Veien til Palmyra
Fra talen “The Making of the Book of Mormon, Joseph Smith, and You,” holdt ved misjonæropplæringssenteret i Provo, 15. februar 2014. Matthew S. Holland er president for Utah Valley University.
Veien til Palmyra – stedet der det første syn fant sted og gullplatenes hvilested – var fylt med alt annet enn godhet og lys for Joseph Smith og hans familie.
Foto: George Anderson, gjengitt med tillatelse fra Kirkehistorisk museum
La det ikke være noen tvil. Enten du er heltidsmisjonær eller ikke, er alle siste-dagers-hellige kalt til å bringe vår Herre Jesu Kristi budskap til “hele jorden” (Matteus 24:14). Vi er kalt til å dele med andre de rene prinsipper og grunnleggende handlemåter i hans evangelium i hans navn. For å gjøre det må vi også huske at det er avgjørende å undervise og vitne om at Joseph Smith var hans redskap til å gjengi disse rene prinsippene og grunnleggende handlemåter til jorden.
Med så veldig mye på spill, gjør dere klokt i å tenke etter om dere er rede til å stå frem og erklære med klar overbevisning og herlig frimodighet at “en skjønn og klar morgen tidlig om våren i atten hundre og tyve”1 gikk Joseph Smith inn i et avsondret skogholt, knelte ned og ba, og siden har verden aldri vært den samme. Hvis dere vil være de Guds tjenere som dere er kalt til å være, må dere være beredt til å gjøre det.
Bestem dere nå for å studere profeten Joseph Smiths liv. Det finnes større kraft og visdom i hans liv enn i noe annet liv, med unntak av Frelserens eget. Hvis dere oppriktig og ydmykt gjør dere kjent med detaljer om Josephs liv, lover jeg at deres kjærlighet til og beundring for ham vil vokse, dere vil finne trøst og oppmuntring for de spesielt vanskelige dagene i livet og deres tjenestegjerning, og dere vil styrke deres forståelse til å kunne motstå latterliggjøring fra vår tids kritikere som synes å være så sikre på at verdslige funn beviser at Joseph ikke kunne være det han hevdet å være. I denne hensikt håper jeg dere vil overveie noen glimt av denne høyst bemerkelsesverdige mann.
En smertefull vei
Det er all grunn til å tro at morgenen da det første syn fant sted, var akkurat så strålende og idyllisk som salmen “Hvilken skjønn og yndig morgen”2 beskriver den. Men når vi nyter et slikt bilde, må vi ikke glemme hva som skulle til for å komme til den morgenen. Veien til Palmyra – området hvor denne hellige, enestående opplevelsen fant sted – var fylt med alt annet enn godhet og lys for denne unge profeten og hans familie.
Profetens foreldre, Joseph Smith sr. og Lucy Mack Smith, giftet seg i Tunbridge, Vermont i 1796. Etter seks år med ganske vellykket landbruk flyttet familien Smith til Randolph ikke langt unna, for å prøve seg på butikkdrift.3
Varebeholdningen som Joseph sr. ervervet ved hjelp av Boston-baserte kreditorer, kom raskt ivrige nye kunder til gode – ikke for penger, men for løfter om betaling straks avlingene kom i hus på slutten av vekstsesongen. Mens han ventet på lovede betalinger til å nedbetale kreditorene, kastet han seg på en ny investeringsmulighet.
Den gangen satset kinesiske markeder stort på krystallisert ginsengrot. Selv om Joseph sr. ble tilbudt 3000 dollar i kontanter fra en mellommann for ginsengroten han hadde samlet og klargjort for transport, bestemte han seg for den mer risikofylte, men potensielt mer lukrative strategien å frakte produktet til New York selv og inngå kontrakt med en skipskaptein for å selge varene på konsignasjon i Kina. Ved å eliminere mellommannen kunne han tjene så mye som 4500 dollar – en enorm pengesum den gangen.4
På grunn av uflaks eller lumske planer endte imidlertid Joseph seniors forsendelse på samme båt som fraktet sønnen til den mellommannen som han hadde nektet å gjøre forretninger med. Denne sønnen utnyttet situasjonen og solgte Smiths ginseng i Kina “til en høy pris”, og beholdt inntektene mens han diktet opp historier om at handelen hadde vært en fiasko og at alt han hadde fått for varene, var en kiste full av te.5
I mellomtiden, samtidig som denne svindelen foregikk, hadde betalingen for en stor varebeholdning forfalt i Smiths butikk. I møte med pågående kreditorer oppsto en fortvilet situasjon for familien Smith. For å betale gjelden, ga Lucy fra seg en bryllupsgave på 1000 dollar som hun hadde spart i mange år, og Joseph godtok 800 dollar for familiegården i Tunbridge.6 Gården var det eneste som ville ha garantert i alle fall et minstemål av økonomisk stabilitet og langsiktig fysisk sikkerhet under de ofte vanskelige forholdene ved den amerikanske koloniseringsgrensen. Pengelens og jordløse skulle familien Smith nå bli tvunget til å flytte åtte ganger på 14 år, stadig på jakt etter en måte å forsørge familien på.
