Frelserens læresetninger om disippelskap

Av Casey W. Olson

Seminar og Institutt

I Lukas beretning om Jesu Kristi siste reise til Jerusalem ser vi at Frelseren gir oss et tydelig mønster for å følge ham.

Jesus Christ depicted sitting and teaching HIs disciples who are sitting and standing around Him.

Bare fire måneder før Frelserens død, “da det led mot tiden da han skulle opptas, da vendte han sitt ansikt mot Jerusalem for å gå dit” (Lukas 9:51).¹ I de foregående ukene hadde Jesus Kristus omhyggelig forberedt sine disipler for de vanskeligheter og overmåte store åndelige begivenheter som lå foran dem.

Straks etter at Peter hadde vitnet om Jesu Kristi guddommelighet ved Cæsarea Filippi, talte for eksempel Frelseren til sine disipler om sin kommende død og oppstandelse for første gang i enkle og utvetydige ordelag (se Matteus 16:13-21; Markus 8:27-31; Lukas 9:18-22).² Jesus tok også Peter, Jakob og Johannes med seg “opp på et høyt fjell”, hvor han “ble forklaret for deres øyne” (Matteus 17:1-2). Der ga Frelseren, Moses og Elias prestedømsnøkler til Peter, Jakob og Johannes. Moses og Elias ga også trøst og støtte til Jesus da de “talte om hans bortgang, som han skulle fullbyrde i Jerusalem” (Lukas 9:31).³ Eldste James E. Talmage (1862-1933) i De tolv apostlers quorum omtalte denne opplevelsen på fjellet som “begynnelsen på slutten” av Jesu Kristi jordiske virke.⁴

Disse hendelsene viser at da Jesus Kristus “vendte… sitt ansikt mot Jerusalem”, visste han helt klart at han tok fatt på reisen som ville føre til hans død. Lukas-evangeliet, som gir mest detaljer om denne reisen, forteller at “på sin ferd mot Jerusalem drog [Frelseren] gjennom byer og landsbyer og lærte” (Lukas 13:22), en gruppe disipler – både menn og kvinner – reiste sammen med ham (se Lukas 11:27).⁵ Mens de gikk sammen, underviste Jesus sine tilhengere om hva som krevdes for å gå på disippelens vei. Når vi studerer Frelserens læresetninger i forbindelse med denne reisen, kan vi få større forståelse av hvordan han forsterket sine instruksjoner om disippelens vei med kraften i sitt eget eksempel.

Tre svar på Jesu Kristi befaling “Følg meg”

Kort tid før Frelseren tok fatt på sin siste reise til Jerusalem, erklærte han: “Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg” (Lukas 9:23). Senere, da Jesus og hans disipler reiste til Jerusalem, “sa en til ham: Jeg vil følge deg hvor du så går” (Lukas 9:57). Frelseren svarte at “Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til” (Lukas 9:58), kanskje noe som tyder på at “livet var svært ubehagelig for ham”, som eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum en gang sa, og at “det vil ofte være slik” også for dem som velger å følge ham.⁶

“Til en annen sa [Herren]: Følg meg (Lukas 9:59), men mannen ba om tillatelse til å gå og begrave sin far først. Jesus svarte: “La de døde begrave sine døde. Gå du av sted og forkynn Guds rike” (Lukas 9:60).⁷ Frelserens ord betyr ikke at det er galt å sørge over tapet av en av våre nærmeste (se L&p 42:45). I stedet understreker de at hengivenhet til Herren er en disippels høyeste prioritet.

Så var det en tredje som sa: “Jeg vil følge deg, Herre. Men la meg først få lov til å si farvel til dem der hjemme” (Lukas 9:61). Jesus svarte med en lignelse om en som pløyer, hvis oppgave krever at han konsentrerer seg om det som ligger foran, istedenfor det som ligger bak (se Lukas 9:62). Lærdommen for denne mannen var ganske enkelt å følge Frelserens eksempel, som “vendte… sitt ansikt mot Jerusalem” (Lukas 9:51) og ikke så seg tilbake.

