Kapittel 5

Bønn, nøkkelen til åndelig kraft

Gjennom ærlig og inderlig bønn mottar vi kjærlighet, kraft og styrke fra vår himmelske Fader.

Fra Spencer W. Kimballs liv

«Jeg har alltid meget vare følelser overfor bønn og bønnens kraft og velsignelser,» sa president Spencer W. Kimball. «Jeg har mottatt flere velsignelser enn jeg noen gang kan få takket nok for. Herren har vært så god mot meg. Jeg har hatt så mange erfaringer både når jeg har vært syk og når jeg har vært frisk at de ikke etterlater en skygge av tvil i mitt hjerte og sinn om at det finnes en Gud i himmelen, at han er vår Fader og at han hører og besvarer våre bønner.»¹

En av disse erfaringene fant sted da president Kimball og hans hustru, Camilla, reiste til en konferanse i New Zealand. Da de kom til byen Hamilton, var de så syke at president Kimball ba president N. Eldon Tanner, førsterådgiver i Det første presidentskap, om å representere ham under et kulturprogram som var planlagt til den kvelden. Noen timer senere våknet president Kimball «plutselig og spurte dr. Russell M. Nelson, som våket over ham: “Bror Nelson, når skulle aftenens program begynne?”

“Klokken 19, president Kimball.”

“Hvor mange er den nå?”

“Nesten syv.”

Spencer var våt av svette. Feberen hadde gitt seg… Han sa: “Si til søster Kimball at vi skal dit.”

Camilla sto opp, og begge kledde seg raskt og kjørte den korte strekningen til stadionet der programmet nettopp skulle begynne. Under åpningen hadde president Tanner forklart at de var for syke til å være tilstede. I åpningsbønnen hadde en ung newzealender holdt en inderlig bønn: “Vi er 3 000 New Zealand-ungdommer som er samlet her. Vi har gjort forberedelser til å synge og danse for din profet. Vil du helbrede ham og få ham hit!” Da bønnen ble avsluttet, kom bilen med Spencer og Camilla kjørende inn på stadionet, og det lød et spontant, øredøvende rop da bønnen ble besvart.»²

Spencer W. Kimballs læresetninger

Det kreves at vi ber, på samme måte som det kreves at vi holder ethvert annet bud

Bønn er ikke en valgfri aktivitet, den er grunnleggende for vår religion.³

Hvorfor skulle vi be? Fordi vi er vår himmelske Faders sønner og døtre, og vi er avhengige av ham for alt vi har – mat og klær, helse, selve livet, syn og hørsel, stemme, evne til å bevege oss, til og med vår forstand.

… Kan du gi deg selv evne til å puste, selve livet, hele ditt vesen? Kan du forlenge dine dager med en eneste time? Er du så sterk uten himmelens gaver? Er din hjerne blitt skapt av seg selv, og har du formet den? Kan du gi liv eller forlenge liv? Makter du å klare deg uten Herren? Likevel oppdager jeg at mange unnlater å be…

Du som ber av og til, hvorfor ikke be mer regelmessig, oftere, mer inderlig? Er tiden så kostbar, livet så kort eller troen så svak? …

Vi har alle store forpliktelser overfor Herren. Ingen av oss har nådd fullkommenhet. Ingen av oss er fri for feil. Det kreves av alle at vi skal be, på samme måte som det kreves kyskhet, overholdelse av sabbaten, at vi betaler tiende og etterlever Visdomsordet, er tilstede på møter og inngår celestialt ekteskap. Like sikkert som ethvert annet bud er dette et bud fra Herren.⁴

Da jeg tidligere i livet reiste omkring i Kirkens staver og misjoner, traff jeg ofte mennesker som var i vanskeligheter eller som hadde store behov. Mitt første spørsmål til dem var: «Hva med deres bønner? Hvor ofte ber dere? Hvor engasjert er dere når dere ber?» Jeg har oppdaget at synden vanligvis finner sted når kommunikasjonslinjene er brutt. Dette var grunnen til at Herren sa til profeten Joseph Smith: «Det jeg sier til én, sier jeg til alle. Be alltid så den onde ikke får makt over dere og fjerner dere fra deres stilling» (L&p 93:49).⁵

