Redningen av en kolibri

Av William Hoggan

Artikkelforfatteren bor i California, USA.

Da vi reddet en kolibri, lærte vi å hjelpe de åndelig svake.

Bilde

Hummingbird on a color background

Foto: Kojihirano/iStock/Thinkstock

På Unge kvinners leir i fjellet i California ventet jenter og ledere på middag i en trekanthytte. Mens vi ventet, la noen av jentene merke til noe under et bord. En kolibri hadde på en eller annen måte fløyet inn i hytten og ikke funnet veien ut, og til slutt falt sammen på gulvet. De ba meg om å hjelpe.

Fuglen så nesten død ut, med nebbet fullt av spindelvev og rufsete fjær. Jeg la den forsiktig i en kopp og bar den ut. Jeg håpet den ville komme seg på egen hånd, men realistisk sett regnet jeg med at den ville gå naturens gang. Men da jeg forsiktig skulle sette kolibrien ned på bakken, klamret den seg fast i kanten på koppen med de små klørne sine. Jeg holdt koppen opp, mens fuglen satt på kanten med lukkede øyne. Hva nå?

En leder så fuglen, og blandet en løsning av sukker og vann og ga den til meg. Først fjernet jeg forsiktig spindelvevet fra det sylskarpe nebbet. Fuglen reagerte ikke. Så dyppet jeg en finger i sukkervannet og holdt en dråpe mot spissen av nebbet. Dråpen forsvant, selv om fuglen ikke rørte seg. Kanskje væsken sivet inn nebbet? Jeg dyppet fingeren igjen og holdt den mot fuglens nebb. Denne gangen var det en liten tunge, tynnere enn et hår, som slikket fingertuppen min.

I 10 til 15 minutter drakk kolibrien den ene dråpen etter den andre. Nå hadde flere andre ledere samlet seg rundt meg, og jeg ga dem sjansen til å gi den mat.

Plutselig åpnet fuglen øynene, og de rufsete fjærene falt raskt på plass. Etter å ha drukket noen dråper til, begynte den å bevege vingene, varmet dem opp litt og fløy rett opp. Den nølte et øyeblikk over oss, og så skjøt den av gårde.

Vi sto der lamslått. Og så, like plutselig som fuglen hadde fløyet av sted, kom de åndelige lærdommene:

Når vi strekker oss ut til de mindre aktive, synes ofte ikke våre anstrengelser å gjøre noe utslag. Men kjærligheten vi gir, trenger inn i sprekkene – i likhet med nektaren i kolibriens urørlige nebb – og gir åndelig næring som en dag kan gi resultater.
Noen ganger kommer vi ikke videre på egen hånd. Vi trenger en vennlig og omsorgsfull håndsrekning.
Noen ganger vikler folk seg inn i syndens eller avhengighetens spindelvev, og trenger hjelp fra en venn eller prestedømsleder og Frelseren for å komme fri.
Vi trenger regelmessig åndelig næring for å holde ut. Ellers går vi tom for åndelig styrke og blir offer for onde innflytelser.
Kolibrien fortsatte å holde ut. Bokstavelig talt. Det gjorde hele utslaget. Til tider må vi ganske enkelt holde ut i tro mens vi hanskes med livets smertefulle og noen ganger grusomme utfordringer.

I Det nye testamente leser vi at Mesteren er oppmerksom på selv en spurv som faller til jorden (se Matteus 10:29-31). Jeg vet nå at han også er oppmerksom på en kolibris fall. Og han er oppmerksom på deg.