Minst én av disse flyttingene ble utløst av økonomiske vanskeligheter, som skyldtes legeregninger som hadde hopet seg opp etter tyfoidfeberepidemien som rammet alle barna i familien Smith med stor og ødeleggende styrke. Noen uker etter at Josephs feber hadde gått over, opplevde han enorme smerter i skulderen. En lokal lege feildiagnostiserte smerten som en følge av en forstuing. To uker senere, da smerten hadde eskalert til ulidelige nivåer, kom legen tilbake og oppdaget en infeksjon forbundet med Josephs langvarige feber.7
Legen stakk hull på byllen og fikk ut en fjerdedel av den betente materien, men inngrepet var ufullstendig, og Joseph fikk en ny infeksjon nederst i venstre ben. Da ble det tilkalt en kirurg. Han laget et 20 cm langt snitt fra kneet til ankelen, noe som lindret smerten litt. Men infeksjonen spredte seg dessverre til benet.8
Familien søkte nå de nyeste medisinske rådene fra ledende autoriteter ved Dartmouth Medical College. Lucy insisterte på at det mest logiske og vanligste inngrepet, amputasjon, ikke måtte brukes. I stedet ville familien Smith prøve et nytt og smertefullt inngrep – uten noe løfte om at det ville lykkes. Legene skulle åpne Josephs ben og bore to hull på hver side av benet. Deretter skulle de spikke av tre store deler av benet for å fjerne hele det betente området.9
Alt dette skulle gjøres uten fordelene ved dagens fulle narkose. På grunn av dette ble familien oppfordret til å gi Joseph alkohol eller binde ham til sengen, slik at han ikke skulle rykke til i smerte under det vanskelige inngrepet. Joseph avslo begge anternativene, bare syv år gammel. I stedet ba han om to ting – at hans far skulle holde ham, og at hans mor skulle forlate rommet.10
Detalj fra Hvis far vil holde meg, av Liz Lemon Swindle; foto: Alan Day, gjengitt med tillatelse fra Kirkehistorisk museum
Da Josephs skrik ble så voldsomme at moren ikke lenger kunne holdes unna, kom hun to ganger inn i rommet, selv om han tryglet henne om å la være. Det hun så, ga henne et uutslettelig minne. Der lå Joseph i en seng som var gjennomvåt av blod, “blek som et lik, [med] store svettedråper… som rant nedover ansiktet hans mens ethvert ansiktstrekk viste den største pine.”11 Operasjonen var heldigvis vellykket, men Joseph måtte gå med krykker de neste tre årene.
