Søk redning
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
I likhet med de 33 mennene som satt innesperret i en sammenrast gruve i Chile, kan vi føle oss fanget av våre prøvelser og svakheter. Gjennom frelsesplanen kan vi imidlertid finne håp om redning.
Fotoillustrasjon fra iStockphoto/Thinkstock
Den 5. august 2010 ble 33 chilenske gruvearbeidere innesperret av et massivt ras etter at fjellet inne i gruven kollapset. De var avgrenset til et lite sikkerhetsområde og gruvegangene under raset, 700 meter under bakken.
Situasjonen så dyster ut. Nesten en kilometer med massivt fjell skilte dem fra hjem og familie, og det var smått med mat og vann. Selv om de hadde verktøy og kunnskap, gjorde ustabiliteten i gruven det umulig for dem å redde seg selv. Deres eneste sjanse var å bli funnet og reddet.
Til tross for dette valgte de å ha håp. De organiserte seg, rasjonerte maten og vannet, og ventet. De hadde tro på at de der oppe gjorde det de kunne for å redde dem. Likevel må det ha vært vanskelig å holde fast i dette håpet mens de ventet i mørket. Dagene gikk, og så ukene. Den omhyggelig rasjonerte maten tok slutt.
Jeg har opplevd et enormt sammenbrudd i mitt eget liv. Rett foran øynene mine ble min nydelige, morsomme og livlige åtte år gamle sønn påkjørt av en bil og drept. Jeg holdt ham mens blodet hans rant ut på veien og ånden hans forlot kroppen og dro tilbake til sitt himmelske hjem. Jeg bønnfalt min himmelske Fader om å la ham få bli, men det var ikke med i min sønns livsplan.
Jeg sto fortapt igjen i mørket, overveldet av sorg. Jeg var trett, men ute av stand til å hvile, idet jordelivets problemer fordunklet mitt perspektiv. Jeg lærte at et sønderknust hjerte virkelig er en fysisk følelse. Der jeg en gang hadde et hjerte, var det nå bare et mørkt hull som var sårt og smertefullt.
Jeg trodde at jeg bare måtte være sterk nok til å komme over det. Det var mange som hadde lidd mer. Men i likhet med gruvearbeiderne som var fanget av ubevegelig fjell, klarte jeg ikke å lette sorgen.
På mange måter kan vi alle føle oss fanget. Noen kan føle seg fanget av personlige prøvelser, svakheter eller vanskelige omstendigheter i livet. Det er likevel betryggende å vite at jordelivet er en tid da vi blir sterkere når vi møter vår sorg og smerte. Vi finner håp i Jesus Kristus.
Et glimt av håp
Den 17. dagen av deres ildprøve ble håpet fornyet for gruvearbeiderne da en liten sjakt ble boret gjennom fjellet som holdt dem fanget.
De innesperrede mennene, som ønsket at redningsmennene på overflaten skulle vite at de hadde blitt funnet i live, banket på boret og festet en lapp skrevet med rød merketusj til enden av det. Det sto: “Estamos bien en el refugio, los 33” (“Vi har det bra i tilfluktsrommet, de 33”). Håpet ble gjenopprettet. De hadde blitt funnet.
Gjennom et lite hull med omkrets som en grapefrukt ble det opprettet kommunikasjon med verden der oppe. Mat, vann, medisin og brev fra de nærmeste ble sendt ned gjennom sjakten til gruvearbeiderne.
Det må ha vært med blandede følelser at gruvearbeiderne innså hvilken situasjon de befant seg i. På tross av at de følte overveldende glede og lettelse over at de hadde blitt funnet, var situasjonen fremdeles prekær. Selv om folkene på overflaten visste hvor de var, ville det ta tid å få en redningsplan på plass, og de kunne bare håpe på at den ville fungere.
Redningsmennene informerte motvillig gruvearbeiderne om at det ville ta flere måneder før de kunne bringes til overflaten. De håpet å få gruvearbeiderne hjem til familiene sine før jul, noe som innebar at gruvearbeiderne kom til å være innesperret i ytterligere fire måneder. Nå ventet de imidlertid med håp.
Vi har også et glimt av håp. Før denne verden ble skapt, ble det iverksatt en plan for å redde oss. Vår himmelske Fader ga oss en Frelser, som vil frelse oss fra vår dødelighet, fra våre synder, fra våre svakheter og fra alle våre lidelser i dette liv. Han er den som gir håp og liv. Han banet vei for oss så vi kunne vende tilbake til vår himmelske Fader for å bli gjenforenet med våre kjære som har gått foran oss. Han står ved siden av oss for å ta vekten av byrdene vi bærer, tørke våre tårer og gi oss fred. Han kom for å bringe oss hjem, hvis vi følger planen han har fastsatt.