I dagens verden er det et stort behov for bønn som kan holde oss i kontakt med Gud og holde kommunikasjonskanalene åpne. Ingen av oss skulle bli så opptatt at vi ikke kan meditere med bønn. Bønn er det som åpner for åndelig styrke.⁶

I våre bønner skulle vi gi uttrykk for takknemlighet og ydmykt be vår himmelske Fader velsigne oss og dem vi har rundt oss

Hva skal vi så be om i våre bønner? Vi skulle gi uttrykk for glede og oppriktig takknemlighet for velsignelser vi har mottatt. Herren har sagt: «Og dere må gi takk til Gud i Ånden for enhver velsignelse dere er velsignet med» (L&p 46:32). Vi får del i en strålende og betryggende ånd når vi uttrykker oppriktig takknemlighet til vår himmelske Fader for våre velsignelser – for evangeliet og kunnskapen om dette evangelium som vi er blitt velsignet med å motta, for de anstrengelser og det arbeid som foreldre og andre mennesker har utført for oss, for vår familie og for våre venner, for de muligheter vi har, for vårt sinn, vårt legeme og vårt liv, for gode og nyttige erfaringer vi har gjort i livet, samt for all vår Faders hjelp og vennlighet og for bønner han har besvart.

Vi kan be for våre ledere. Paulus skrev:

«Fremfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker,

for konger og for alle som er i høy stilling» (1. Timoteus 2:1-2).

Vi utvikler lojalitet mot vårt fedreland og de lover som styrer oss hvis vi ber på denne måten. Dessuten vil vi utvikle kjærlighet til våre ledere i Kirken, og våre barn vil respektere dem, for man kan neppe være kritisk til Kirkens funksjonærer hvis man ber ærlige bønner for dem. Det er en glede for meg at jeg hele livet har støttet mine ledere og har bedt for deres ve og vel. Og i de senere år har jeg følt at jeg har fått stor kraft på grunn av lignende bønner som de siste-dagers-hellige har oppsendt til himmelen for meg.

Det altomfattende misjonærarbeidet skulle ustanselig tas med i våre bønner. Vi ber om at nasjoners dører vil bli åpnet så evangeliet kan bli forkynt. Vi ber om muligheter og veiledning til å dele evangeliets strålende nyheter med andre. Når alle barn ber hele sitt liv for misjonærarbeidet, vil de bli gode misjonærer.

… Vi ber for den som vi følte var vår fiende, for vi minnes det vakre og mektige råd som vår Herre har gitt: «Men til dere som hører, sier jeg: Elsk deres fiender, gjør vel imot dem som hater dere, velsign dem som forbanner dere, be for dem som taler ille om dere» (Lukas 6:27-28). Kan noen ha en fiende lenge hvis han ber for de menneskene han er omgitt av og som han måtte ha bitre følelser for?

Vi ber om visdom, om dømmekraft og om forståelse. Vi ber om beskyttelse når vi er på farlige steder, og om styrke i fristelsens stund. Vi husker våre kjære og våre venner. Vi fremsier øyeblikkets bønner i ord eller i tanker, høyt eller i dypeste stillhet. Vi har alltid en bønn i vårt hjerte om at vi må greie våre daglige gjøremål godt. Kan vi gjøre det som er ondt hvis vi har ærlige bønner i vårt hjerte og på våre lepper?