Etter denne ildprøven håpet familien at en ny start i Norwich, Vermont endelig ville bringe den stabilitet og fremgang de så inderlig ønsket. Men nok en gang ble håpet deres knust. I deres første år som jordbrukere på leid jord, sviktet avlingene. Avlingene sviktet igjen det andre året. Det tredje året, 1816, var Joseph Smith sr. fast bestemt på å gi det én sjanse til, overbevist om at ting ganske enkelt måtte bli bedre.12
I 1815 hadde Tambora-fjellet i Indonesia, på den andre siden av kloden, hatt et vulkanutbrudd som kastet tonnevis av aske opp i atmosfæren og forstyrret værets normale sykluser. Fra juni til august 1816 – kalt “året uten sommer” – rammet fire perioder med katastrofal frost New England, og ødela sommeravlingene nok en gang.13
Mens hungersnøden senket seg og tusener forlot Vermont i en masseutvandring, tok Joseph sr. sin hittil mest skjebnesvangre avgjørelse. Han bestemte seg for å forlate den godt og vel 32 km store radius av familie, venner og jordbruksland han hadde kjent mesteparten av sitt voksne liv, og dra nesten 50 mil til byen Palmyra i det nordlige New York. Der, fikk han høre, var jorden fruktbar og langsiktig kreditt var lett tilgjengelig. Av nødvendighet dro Joseph sr. i forveien, og lot Lucy og de åtte barna pakke sammen sine eiendeler og følge etter.14
Det var vinter da Lucy og hennes modige lille gruppe lastet alt de eide på en slede og senere på en vogn. Etter å ha nedbetalt flere kreditorer, hadde Lucy lite penger igjen til reisen. I løpet av reisen måtte hun gi bort klær og medisiner for å betale vertshusholderne. Hun fortalte at hun kom til Palmyra, med “knapt to cent i kontanter.”15
Underveis tvang mannen de hadde leid til å kjøre sleden, unge Joseph av for å gi plass til to pene døtre fra familien Gates, som var på reise i samme retning. Joseph – som ennå ikke var helt god i benet – ble tvunget til å halte “gjennom snøen i 60 km om dagen i flere dager,” noe han beskrev som “ulidelig trettende og smertefullt.”16
Da Josephs trofaste eldre brødre, Hyrum og Alvin, bønnfalt mannen om å gi etter, slo han dem voldsom i bakken med håndtaket på en pisk. I Utica, da det ble klart at Lucy ikke hadde mer penger, forlot mannen familien – men først etter et mislykket forsøk på å stjele vognen, da han kastet eiendelene deres ned på bakken.17 På et eller annet vis klarte familien å fortsette til alle kom trygt frem til Palmyra og gråtende falt i armene på Joseph Smith sr.
Imidlertid finnes kanskje den mest hjerteskjærende detaljen fra denne reisen i et undervurdert etterskrift Joseph senere tilføyde den opprinnelige beretningen om familiens reise: “På vei fra Utica ble jeg igjen for å kjøre med den siste sleden i kompaniet, men da dette ble nevnt, ble jeg slått ned av kusken, en av Gates sønner, og ble etterlatt for å velte meg i mitt eget blod helt til en fremmed kom og tok meg med til byen Palmyra.”18 Det er viktig å merke seg betydningen av dette.
En skatt av uvurderlig verdi
Detalj fra Hvis far vil holde meg, av Liz Lemon Swindle; foto: Alan Day, gjengitt med tillatelse fra Kirkehistorisk museum
Bare tre kilometer syd for Palmyra sentrum ligger et skogholt som skulle bli åsted for et av de mest storslagne syn i menneskenes historie. Fem kilometer fra dette igjen ligger høyden Cumorah, oppbevaringsstedet for de da ukjente gullplatene.
Da Joseph kom til Palmyra, hadde Herren ført sin forutordinerte profet til det fysiske hvilested for en skatt av uvurderlig verdi. Denne skatten skulle signalisere at etter århundrer med generelt åndelig mørke og forvirring, var himmelen igjen åpen. Denne skatten skulle vise at Jesu tjenestegjerning var langt mer omfattende både i lære og geografi enn de kristne kirkesamfunn kunne ane den gang. Denne skatten skulle bekrefte at Gud, på mirakuløst vis, er svært aktiv i menneskenes anliggender, uavhengig av tid, språk eller kontinent. Og denne skatten skulle frembringe læresetninger så rene og kraftfulle at hvis du sådde dem dypt i din sjel, kunne du selv bli forvandlet og smake noe så deilig at det utgjør det største og mest enestående festmåltid du kan ønske deg.
Med jordiske øyne kan vi bli fristet til å forestille oss at en mer passende vei for et slikt menneske og et slikt øyeblikk ville være en vei med større letthet, effektivitet og anerkjennelse. Kunne ikke Herren, som så omhyggelig organiserte plasseringen av gullplatene over tusen år tidligere, som en anerkjennelse av de banebrytende hendelsene som snart skulle finne sted som følge av at denne gutten kom til denne byen på denne tiden, ha sørget for en rettere, mer komfortabel og mer bebudet vei for ham å komme dit på?
Jo, det kunne han utvilsomt ha gjort, men han gjorde det ikke.