Veien gjennom Samaria

Da Jesus og disiplene gikk gjennom Samaria på vei til Jerusalem, var det noen av samaritanene som ikke ville ta imot ham (se Lukas 9:53) – sannsynligvis fordi de gjenkjente Jesus og disiplene som jøder.⁸ Som svar ba Jakob og Johannes om tillatelse til å nedkalle ild fra himmelen for å fortære deres motstandere (se Lukas 9:52-54). I denne ustabile situasjonen viste Frelseren tålmodighet og overbærenhet og formante sine disipler til å gjøre det samme (se Lukas 9:55-56).

Kort tid etter denne hendelsen fortalte Frelseren lignelsen om den barmhjertige samaritan (se Lukas 10:25-37). I tillegg til å besvare spørsmålene til en uoppriktig lovlærd, kan denne lignelsen ha minnet Frelserens disipler på at det ikke finnes unntak til budet om å “elske… din neste som deg selv” (Lukas 10:27; se også vers 25-29).

Fine art depiction of the parable of the Good Samaritan. — I likhet med den barmhjertige samaritan betjente Jesus alle sårede sjeler han møtte.

I tillegg kan Frelserens disipler ha sett likheter mellom den barmhjertige samaritans og Jesu handlinger. Kjærligheten som den barmhjertige samaritan viste for en jøde, speilet den kjærlighet som Jesus nylig hadde vist de fiendtligsinnede samaritanene. I de kommende ukene skulle Frelserens disipler også bli vitne til at Jesus møtte mange sårede sjeler på vei til Jerusalem (se Lukas 13:10-17; 14:1-6; 17:11-19; 19:1-10). I likhet med den barmhjertige samaritan, som stoppet på en farlig vei full av røvere og satte en annens velferd over sin egen, skulle Jesus betjene alle sårede sjeler han møtte, og han tenkte ikke engang på seg selv da han nærmet seg sin egen død.

Frelseren underviser Maria og Marta

På reisen til Jerusalem stoppet Jesus hos Marta (se Lukas 10:38). Mens Marta “var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand” (Lukas 10:40), “satte [Maria] seg ved Jesu føtter og lyttet til hans ord” (vers 39). Gjestfrihet var svært viktig i det jødiske samfunn, og det virker som om Marta flittig forsøkte å oppfylle kulturelle forventninger til sin rolle som vertinne.⁹

Selv om Marta viste vidunderlig hengivenhet og tro på Frelseren i en annen situasjon (se Johannes 11:19-29), klaget hun her: “Herre, bryr du deg ikke om at min søster har latt meg bli alene med å tjene deg? Si da til henne at hun skal hjelpe meg” (Lukas 10:40). For å hjelpe Kirkens medlemmer å få en viktig lærdom av denne hendelsen, siterte eldste Dallin H. Oaks i De tolv apostlers quorum en gang en tale fra en andakt ved Brigham Young University av professor Catherine Corman Parry:

“Herren gikk ikke ut på kjøkkenet og ba Marta slutte å lage mat og komme for å lytte. Tilsynelatende var han tilfreds med å la henne tjene ham slik hun ønsket, helt til hun dømte en annens tjeneste… Martas selvtilfredshet… foranlediget Herrens irettesettelse, ikke hennes travelhet med måltidet.”¹⁰

Fine art depiction of Jesus Christ talking to Mary and Martha. — I likhet med Maria og Marta må vi lære å glemme oss selv i tjeneste og søke Herrens vilje.

Martas største feil ved denne anledningen synes å ha vært å tenke på seg selv – selv om hun tjente andre. Frelseren hjalp Marta å forstå at det ikke er nok bare å tjene Herren og våre medmennesker. Vi må lære å glemme oss selv i tjeneste og søke Herrens vilje for å veilede våre ønsker og motiver, så vel som våre handlinger (se Lukas 9:24; L&p 137:9). Disipler må få bukt med tendensen til å tenke først på seg selv, og lære å tjene vår himmelske Fader og hans barn med øyet “ene og alene vendt mot [hans] ære” (L&p 88:67). Senere, etter sin brors død, viste Marta sin fokuserte tro ved å sette tilside alle verdslige gjøremål og gå ut for å møte Frelseren da hun hørte at han var på vei (se Johannes 11:19-20).

