Har vi gjort det rette?

Carlos Javier León Ugarte, Lima, Peru

Jeg var en kjent journalist som hadde skrevet for noen gode tidsskrifter og aviser i Lima, Peru, men min livsførsel – langt fra Gud – plaget meg mer og mer for hver dag. På grunn av dette takket jeg ja til en stilling som korrekturleser for et tidsskrift i Ventanilla-distriktet, som ligger langt fra mitt hjem. Jeg prøvde desperat å komme bort fra min nåværende vennekrets. I Ventanilla følte jeg at livet mitt ville forandre seg.

Jeg gikk av og til i kirken sammen med min kjæreste, María Cristina, da to gode og stae misjonærer overtalte meg til å be til vår himmelske Fader og spørre om Kirken var sann. Det gjorde jeg, og det jeg opplevde var ubeskrivelig. Jeg hadde aldri følt Ånden så sterkt som den uforglemmelige dagen.

María Cristina og jeg giftet oss og ble døpt kort tid senere, og leide et lite, ukomfortabelt rom i Ventanilla. På grunn av mitt harde arbeid ble jeg forfremmet fra korrekturleser til redaktør for selskapets tidsskrift og avis. Jeg hadde aldri vært redaktør før, og jeg var glad for stillingen. Likevel begynte ting å forandre seg da våre publikasjoner begynte å senke sine normer, og publiserte innhold med tvilsom moral. Disse endringene, som ble beordret av våre ledere, var i strid med Kirkens prinsipper og verdinormer.

Jeg hadde alltid ønsket å bli redaktør, men situasjonen gjorde meg utilpass. Biskopen minnet om at hvis vi gjorde det som behaget vår himmelske Fader, ville han velsigne oss. Etter at min hustru og jeg hadde tenkt gjennom det og bedt angående det, følte vi oss tilskyndet til at jeg skulle slutte i jobben.

Noen dager senere begynte jeg å føle meg stresset og lurte på om jeg hadde gjort det rette. Etter at jeg sa opp, hadde jeg sendt CV-er til flere firmaer uten å få noe svar. María Cristina foreslo at vi skulle be igjen, og det gjorde vi. Vi ba om at alt ville ordne seg og at vi ikke måtte miste troen selv om regningene hopet seg opp.

Noen timer senere oppfordret min hustru meg til å ringe et av firmaene. Jeg ringte, selv om jeg ikke hadde store forhåpninger. Jeg ble forbløffet da en funksjonær der sa han akkurat hadde tenkt å ringe meg. Han ville vite om jeg kunne begynne dagen etter!

Vi gråt av glede. Vår himmelske Fader hadde besvart våre bønner.

Vi måtte forlate menigheten og mange gode venner på grunn av den nye jobben, men vi dro med sterkere vitnesbyrd. Jeg har nå respektabelt arbeid og god lønn, og vi har et fint sted å bo. Fremfor alt har vi blitt velsignet med vissheten om at når vi gjør det som behager Gud, mottar vi hans velsignelser.