Menneskefiskere
Av eldste Scott D. Whiting
i De sytti
Alle som har tatt imot kall til å lede i Kirken, har tatt imot Frelserens innbydelse til å bli menneskefiskere.
Mens vi bodde på Hawaii og hadde små barn, var min hustru og jeg takknemlige for de fantastiske siste-dagers-hellige som hjalp oss. Disse flotte medlemmene tok imot oss og behandlet oss som sin egen familie. Ved flere anledninger tok menn i menigheten min lille sønn med på havfiske. Disse utfluktene omfattet ikke båter, men snarere gamle fisketeknikker som ble utviklet av oldtidens innbyggere på Hawaii.
Ved hjelp av én slik metode kunne en dyktig fisker omhyggelig brette og lagvis legge opp et sirkulært garn med vekter festet til omkretsen. Han bar så varsomt garnet til et sted langs den steinete stranden hvor vannet var klart. Når han så fisken komme inn i det klare vannet, kastet han garnet på akkurat riktig tidspunkt og med stor dyktighet, og garnet brettet seg ut til full kapasitet og landet i et stort sirkulært mønster på vannet nedenfor, sank raskt til bunnen og fanget fisken som hadde samlet seg.
Selv om enhver slik fiskers ferdigheter er imponerende, vil han være den første til å fortelle deg at uten et godt garn som er rent, reparert og i god stand, vil innsatsen hans være fånyttes. Erfarne fiskere vet at hvor godt de lykkes avhenger av hvor gode fiskegarnene er, og at effektivt og produktivt fiske ikke begynner før garnene er inspisert og i god stand.
Vi ser en forståelse av dette prinsippet blant de opprinnelige apostlene, og noen av dem var fiskere av yrke. Vi blir presentert for disse fiskerne i de første kapitlene av Matteus, Markus og Lukas, hvor de kaster, bøter og vasker garnene første gang de møter sin fremtidige Mester (se Matteus 4:18, 21, Markus 1:16, 19; Lukas 5:2). Disse mennene forsørget sine egne og andres familier ved å streve daglig for å få fisk. Deres egen og familiens lykke var avhengig av deres forberedelser og dyktighet, og på garnenes tilstand.
Da Jesus oppfordret dem: “Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere,” “forlot [de] straks sine garn”, “forlot alt og fulgte ham” (Matteus 4:19, 20; Lukas 5:11; se også Markus 1:17-18).
Jeg har tenkt på dette eksemplet mange ganger når jeg har reflektert over at de som står i spissen for Kirken, har reagert med tilsvarende tro på oppfordringen “følg meg”. I likhet med oldtidens kirke, blir Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige ledet av profeter og apostler, som har forlatt sine garn og sine dyrekjøpte yrker, og har utviklet nye ferdigheter for å tjene og følge Mesteren.
Menneskeledere
Hva vil det si å bli “menneskefiskere”? I sin enkle oppfordring til de tidlige apostlene innledet Frelseren det som skulle bli hans vanlige og effektive form for undervisning – undervisning i lignelser. Han visste at de som ble kalt til å følge ham, ville forstå, til en viss grad, hva han mente med ordet “menneskefiskere”.
President Harold B. Lee (1899-1973) sa: “Å bli ‘menneskefiskere’ er bare en annen måte å si ‘å bli menneskeledere’ på. Så med dagens uttrykksmåte ville vi si: ‘Hvis dere holder mine bud, vil jeg gjøre dere til ledere blant menneskene.’”1
En leder for mennesker er en som er kalt til å hjelpe andre å bli “sanne etterfølgere av… Jesus Kristus” (Moroni 7:48). I Håndbok 2: Kirkens administrasjon leser vi: “For å gjøre dette streber ledere først og fremst etter å være Frelserens trofaste disipler og leve hver dag slik at de kan vende tilbake for å bo i Guds nærhet. Da kan de hjelpe andre å utvikle et sterkt vitnesbyrd og komme nærmere vår himmelske Fader og Jesus Kristus.”2
Alle som har tatt imot kall til å lede i Kirken, har tatt imot Frelserens innbydelse til å bli menneskefiskere.
Garn og råd
Fra høyeste lederskapsplan i Kirken til quorumspresidentskaper i Det aronske prestedømme og Unge kvinners klassepresidentskaper, er ledere organisert i råd. Ledere blir bedt om å forberede seg åndelig, delta fullt ut i råd, tjene andre, undervise i Jesu Kristi evangelium og lede prestedømmet og Kirkens hjelpeorganisasjoner. I tillegg skulle de bygge opp enhet og harmoni i Kirken, forberede andre til å bli ledere og lærere, delegere ansvar og sikre ansvarlighet.3
Akkurat som de tidlige apostlene anvendte sin kunnskap om fisking for å bli menneskefiskere, kan vi anvende prinsippene i deres bruk av garn på Kirkens råd. Som et garn er disse rådene organisert og forberedt til å samle vår himmelske Faders barn – alle menighetsrådets medlemmer fungerer som en viktig og vesentlig tråd i garnet. Akkurat slik et garn bare er effektivt hvis det er i god stand, blir våre råd mindre effektive når menighetsrådets medlemmer ikke er organisert, fokusert og fungerer slik de burde.
