“Vi kan bære hverandres byrder”
Av eldste Jeffrey R. Holland
i De tolv apostlers quorum
Fra en tale til ansatte ved Kirkens familiekontor i juni 2017. Eldste Holland tilpasset denne versjonen til en bredere målgruppe.
Vi kan kanskje ikke forandre på reisen, men vi kan sørge for at ingen gjennomfører den alene. Det må da være dette det vil si å bære hverandres byrder.
Foto: Getty Images
Apostelen Peter skrev at Jesu Kristi disipler skulle være “medlidende” med hverandre (1 Peter 3:8). Mange av dere oppfyller denne befalingen hederlig og beundringsverdig hver eneste dag av deres liv. Behovet for medfølelse er utvilsomt like stort i dag som det noensinne har vært. Gjeldende data viser at rundt én av fem voksne i USA (43,8 millioner mennesker) opplever sinnslidelser hvert år.1 Pornografi finnes i overflod, og ett nettsted fikk over 23 milliarder treff bare i 2016.2 “Husstander med to foreldre er i [bratt] nedgang… i USA, mens skilsmisse, samboerskap og fødsler utenfor ekteskapet er i vekst… I dag er fire av ti fødende kvinner enslige eller bor sammen med en partner som de ikke er gift med.”3
For å kunne kalles Frelserens folk og stå i hans kirke, må vi være “villige til å bære hverandres byrder, så de kan være lette, ja, og [være] villige til å sørge med dem som sørger, ja, og trøste dem som trenger trøst, og stå som Guds vitner til alle tider og i alle ting” (Mosiah 18:8-9).
For meg er det å bære en annens byrde en enkel, men kraftfull definisjon av Jesu Kristi forsoning. Når vi prøver å lette en annens byrde, er vi “redningsmenn… på Sions Berg” (Obadja 1:21). Symbolsk innretter vi oss etter verdens Forløser og hans forsoning. Slik kan vi “forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte… [og] utrope frihet for de fangne og frigjørelse for de bundne” (Jesaja 61:1).
Guddommelig empati
La oss fortsette med temaet Jesu Kristi forsoning litt til. Hvis jeg forstår læren i beretningen om forsoningen riktig, opplevde Jesus Kristus stedfortredende – og bar byrden av – hele menneskehetens synder og sorger og vanskeligheter og tårer, fra Adam og Eva til verdens ende. Ved dette syndet han ikke, men han følte deres smerter og konsekvenser som har gjort det. Han opplevde ikke selv et mislykket ekteskap, men han følte deres smerter og konsekvenser som gjør det. Han opplevde ikke personlig voldtekt eller schizofreni eller kreft eller å miste et barn, men han følte deres smerter og konsekvenser som gjør det, og så videre og videre gjennom alle livets byrder og knuste hjerter.
Dette synet på hvordan forsoningen virker henspiller på det eneste virkelig guddommelige eksempel på empati som verden noensinne har kjent til. Det finnes naturligvis ikke ord som fullt ut kan beskrive universets mest betydningsfulle handling, men i dag har jeg ikke noe bedre alternativ, så jeg bruker det.
Empati defineres som “den handling det er å forstå… og stedfortredende oppleve en annens følelser, tanker og opplevelser, enten tidligere eller nåværende”.4 Som allerede nevnt er dette en rimelig god beskrivelse av forsoningsprosessen, ikke minst hvis vi i tillegg til “tidligere” og “nåværende” også legger til “fremtidige”.
Vi vet alle at altfor mange av Guds barn lider i stillhet og alene. Ta for eksempel en ung mann som skrev til meg og uttrykte sitt vitnesbyrd i et bemerkelsesverdig godt formulert brev, for så å legge til at han sørger fordi han ikke ser noen tilfredsstillelse eller fremtidig glede for ham fordi han er tiltrukket av samme kjønn:
“Jeg står overfor et helt liv av ensomme netter og tunge morgener. Jeg deltar trofast i min menighet for unge enslige voksne, og hver uke forlater jeg kirken med vissheten om at jeg aldri helt kan passe inn. Jeg kommer aldri til å lære sønnen min å sykle. Jeg kommer aldri til å kjenne min lille datter holde fingeren min mens hun lærer å gå. Jeg kommer aldri til å få barnebarn.