Vi ber for vårt ekteskap, våre barn, vår neste, vårt arbeid, våre avgjørelser, våre oppdrag i Kirken, våre vitnesbyrd, våre følelser og våre mål. Ja, vi lytter til Amuleks gode råd og ber om barmhjertighet, vi ber om alt vi trenger til livets opphold, for vår husholdning og om beskyttelse mot våre fienders makt. Vi ber «om beskyttelse mot djevelen som er en fiende av all rettferdighet» og for våre markers grøde. Og når vi ikke roper til Herren, skal vi «la hjertet være fylt og stadig oppløftet i bønn til ham om [vår] velferd, og også for velferden til dem som er omkring [oss]». (Se Alma 34:18-27.)⁷

Vi ber om tilgivelse. Jeg har intervjuet mange fremtidige misjonærer. Altfor ofte oppdager jeg at de ikke ber, selv om de ikke har fått tilgivelse for tåpeligheter. «Hvorfor ber du ikke,» har jeg spurt, «når det er så meget du må gjøre opp for? Tror du at du bare kan neglisjere det, trekke på skuldrene og bortforklare det med at det er vanlig praksis? Skammer du deg for å knele, skammer du deg over Kristus? Tviler du litt med hensyn til Gud? Vet du ikke at han lever og at han elsker og tilgir deg når du viser at du omvender deg? Vet du at synder ikke kan slettes, overtredelser ikke tilgis ved unndragelse og ren forglemmelse?» …

Vi ber om alt som er nødvendig og verdig og riktig. Jeg hørte en gutt på omkring fjorten år som i familiebønn tryglet Herren om å beskytte familiens sauer oppe i åsen. Det snedde, og det var bitende kaldt. Jeg hørte en familie be om regn under en tørkeperiode da situasjonen var fortvilet. Jeg hørte en ung pike be om hjelp til prøvene hun skulle ha den dagen.

Vi ber også for syke og de som er rammet på annen måte. Herren vil høre våre oppriktige bønner. Han helbreder kanskje ikke alltid de rammede, men han kan gi dem fred eller mot eller styrke til å holde ut. Vi glemmer ikke å be for dem som trenger velsignelser nesten mer enn de fysisk syke – de som er frustrert og forvirret, de som fristes og som er urolige.

Vi ber for våre barns ve og vel. Når barna blir eldre, blir de noen ganger opprørske tross alt vi kan si og gjøre. Alma oppdaget at formaningene han ga sin [sønn], var forgjeves, så han ba for [ham], og han holdt mektige bønner. Noen ganger er dette alt foreldre kan gjøre. Et rettferdig menneskes bønn har stor kraft, sier Skriften, og det hadde den i dette tilfellet. [Se Jakobs brev 5:16, Mosiah 27:14.]⁸

Det er et stort privilegium og en stor glede å kunne be til vår Fader i himmelen, en stor velsignelse. Men prosessen er ikke avsluttet når vår bønn er ferdig. Amulek hadde helt rett da han sa: «Og nå, se, mine elskede brødre, … hvis dere, etter å [bedt], viser bort de trengende og de nakne og ikke besøker de syke og plagede og gir av deres midler, hvis dere har noen, til dem som står i trang til det, jeg sier til dere at hvis dere ikke gjør noen av disse ting, se, da er deres bønner forgjeves og gavner dere ikke, og dere er som hyklere som fornekter troen» (Alma 34:28). Vi må aldri glemme at vi skal etterleve evangeliet like ærlig og oppriktig som vi ber.⁹

I våre private, personlige bønner kan vi kommunisere med Gud og få vite hans vilje

Enkelte ting er det best å be om når vi er alene og ikke behøver å tenke på tiden eller det konfidensielle i våre bønner. Å be i ensomhet er uvurderlig og givende. Å be alene hjelper oss å fjerne skam, påtatthet og enhver underliggende falskhet. Det hjelper oss til å åpne vårt hjerte og være helt ærlige og hederlige når det gjelder å gi uttrykk for alle våre håp og holdninger.