Redningen
Selv om det ble gjort forskjellige forsøk på å redde gruvearbeiderne, fulgte bare ett bor en rett linje, gjennom et av de små hullene som hadde blitt boret tidligere for å finne gruvearbeiderne.
Gruvearbeiderne var ikke passive i sin redning. Mens boret kvernet seg gjennom fjellet for å komme dem til unnsetning, falt det steiner ned gjennom den mindre sjakten og hopet seg opp i hulen hvor gruvearbeiderne var innesperret. De flyttet steinene etter hvert som de falt ned, og ryddet vei for det større boret.
Redningsmennene bygget en kapsel som skulle senkes ned den smale sjakten ved hjelp av kabler. Redningskapselen var så vidt stor nok til at en mann kunne få plass. Kapselen var bare 10 cm smalere enn sjakten som var boret gjennom 700 meter massivt fjell.
Da tiden kom til at gruvearbeiderne kunne bli reddet, sto hver av mennene overfor et valg. Én mann om gangen gikk inn i kapselen. Hver av dem skulle bli heiset opp alene. Da hver av mennene valgte å stole på planen, måtte de håpe at kapselen ville bli heist opp gjennom den smale sjakten i rett bane, og ikke komme i ubalanse og sette seg fast. Planen måtte fungere. Ellers var alt håp ute. Gruvearbeiderne gikk inn kapselen og underkastet seg planen og redningsarbeiderne.
En etter en foretok gruvearbeiderne den ensomme reisen fra mørket og opp i lyset. De ble møtt av sine kjære mens hele verden fulgte med og jublet.
Redningsplanen lyktes. Ikke én mann gikk tapt. De ble reddet 13. oktober 2010 – 69 dager etter at gruven kollapset og 52 dager etter at de hadde blitt funnet i live.
Stol på Jesu Kristi forsoning
Vi må alle velge å underkaste oss og stole på vår Frelser Jesus Kristus. For oss er det bare én redningsplan, nemlig i og gjennom hans sonoffer. Han steg ned under alt for å redde oss.
Kristus i Getsemane, av Harry Anderson
I likhet med gruvearbeiderne, er vår redning individuell. Selv om frelse er tilgjengelig for alle, er vårt forhold til Frelseren nært og personlig. Vi må alle velge å underkaste oss og stole på vår Frelser Jesus Kristus.
På grunn av menneskets handlefrihet, som for evig er hellig, og som dette jordelivet bygger på, kan ikke Frelseren ta fra oss vår vilje. Vi er fri til å velge. Frelseren står ved siden av oss og venter på å helbrede våre sår og løfte oss til evig frelse, men han kan bare gjøre det etter invitasjon fra oss. Vi må velge ham. For oss er det bare én redningsplan, nemlig i og gjennom hans sonoffer. Han steg ned under alt for å redde oss.
Min redning kom mens jeg lå på mine knær i dyp sorg over min sønns død. I likhet med gruvearbeiderne da de gikk inn i kapselen, sto jeg ved et vendepunkt: Skulle jeg prøve å overvinne utfordringene med min egen styrke og kunnskap, eller skulle jeg strekke meg ut til min himmelske Fader og be om hjelp?
Nedtrykt av vekten av min sorg, bestemte jeg meg for å vende meg til Gud. Da jeg bønnfalt min himmelske Fader, fortalte jeg ham hvor trett jeg var, og ba ham være så snill å lette min sorgbyrde. Før jeg reiste meg igjen, var vekten av min sorg løftet bort fra mine skuldre. Jeg måtte fortsatt bearbeide smerten og tapet, men den uutholdelige byrden var borte.
Det var der jeg fikk vite at Frelseren står ved vår side og venter på å løfte oss, venter på at vi skal spørre ham, venter på at vi skal legge våre byrder på hans skuldre, venter på at vi skal legge vår hånd i hans slik at han kan redde oss.
I likhet med gruvearbeiderne – som måtte stenge døren til kapselen bak seg og stole på sine redningsmenn – må vi underkaste oss Frelserens vilje og stole på hans redningsplan for oss.
Jeg håper at når jeg foretar den ensomme reisen fra dette liv til det neste, vil det være glede når jeg blir gjenforenet med dem som har reist før meg! I mellomtiden vet jeg at min Frelser lever og elsker meg og står ved min side.