrd går jevnt og trutt fremover, videre i det uendelige.²¹

I dag står et stort folk som prises for sin utdannelse, praktiske sans og dyd, frem for å bære vitnesbyrd om at Joseph Smiths martyrdød, i likhet med martyrene før ham, er enda et av de ufeilbarlige bevis på at Jesu Kristi evangelium er guddommelig og gjengitt i sin fylde gjennom denne ydmyke profet.²²

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Se s. V-IX for ytterligere hjelp.

Hva mener du er noe av det største som Herren åpenbarte gjennom profeten Joseph Smith? (Du finner noen eksempler på side 231-35.) Hva sier du når en som ikke er medlem av Kirken, spør deg om Joseph Smith?
Hva var Guds rolle og hva var Joseph Smiths rolle da himlene ble åpnet for evangeliets gjengivelse? (Se side 231, 231-33.) På hvilke måter var Joseph Smith forberedt til å motta åpenbaring?
Hva visste Joseph Smith etter Det første syn som han ikke visste før? (Du finner noen eksempler på side 231-32.) Hvordan tror du hans følelser for Gud og seg selv ble forandret? Hvordan har du blitt påvirket av ditt vitnesbyrd om Det første syn?
På hvilke måter var Joseph Smith et Herrens redskap med hensyn til å forbinde himmel og jord? (Se side 234-35.) Hva tror du det betyr å være et redskap i Herrens hånd?
President Kimball sa at mobben håpet å tilintetgjøre mormonismen ved å drepe Joseph Smith (side 237). Hvilke tanker og følelser har du når du overveier det som har skjedd i Kirken etter Joseph Smiths død?

Aktuelle skriftsteder: Jesaja 29:11-14; L&p 135; 136:37-39