Jeg har lenge følt at det er viktig å få være uforstyrret når vi holder personlig bønn. Frelseren fant det til tider nødvendig å gå opp i fjellet eller ut i ørkenen for å be. På samme måte søkte apostelen Paulus ut i ørkenen for å være alene etter at han hadde mottatt sitt viktige kall. Enos oppholdt seg på ensomme steder for å kommunisere med Gud. Joseph Smith fant den ro han søkte i et skogholt hvor bare fugler og trær og Gud kunne høre hans bønn. Legg merke til noen viktige ord i hans beretning: «I overensstemmelse med denne min beslutning om å be til Gud, dro jeg således ut (trakk jeg meg tilbake) i skogen for å gjøre et forsøk… Det var første gang i mitt liv at jeg forsøkte noe slikt, for til tross for all min engstelse, hadde jeg aldri før forsøkt å be høyt.» (Joseph Smith – Historie 1:14, uthevelse tilføyd.)

Så langt det er mulig, burde også vi forsøke å finne et værelse, et hjørne, et avlukke, et sted hvor vi kan «trekke oss tilbake» for å «be høyt» i lønndom. Vi minnes de mange gangene Herren oppfordrer oss til å be høyt: «Og videre befaler jeg deg at du skal be høyt såvel som i ditt hjerte, ja, for verden såvel som i lønndom, offentlig såvel som i enerom» (L&p 19:28).¹⁰

Hvis vi i disse spesielle stundene i bønn holder noe tilbake for Herren, kan det bety at noen velsignelser kan holdes tilbake for oss. Når det kommer til stykket, ber vi som ansøkere foran en allvitende himmelsk Fader, så hvorfor skulle vi noen gang tenke på å holde tilbake følelser eller tanker som har å gjøre med våre behov og våre velsignelser?¹¹

I våre bønner må vi ikke tilsløre noe, ikke være hyklerske, for her kan det ikke være noe bedrag. Herren kjenner vår egentlige tilstand. Forteller vi Herren hvor gode eller svake vi er? Vi står helt blottet foran ham. Fremsetter vi våre bønner i beskjedenhet, oppriktighet og med et «sønderknust hjerte og en angrende ånd» eller som fariseeren som roste seg av hvor nøye han fulgte Moseloven? [Se Ether 4:15; Lukas 18:11-12.] Bruker vi noen få banale og forslitte ord, eller snakker vi fortrolig til Herren så lenge som anledningen krever? Ber vi tilfeldig istedenfor å be regelmessig, ofte, stadig?¹²

Bønn er et så stort privilegium – ikke bare å tale til vår Fader i himmelen, men også å motta kjærlighet og inspirasjon fra ham. Når bønnen er avsluttet, trenger vi å lytte intenst – kanskje i flere minutter. Vi har bedt om råd og hjelp. Nå må vi være «stille og kjenne at [han er] Gud» (Salme 46:11, KJv.).¹³

Vi skulle hver dag ta oss tid til familiebønn

Kirken oppfordrer oss innstendig til å ha familiebønn hver morgen og kveld. Da kneler vi i bønn sammen med alle eller så mange av familiens medlemmer som mulig… Alle familiemedlemmene, også barna, skulle etter tur få anledning til å være den som ber høyt, slik den som presiderer bestemmer. Dette er vanligvis faren, som har prestedømmet, men i hans fravær er det moren, og hvis begge er fraværende, det eldste barnet som er tilstede.¹⁴

Vår Fader i himmelen har gitt oss bønnens velsignelse for at vi skal klare å utføre alle våre viktige aktiviteter i hjemmet og i livet. Jeg vet at hvis vi ber inntrengende og rettferdig, hver for oss og som familie, når vi står opp om morgenen og når vi legger oss om kvelden, og rundt bordet når vi skal spise, vil vi ikke bare bli mer forenet som familiemedlemmer, men vi vil også vokse åndelig. Vi har meget stort behov for vår himmelske Faders hjelp når vi forsøker å tilegne oss evangeliets sannheter og etterleve dem, og når vi ønsker hans hjelp i avgjørelser i livet.¹⁵

Lengden på familiebønnen og innholdet skulle tilpasses behovet. Et ektepars … bønn vil være forskjellig fra en bønn i en familie med voksne barn eller i en familie med små barn. Den skulle selvfølgelig ikke være lang når små barn er tilstede. Da kan de miste interessen og bli lei av å holde bønn og komme til å mislike det. Når barna ber, er det ikke sannsynlig at de vil be for lenge. Herrens bønn, som er gitt som et eksempel, varer bare ca. 30 sekunder, og man kan sannelig takke for og be om mye i løpet av ett eller to eller tre minutter, selv om det sikkert er tidspunkter da det kan være riktig å kommunisere lenger.¹⁶