Jeg vil komme hjem til et tomt hus dag etter dag, måned etter måned, tiår etter tiår, med mitt håp i Kristus som min eneste forankring. Noen ganger lurer jeg på hvorfor han ville gjøre dette mot meg, og be meg gjøre et så uoverkommelig offer. Jeg gråter om natten når ingen kan se det. Jeg har ikke fortalt det til noen, ikke engang mor og far. De og vennene mine… ville avvise meg om de visste det, slik de har avvist dem som har gått denne veien før meg. Jeg vil alltid leve på randen av samfunnet. Jeg kan velge enten å bli sjikanert og unngått fordi jeg er enslig, eller at andre synes synd på meg og ignorerer meg hvis jeg forteller hvorfor. Fremtidsutsiktene virker dystre. Er det da ingen balsam i Gilead?”5
Med så mye smerte og mismot og så mye håpløshet, burde vi i det minste prøve å forsikre en slik person om at han ikke er alene. Vi skulle ubøyelig understreke at Gud er med ham, engler er med ham, og vi er med ham.
Empati. Det høres ganske utilstrekkelig ut, men det er en begynnelse. Vi kan kanskje ikke forandre på reisen, men vi kan sørge for at ingen gjennomfører den alene. Det må da være dette det vil si å bære hverandres byrder – for det er byrder. Og hvem vet når eller om de vil bli fjernet i jordelivet. Men vi kan gå sammen og dele på byrden. Vi kan løfte våre brødre og søstre slik Jesus Kristus har løftet oss (se Alma 7:11-13).
Og gjennom alt dette får vi absolutt en ny og forsterket forståelse av det Frelseren til syvende og sist gjør for oss. Som jeg en gang sa:
“I vår streben etter litt fred og forståelse i disse vanskelige sakene, er det viktig å huske at vi lever – og valgte å leve – i en fallen verden der guddommelige hensikter tilsier at vår streben etter guddommelighet vil bli prøvet om og om igjen. Det er svært betryggende i Guds plan at en Frelser ble lovet, en Forløser som ved hjelp av vår tro på ham, ville løfte oss seirende over disse prøvelsene og vanskelighetene, selv om kostnaden for å gjøre det ville være ufattelig for både Faderen som sendte ham, og Sønnen som kom. Det er bare anerkjennelse av denne guddommelige kjærlighet som vil gjøre vår egen underordnede lidelse først utholdelig, dernest forståelig og til slutt forløsende.”6
Vi lærer raskt at vår beste og mest uselviske tjeneste ofte ikke er tilstrekkelig til å trøste eller oppmuntre på den måten folk trenger. Eller hvis vi lykkes én gang, synes vi ofte ikke å kunne gjenta det. Vi er heller ikke superhelter når det gjelder å hindre at de vi bryr oss om, faller tilbake. Alt dette er grunnen til at vi til syvende og sist må vende oss til Jesus Kristus og stole på ham (se 2 Nephi 9:21).
Det hender ofte at vi ikke kan hjelpe – eller i hvert fall ikke kan opprettholde vår hjelp eller gjenta den når vi noen ganger lykkes. Men Kristus kan hjelpe. Gud Faderen kan hjelpe. Den hellige ånd kan hjelpe, og vi må fortsette å prøve å være deres representanter og hjelpe når og hvor vi kan.
Styrk deg selv
For de av dere som oppriktig prøver å bære en annens byrder, er det viktig at dere styrker dere selv og bygger dere opp igjen når andre forventer så mye av dere og tar så mye av deres energi. Ingen er så sterke at de aldri føler seg trette eller frustrerte eller ser behov for å ta vare på seg selv. Jesus opplevde utvilsomt denne utmattelsen, at styrken hans ble tappet. Han ga og ga, men det hadde sin pris, og han kjente virkningen av at så mange var avhengige av ham. Da kvinnen med blødninger rørte ved ham i folkemengden, helbredet han henne, men han sa også “at en kraft gikk ut fra ham” (se Markus 5:25-34).
Det har alltid forundret meg at han kunne sove gjennom en storm på Gennesaretsjøen som var så heftig og så voldsom at disiplene som var erfarne fiskere, trodde at skipet var i ferd med synke. Hvor trøtt er man da? Hvor mange prekener kan du holde, og hvor mange velsignelser kan du gi uten å bli helt utslitt? Omsorgspersoner trenger også omsorg. Man må ha drivstoff på tanken før man kan gi det til andre.
