Jeg er glad i deg
Natalee T. Fristrup, Utah, USA
Jeg snudde meg og så en nydelig liten jente, og knelte sakte ned ved siden av henne på den brolagte gaten.
Illustrasjoner: Bradley H. Clark
Da misjonens sonekonferanse nærmet seg slutten, sto jeg utenfor og tenkte: “Hva er det jeg gjør i dette fremmede landet? Hvordan skal jeg klare å gjøre alt som forventes av meg?”
Jeg hadde vært på Sicilia i litt over en uke, men jeg følte meg allerede motløs. Min tid på opplæringssenteret for misjonærer hadde virket som en fantastisk drøm, men på grunn av mine mangler følte jeg nå at jeg var i et mareritt.
“Kjære Far,” ba jeg: “Jeg ønsket å bli en god misjonær. Nå som jeg er her, forstår jeg at jeg ikke har talenter, ferdigheter eller intelligens til å utrette det jeg har blitt sendt for å gjøre. Jeg trodde jeg kunne dette språket, men alle snakker så fort, og alle ord jeg prøver å si, setter seg bare fast på tungen. Jeg tror ikke ledsageren min liker meg. Misjonspresidenten kan knapt snakke engelsk. Jeg har ingen å snakke med. Vær så snill å hjelpe meg.”
Jeg visste at jeg måtte gå inn igjen, men jeg ble stående på gaten bare noen minutter til. Plutselig kjente jeg tre napp bak på frakken min. Jeg snudde meg og så en nydelig liten jente, og knelte sakte ned ved siden av henne på den brolagte gaten. Hun slo armene om halsen min og hvisket i øret mitt: “Ti voglio bene.”
“Hva sa du?” svarte jeg på engelsk, selv om jeg visste godt at hun ikke forsto meg.
Hun stirret på navneskiltet mitt. “Sorella Domenici,” leste hun, “ti voglio bene.”
Jeg visste hva det betydde. Det var en av de første setningene vi hadde lært som misjonærer. Det var en setning som kunne tale direkte til sjelen. Den betyr: “Jeg er glad i deg.”
Disse ordene var akkurat det jeg trengte å høre i det øyeblikket. Frelseren hadde sendt en spesiell budbringer for å overbringe dem til meg. Jeg fulgte den lille jenta inn i bygningen.
“Hun må være barnet til et av medlemmene,” tenkte jeg. Jeg snodde meg gjennom grupper av misjonærer, og håpet at moren ville få øye på henne.
Da jeg fant ledsageren min, spurte jeg: “Har du sett denne lille jenta før?”
“Hvilke liten jente?” svarte hun og virket forvirret.
Jeg kikket ned. Den lille jenta var borte.
Jeg sto i den åpne døren til bygningen og kikket opp og ned den tomme gaten. Mens jeg grublet, kom en hvisken som jeg ikke bare hørte, men også følte ga gjenlyd i min sjel: “Sorella Domenici, ti voglio bene.”
Jeg visste ikke hvem den lille jenta var, men jeg visste at Frelseren var glad i meg.