Når vi kneler ned i familiebønn, vil barna som kneler ned ved vår side, tilegne seg vaner som vil følge dem gjennom hele livet. Hvis vi ikke tar oss tid til å be, sier vi egentlig til våre barn: «Vel, det er ikke så viktig likevel. Vi bryr oss ikke med det. Hvis det passer slik, ber vi sammen, men hvis skoleklokken ringer, bussen kommer og arbeidet kaller – vel, det er ikke så viktig å be, og vi gjør det når det passer slik.» Med mindre man planlegger å be, later det til at det aldri er beleilig.¹⁷

Ingen mor ville skjødesløst sende sine små barn av gårde til skolen en vintermorgen uten varme klær som beskyttelse mot sne og regn og kulde. Men det er veldig mange fedre og mødre som sender sine barn til skolen uten den beskyttelse som bønn gir – beskyttelse mot ukjente farer, onde mennesker og stygge fristelser.¹⁸

Før kan det ha vært bra nok med familiebønn en gang om dagen. Men i fremtiden vil det ikke være nok hvis vi skal redde våre familier.¹⁹

I familiekretsen lærer våre barn hvordan de skal snakke til sin himmelske Fader ved å lytte til sine foreldre. Snart vil de oppdage hvor inderlige og ærlige våre bønner er. Hvis våre bønner er forhastede og til og med har en tendens til å være tankeløse og rituelle, vil de også oppdage dette. Derfor er det bedre at vi både i våre familier og når vi ber på egen hånd, gjør som Mormon sa: «Derfor, mine elskede brødre, be til Faderen med all hjertets iver» (Moroni 7:48).²⁰

Familiebønn innebærer mer enn å be om og takke for noe. Det er et skritt fremover mot familieenhet og familiesamhold. Den bygger opp familiebevissthet og skaper familiesamhørighet. Dette er en stund i en travel hverdag da støyende radioer er bragt til taushet, da lysene er dempet og alles sinn og hjerter er vendt til hverandre og til det som hører evigheten til, en stund da verden er stengt ute og himmelen lukket inne.²¹

Når vi ber sammen som gruppe, skulle vi be slik det er passende for anledningen

Når vi kommer sammen for å be, enten det skjer i hjemmet, i Kirken eller i selskapelighet eller andre former for samvær, skulle vi huske at hensikten med våre bønner er å kommunisere med vår Fader i himmelen. Selv så vanskelig dette enn kan synes, har jeg oppdaget at når jeg ber sammen med andre, er det bedre å være opptatt av en fintfølende og ærlig kontakt med Gud enn å engste seg over hva tilhørerne måtte tenke. Selvfølgelig må man ta hensyn til hvor man ber og hvem man ber sammen med, og dette er en av grunnene til at det ikke er nok at vi bare ber offentlig eller sammen i familien.²²

Offentlige bønner skulle alltid være passende for anledningen. En innvielsesbønn kan være lang, men en åpningsbønn meget kortere. Den skulle være en anmodning om det som er nødvendig ved den spesielle anledningen. Avslutningsbønnen kan være enda kortere – en takke- og avskjedsbønn. Salving med olje er en kort og bestemt del av en ordinans og skulle ikke overlappe beseglingen som følger og som kan være så lang som nødvendig for å nedkalle velsignelser over mottakeren. Velsignelse av maten trenger ikke være lang, men skulle gi uttrykk for takknemlighet og anmode om at maten vil bli velsignet. Den skulle ikke være en gjentakelse av en familiebønn som nettopp er holdt.²³

Hvor ofte hører vi ikke folk som blir så veltalende i sine bønner i den grad at det blir en hel preken? De som lytter, blir trette, og bønnen taper sin virkning.²⁴