Ledere i råd følger eksemplet til oldtidens apostler og fiskere ved regelmessig å inspisere og reparere disse “garnene”. Rådets ledere gjør det ved å gi regelmessig opplæring, lede an på rådsmøter, gi riktig og passende tilbakemelding til rådsmedlemmene, og gi kjærlighet, oppmuntring og ros. Det finnes ingen erstatning for velfungerende råds effektive styrke og kapasitet til å samle.
Menighetsrådet
Det rådet som kanskje har størst anledning til å påvirke individuelle medlemmer av Kirken, er menighetsrådet. Menn og kvinner i dette rådet er virkelig kalt til å være menneskefiskere med befaling om å lede arbeidet med å frelse sjeler i menigheten, etter anvisning fra biskopen. De bor og virker i sine respektive menigheter, hvor de kan kjenne og omgås med dem de har blitt kalt til å lede.
“Menighetsrådets medlemmer streber etter å hjelpe enkeltpersoner å utvikle vitnesbyrd, motta frelsende ordinanser, holde sine pakter og bli innviede etterfølgere av Jesus Kristus (se Moroni 6:4-5). Alle medlemmer av menighetsrådet har et generelt ansvar for medlemmenes ve og vel.”4
Medlemmer av menighetsråd spiller en viktig rolle i å fremskynde arbeidet med å frelse sjeler. Når menighetsrådet ikke fungerer slik det skal, bremser arbeidet. “Garnets” evne til å samle blir redusert, og menighetsrådets innsats gir begrensede resultater. Men når menighetsrådet er organisert og fokusert på å styrke enkeltpersoner og familier, kan resultatene være forbløffende.
Jeg kjenner til en menighet som strevde med et ineffektivt menighetsråd. Det var vanskelig for biskopen å ta til seg rettledningen som finnes i Håndbok 2, fordi han hadde faste vaner og likte sine gamle mønstre. Etter mye rådgivning og opplæring av en kjærlig stavspresident, bløtgjorde imidlertid biskopen sitt hjerte, omvendte seg og begynte for alvor å organisere menighetsrådet som anvist. Han så opplæringsvideoene som finnes på LDS.org, han leste kapittel 4 og 5 i Håndbok 2, og han fulgte det han lærte.
Menighetsrådets medlemmer tok raskt til seg endringene, og en ånd av kjærlighet og enhet senket seg over dem mens de fokuserte på å styrke enkeltpersoner og familier. På hvert møte snakket de i detalj om undersøkere, nye konvertitter, mindre aktive medlemmer og medlemmer som trengte hjelp. De begynte å føle omsorg for disse brødrene og søstrene, og mirakler begynte å skje.
Biskopen sa at nesten umiddelbart etter at disse endringene ble gjort i menighetsrådet, begynte tidligere ukjente mindre aktive medlemmer å gå i kirken. Disse medlemmene sa at de plutselig følte seg tilskyndet til å vende tilbake til Kirken. De sa at de hadde fått et klart og uimotståelig inntrykk av at de igjen trengte å omgås med de hellige. De visste at de ville bli elsket og at de trengte den støtten som medlemmene ville gi dem.
Biskopen fortalte meg at han er sikker på at vår himmelske Fader bare ventet på at han skulle følge de råd han hadde mottatt og organisere menighetsrådet ifølge instruksjonene, før han kunne gi disse mindre aktive medlemmene ønsket om å komme tilbake til aktivitet i Kirken. Biskopen forsto at han måtte skape det kjærlige, omsorgsfulle miljøet disse medlemmene trengte, før Ånden ville lede dem tilbake. Hans ord minner meg om fiskeren Peters opplevelse:
“[Jesus] gikk da om bord i en av båtene, som tilhørte Simon, og bad ham legge litt ut fra land. Og han satte seg og lærte folket fra båten.
Da han sluttet å tale, sa han til Simon: Legg ut på dypet og kast ut garnene til fangst!
Simon svarte og sa til ham: Mester, vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg kaste ut garnene.
De gjorde så, og de fanget så mye fisk at garnene holdt på å sprenges” (Lukas 5:3-6).
Når vi lytter til og følger de råd som gis oss av vår tids profeter, seere og åpenbarere – sanne “menneskefiskere” – og når vi undersøker og reparerer våre garn mens vi virker, vil vår evne til å fremskynde arbeidet med å frelse sjeler vokse, og vi vil bli redskaper i vår himmelske Faders hender til å samle hans barn.