Stevens første fremtidige farsdag
Artikkelforfatteren bor i Queensland i Australia.
Steven rullet opp slipset under haken mens resten av Primær-barna øvde på den nye sangen. Aldri i livet om han ville synge denne sangen.
Far, han leder familien…
Steven kikket ut av vinduet og opp i taket. Han beveget seg så mye i stolen sin at han nesten danset. Han kunne ikke synge om han så ønsket det. Noe stort og ubehagelig satt fast i halsen. De andre Primær-barna fortsatte å synge og lære den nye teksten en linje om gangen.
Med visdommens lys i alt som er riktig,
min far er god mot meg (“Fathers,” Children’s Songbook, 209).
Steven kjente noe som prikket ham på armen. Hans mor, som stille hadde fulgt med fra døråpningen til Primær-rommet, dro ham forsiktig i armen. Hun ledet ham ut i gangen. Da han kom bort fra vennene i Primær, klarte ikke Steven å holde tårene tilbake lenger. Mor trakk ham inntil seg i en varm og god klem.
“Det er OK å være lei seg,” sa mor og klappet ham på ryggen. “Jeg vet det er vanskelig å høre og synge den sangen.”
Steven nikket og tørket tårene. “Jeg vil ikke synge på farsdagen fordi jeg ikke har en far.” Det sved i Stevens øyne, og han bet seg i leppen. “Jeg vil ikke kalle ham pappa lenger. Jeg har ikke sett ham på lenge, og han ønsker ikke engang å være pappaen min.”
Steven anstrengte seg for å ikke gråte – men han kunne fremdeles høre dem synge. Den sangen fikk det bare til å gjøre vondt dypt inni ham. Akkurat som da pappa hadde skrevet og sagt at han og hans nye hustru hadde bestemt seg for at han ikke skulle treffe Steven eller broren lenger.
Mor trakk ham inntil seg og klemte ham igjen, og Steven lot noen flere tårer trekke inn i skjorten hennes. “Jeg skal snakke med Primærs president. Du behøver ikke synge hvis du ikke vil. Men du – jeg har en idé.” Mamma så rett inn i øynene hans. “I år feirer vi ikke farsdag – vi feirer fremtidens farsdag!” Hun smilte, og han stirret tilbake.
“Hæ? Feire hva?”
“Fremtidens farsdag – vi feirer hvor fantastiske du og din bror vil bli som pappaer en dag. Vi skal ha gaver og en kake og favorittbrusen din!”
Mamma kysset ham i pannen, og prøvde så å rette på det mishandlede slipset hans. “Du, Steven, kommer til å bli en glimrende pappa – det ser jeg allerede. For du tenker allerede på hva du skal gjøre med barna dine og planlegger av hva slags pappa du skal bli.”
Jo mer Steven tenkte på det, jo bredere ble smilet hans. Han ga mor en klem, gikk tilbake til Primær og følte seg mye bedre.
To uker senere sto Steven foran speilet og rettet på den kule nye sløyfen sin. Mamma hadde gitt ham den tidligere den morgenen til hans aller første fremtidige farsdag! Steven tok Skriftene sine og gikk til døren for å dra til kirken.
Han smilte til mamma.
“God farsdag, mamma.”
Mamma gliste. “God fremtidig farsdag, Steven.”
Illustrasjoner: Alyssa Tallent