Det var ingen fremtredende, profetisk salving av Joseph i hans barndom (se 1 Samuel 16:11–13). Det var ingen rettledende drøm som viste ham veien til et lovet land (se 1 Nephi 5:4–5). Det var ingen merkverdig Liahona som kunne hjelpe familien å unngå feiltrinn på veien (se 1 Nephi 16:10; Alma 37:38). Og det var absolutt ingen limousin med åpent tak som kjørte langs en solrik, strømlinjeformet paraderute med jublende folkemengder som ga ham en triumferende mottagelse.
For Joseph og familien hans var det i stedet en ekstremt kronglete sorgens vei markert med ulykke, dårlig helse, dårlig dømmekraft, naturkatastrofer, knusende smerte, kynisk urettferdighet, vedvarende vanskeligheter og uopphørlig trange kår. Dette betyr ikke at familien Smith levde i sammenhengende håpløs elendighet. Det gjorde de ikke. Men veien til Palmyra var alt annet enn direkte, fremgangsrik og offentlig bemerkelsesverdig. Skrøpelig, halt og blodig måtte profeten bokstavelig talt bæres til sitt enestående møte med skjebnen av en navnløs fremmed.
Husk dette som kanskje den første lærdommen fra Josephs liv og Mormons boks fremkomst. På tross av nederlag, uhell og bitter motstand – og i mange tilfeller nettopp på grunn av disse tingene – kom Joseph Smith nøyaktig dit han måtte være for å utføre sin oppgave. Så hvis dere, nå eller en gang i fremtiden, ser dere rundt og ser at andre kanskje mindre hengivne bekjente lykkes i jobben når dere nettopp har mistet deres, hvis en alvorlig sykdom gjør dere sengeliggende akkurat når en viktig tjenestegjerning skulle vært gjort, hvis en fremtredende stilling går til en annen, hvis en misjonærledsager synes å lære språket raskere, hvis velmenende handlinger av en eller annen grunn fører til katastrofe med et annet medlem av menigheten, en nabo eller en undersøker, hvis nyheter hjemmefra forteller om økonomiske tilbakeslag eller en jordisk tragedie som dere ikke kan gjøre noe med, eller hvis dere dag etter dag ganske enkelt føler dere som en fargeløs og nedslått bakgrunnsaktør i et evangeliedrama som synes å vær skapt for andres lykke, skal dere vite dette: Mange slike ting var Joseph Smiths lodd i livet selv da han ble ledet til den mest enestående hendelse som hadde funnet sted på jorden siden begivenhetene på Golgata og i graven i hagen nesten 2000 år tidligere.
“Men,” sier dere kanskje, “mitt liv og min jordiske fremtid vil aldri kunne måle seg med profeten Josephs.”
Det er sikkert sant. Men det er også sant at deres liv er viktig for Gud, og de evige muligheter som ligger foran dere og enhver sjel som dere vil møte, er ikke mindre storslagne og betydningsfulle enn profeten Josephs. Akkurat som vår kjære Joseph, må dere aldri gi opp, gi etter eller svikte når livet generelt, og ikke minst misjonærarbeidet, blir ytterst smertefullt, forvirrende eller kjedelig. I stedet må dere, slik Paulus lærer oss, se at “alle virker sammen til det gode for dem som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt” (Romerne 8:28; uthevelse tilføyd).
Akkurat slik han gjorde med den unge Joseph Smith, former og veileder Gud alle deres dager i retning av mål som er mer praktfulle enn dere kan ane!
Etter tre år med sviktende avlinger i Vermont, tok Joseph Smith sr. den avgjørende beslutningen å flytte sin familie 482 kilometer sydvestover til byen Palmyra i det nordlige New York.
Da Joseph Smith kom til Palmyra, hadde Herren ført sin forutordinerte profet til det fysiske hvilested – en høyde i nærheten – for en skatt av uvurderlig verdi.
Foto av Cumorah-høyden gjengitt med tillatelse fra Kirkehistorisk bibliotek
Detalj fra Hvis far vil holde meg, av Liz Lemon Swindle; foto: Alan Day, gjengitt med tillatelse fra Kirkehistorisk museum
I kort avstand fra Palmyra ligger et skogholt som skulle bli åsted for et av de mest storslagne syn i menneskenes historie.
Vermont
New York
Tunbridge
Randolph
Norwich
Palmyra
Utica