Mias vitnesbyrd
Artikkelforfatteren bor i Missouri, USA.
“Og Ånden til oss hvisker med sin milde røst. Han vitner om vår Gud og Kristus, gleder og gir trøst” (Barnas sangbok, 56).
Hun skulle ha lagt seg, men Mia var ikke i sengen. Hun satt på gulvet på rommet sitt og tenkte på noe søster Duval hadde lest i Primær: “Tiden vil komme da ingen mann eller kvinne kan klare seg på lånt lys.”1
“Et vitnesbyrd er som et lys i oss,” hadde søster Duval forklart. “Og alle og enhver trenger sitt eget. Da kan vi være sterke når livet er vanskelig og Satan frister oss.”
Mia lente hodet mot sengen. “Jeg vil ha et vitnesbyrd om at evangeliet er sant,” tenkte hun. Men nøyaktig hvordan fikk man et vitnesbyrd? Hun visste at bønn var en del av det.
“Jeg vil be,” besluttet hun. Hun skulle be og ikke gi seg før noe skjedde for å la henne vite at Kirken var sann. Hun var beredt til å be hele natten om hun måtte!
Hun gikk ned på kne. “Kjære himmelske Fader,” hvisket hun, “jeg ønsker å vite om Kirken er sann. Jeg ønsker å føle det i mitt hjerte, og bare vite det.”
Mia ventet. Hun følte ikke noe annet enn den milde følelsen hun vanligvis følte når hun ba. Hva var det hun gjorde galt? Hvor var vitnesbyrdet hennes?
Hun hadde vært på sine knær i det som virket som en lang stund da døren til rommet hennes åpnet seg litt og pappa tittet inn.
“Jeg så lyset under døren,” sa han. “Er du oppe og leser igjen?” Da så han tårer på Mias kinn. Han knelte ned og la armen rundt henne. “Hva er i veien?”
Hun var stille en stund. Så spurte hun: “Pappa, hvordan får man et vitnesbyrd?”
Pappa holdt henne tett inntil seg. “Det er et godt spørsmål. Å ønske et vitnesbyrd er et av de første trinnene.”
Mia kjente at klumpen i halsen begynte å bli mindre.
“Man pleier ikke å få et vitnesbyrd med bare én bønn. Og selv når man har et vitnesbyrd, må man fortsette å jobbe med det.”
“Men hvor kommer et vitnesbyrd fra?” spurte Mia.
“Et vitnesbyrd kommer fra Den hellige ånd,” sa pappa. “Har du noensinne følte deg varm og god under familiens hjemmeaften eller i kirken?”
Mia tenkte over det. “Da du ga meg en spesiell velsignelse før skolen begynte, følte jeg godt.” Hun tenkte litt til. “Og jeg føler meg alltid varm innvendig når jeg hører president Monson tale på generalkonferansen. Og når jeg er snill mot vennene mine eller når jeg leser i Skriftene, føler jeg også godt.”
Pappa smilte. “De følelsene er Den hellige ånd som taler til deg. Han gir deg disse følelsene når du gjør noe som er rett, eller når du hører noe som er sant.”
“Jeg føler meg varm og lykkelig nå,” sa Mia. “Er det Den hellige ånd?”
Pappa klemte henne igjen. “Ja. Han forteller deg at det vi snakker om, er sant. Og det er sånn man får et vitnesbyrd.”
Da Mia gikk til sengs senere, trodde hun ikke at hun hadde et fullstendig vitnesbyrd ennå, men hun hadde fremdeles den gode, varme følelsen av at det pappa hadde sagt, var sant. Hun visste at denne følelsen bare var begynnelsen.
Mia krøp sammen under det varme pleddet og lukket øynene. Like før hun falt i søvn, hvisket hun: “Takk, himmelske Fader, for at du hjelper meg å få et vitnesbyrd. Og takk for pappa.”
Illustrasjon: Brad Teare