Fordi vår himmelske Fader kjenner oss så godt og er så glad i oss, kan vi stole på hans svar på våre bønner

Er bønn bare énveis-kommunikasjon? Nei! …

Å lære bønnens språk er en frydefull opplevelse som varer hele livet. Av og til vil ideer fylle vårt sinn når vi lytter etter å ha bedt. Av og til legger følelser bånd på oss. En ånd av ro forsikrer oss om at alt vil bli vel. Men hvis vi har vært ærlige og oppriktige, vil vi alltid ha en god følelse – en varm følelse for vår Fader i himmelen, og vi vil føle at han elsker oss. Det har bedrøvet meg at enkelte av oss ikke har lært betydningen av den stillferdige, åndelige varme, for den vitner for oss om at våre bønner er blitt hørt. Og ettersom vår Fader i himmelen elsker oss endog mer enn vi gjør selv, betyr dette at vi kan stole på hans godhet og sette vår lit til ham. Det betyr at hvis vi fortsetter å be og leve slik vi skulle, da vil vår Faders hånd veilede og velsigne oss.

Og derfor sier vi i våre bønner: «Din vilje skje» – og vi mener det. Vi ville ikke be en leder om råd og deretter ikke gi akt på det. Vi kan ikke be Herren om velsignelser og deretter overse svaret. Derfor ber vi: «Din vilje skje, o Herre. Du vet dette best, kjære Fader. Jeg vil ydmykt godta og følge din veiledning.»²⁵

Vi skulle be i tro, men være klar over at når Herren svarer, er det kanskje ikke det svaret vi venter eller ønsker. Vi må tro at Guds valg for oss er riktig.²⁶

Etter et liv i bønn kjenner jeg den kjærlighet, kraft og styrke som følger ærlig og oppriktig bønn. Jeg vet at vår Fader alltid er rede til å hjelpe oss i våre erfaringer her i jordelivet, til å undervise oss, lede oss og veilede oss. Med stor kjærlighet har vår Frelser derfor sagt: «Det jeg sier til én, sier jeg til alle. Be alltid» (L&p 93:49).

Hvis vi vil gjøre det, skal vi personlig få vite at vår Fader i himmelen virkelig hører og besvarer bønner. Det er en kunnskap han ønsker at hver og en av oss skal ha. Søk etter den, mine elskede brødre og søstre! Søk etter den!²⁷

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Se s. V-IX for ytterligere hjelp.

Hvordan ville ditt liv ha vært hvis du ikke hadde bedt? Overvei hvorfor Herren befaler oss å be (side 50-51).
Les side 51-53. Hvordan blir vi påvirket når vi gir uttrykk for takknemlighet i bønn? Når vi ber for andre?
Les annet avsnitt på side 54. Hvorfor er bønnene våre ufullstendige hvis vi ikke «etterlever evangeliet like ærlig og oppriktig som vi ber»?
President Kimball sa: «Å be i ensomhet er uvurderlig og givende» (side 54). Hva kan vi gjøre for å finne tid til meningsfylte personlige bønner? Hvorfor tror du det er nyttig at vi til tider ber høyt når vi har personlig bønn? Hvorfor er det å lytte en viktig del av bønn?
På side 56-57 forteller president Kimball om velsignelser som er en følge av familiebønner. Hvilken erfaring har du med slike velsignelser? Hva kan familier gjøre for å finne tid til familiebønn hver morgen og kveld?
President Kimball sa at bønner sammen med andre skulle være passende for anledningen (side 58). Hvilket ansvar har vi når vi blir bedt om å holde slike bønner? Hva kan vi lære av den unge newzealenderens eksempel i historien på side 50-51?
Les avsnittet som begynner nederst på side 59. Hvordan har bønn påvirket ditt forhold til vår himmelske Fader?

Aktuelle skriftsteder: Salme 55:17; Matteus 6:5-15; Jakobs brev 1:5-6; 2. Nephi 32:8-9; 3. Nephi 18:18-21