Frelseren forklarer kravene til å følge disippelens vei

Senere på Frelserens reise til Jerusalem kom en mann og sa: “Mester, si til min bror at han skal skifte arven med meg” (Lukas 12:13). Jesus svarte med å ta opp roten til mannens problem: “Se til å ta dere i vare for all havesyke! For ingen har sitt liv av sin eiendom, selv om han har overflod” (Lukas 12:15). Så fortalte han lignelsen om den rike dåren (se Lukas 12:16-21).

I lignelsen kan én grunn til Guds karakteristikk av den rike mannen som en dåre, ha vært mannens selviskhet. I Lukas 12:17-19 bruker den rike mannen ordene jeg og min, mine eller mitt 11 ganger, noe som avslører hvor opptatt han var av seg selv.¹¹ Ikke bare var mannen oppslukt av selviskhet, men han anerkjente heller ikke kilden til sin rikdom. På ingen måte erkjente han, slik Frelseren gjorde, at det var “jorden” som ga ham en “stor avling” (Lukas 12:16), og heller ikke takket han Herren for at han hadde skapt jorden som avlingene hans vokste i. Til syvende og sist ble ikke mannen fordømt for den kloke praksisen det var å lagre timelige fødemidler, men for at han ikke forberedte seg åndelig for fremtiden. Siden han ikke var “rik i Gud” (Lukas 12:21), ble mannen til slutt fratatt ikke bare skatten han midlertidig hadde samlet seg på jorden, men også “en uforgjengelig skatt i himmelen” (Lukas 12:33). Valgene hans gjorde ham fattig i evigheten.

I direkte kontrast til den rike dåren som hamstret materielle eiendeler før han døde uventet, gikk Jesus målbevisst mot sin død, og ga bevisst Gud alt han hadde og alt han var – herunder sitt liv og det fulle mål av sin vilje (se Lukas 22:42; Mosiah 15:7). Han erklærte: “En dåp har jeg å døpes med, og hvor jeg gruer til den er fullført!” (Lukas 12:50). Siden han allerede hadde blitt døpt i vann, snakket Jesus her om sin forsoning. Snart skulle han stige ned under alle ting, og hans legeme skulle bli dekket av blod og svette mens han led for våre synder og opplevde våre smerter og lidelser.¹²

Senere, da noen av fariseerne advarte Jesus og sa at Herodes Antipas ville prøve å få ham drept, bekreftet bare Frelseren at han ville fortsette å gripe enhver anledning til å undervise, velsigne og helbrede andre (se Lukas 13:31-33). Han ville tilbringe de siste dagene av sitt jordeliv – i likhet med alle dager før det – i tjeneste for andre.

Da de nærmet seg Jerusalem, befalte Jesus disiplene å regne etter hva det kostet å være disippel – å tenke gjennom sin beslutning om å følge ham (se Lukas 14:25-28). Han forsøkte ikke å rosemale de vanskelige realitetene de ville møte hvis de fortsatte som hans disipler. Isteden erklærte han bestemt: “Slik kan ingen av dere være min disippel uten at han oppgir alt han eier” (Lukas 14:33). Men Frelseren lovet også at hvis vi glemmer oss selv på disippelens vei, vil vi få så mye mer til gjengjeld (se Lukas 9:24). Velsignelsene han har lovet sine disipler innbefatter “fred i denne verden og evig liv i den kommende verden” (L&p 59:23).

Selv om vi ikke har anledning til å vandre med Jesus Kristus til Jerusalem, kan vi vise vår villighet til å kopiere denne reisen i vårt eget liv. Å huske Frelserens egen villighet til å ofre og tjene i samsvar med vår himmelske Faders vilje, kan gi oss styrke til å “gå… og gjør[e] likeså” (Lukas 10:37).