Rosalynn Carter, styreleder for organisasjonen Rosalynn Carter Institute for Caregiving, sa en gang: “Det finnes bare fire forskjellige mennesketyper i verden: De som har vært omsorgspersoner, de som nå er omsorgspersoner, de som kommer til å bli omsorgspersoner, og de som kommer til å trenge omsorgspersoner.”7
“Forholdet mellom en omsorgsperson og den som mottar omsorgen, er [naturligvis både viktig] og hellig.”8 Men når vi opplever utfordringen med å bære en annens byrder, kan vi huske at ingen av oss er immune mot virkningen av å kjenne på smertene og lidelsene til en vi bryr oss om.
Søk balanse
Det er viktig å finne måter å balansere din omsorgsrolle med andre aspekter av livet – herunder arbeid, familie, relasjoner og aktiviteter du liker. I en generalkonferansetale om dette emnet prøvde jeg å “gi min anerkjennelse til dere alle, til alle som gjør så mye og bryr dere så mye og har slik stor omsorg og virker for å ‘gjøre godt’. Det er så mange som er gavmilde. Jeg vet at noen av dere [kanskje strever følelsesmessig eller økonomisk i deres eget liv], og likevel finner dere noe å dele med andre. Som kong Benjamin rådet sitt folk, er det ikke meningen at vi løper fortere enn vi makter, og alt skulle gjøres i ordnede former (se Mosiah 4:27).”9 Men til tross for dette vet jeg at mange av dere løper veldig fort og at deres energi og følelsesmessige reserve noen ganger er i ferd med å gå tom.
Når problemet virker for stort, kan dere tenke på disse linjene fra et essay av David Batty:
“Håp er ikke en følelse – det er ingen tidevannsbølge av glede midt i et problem…
Håp er ikke en tryllestav som får problemet til å forsvinne. Håp er en livline som kan hindre deg i å bli overveldet av livets stormer.
Når du fester ditt håp til Jesus, setter du din lit til hans løfter om at han aldri vil forlate deg eller svikte deg – at han vil gjøre det som er best for deg. Selv om du kanskje står midt oppe i et stort problem, kan håpet hjelpe deg å føle fred, i visshet om at Jesus er med deg hvert skritt på veien.”10
Jeg elsker hvordan Paulus håndterte denne kampen og følelsen av utilstrekkelighet. I Skriftene forklarte Herren at hans nåde var tilstrekkelig for Paulus, og at hans styrke i virkeligheten kunne “fullendes i skrøpelighet”. Så skrev Paulus: “Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg” (2 Korinterbrev 12:9).11
Stol på Faderen og Sønnen
Vi må stole på at vår himmelske Fader og Jesus Kristus virkelig bryr seg om oss og hva vi gjør, at de ønsker at vi skal “fullendes i skrøpelighet” – akkurat det du ønsker for dem du bryr deg om.
Jeg vitner om at Gud er klar over våre byrder og vil styrke oss så vi kan styrke andre. Dette betyr ikke at våre problemer alltid vil forsvinne eller at det plutselig vil være fred i verden. Men dine bønner faller heller ikke for døve ører. Og det gjør heller ikke bønnene til dem du bryr deg om, enkene, de skilte, de ensomme, de overveldede, de avhengige, de syke, de håpløse – alle.12
Brødre og søstre, den tjeneste vi yter når vi bærer hverandres byrder, er avgjørende – det er bokstavelig talt Mesterens arbeid. Antall brev jeg mottar på kontoret mitt, viser hvor mye hjelp som trenges. Denne hjelpen er manna fra himmelen for dem som strever.
Jeg sa en gang: “Når vi snakker om dem som er redskaper i Guds hånd, blir vi minnet om at ikke alle engler er fra den andre siden av sløret. Noen av dem vandrer og snakker vi med – her, nå, hver dag. Noen av dem bor i våre egne nabolag. Noen av dem fødte oss, og i mitt tilfelle var det en av dem som sa ja til å gifte seg med meg. Himmelen virker aldri nærmere enn når vi ser Guds kjærlighet tilkjennegitt i den vennlighet og trofasthet som utvises av mennesker så gode og rene at engleaktig er det eneste ordet vi kommer på.”13
Når dere prøver å lette en annens byrder, er dere virkelig barmhjertighetens engler i den mest bokstavelige forstand. Måtte dere få tilbake et hundre fold av alt som dere prøver å gi.