«Toleranse og sunn forståelse»
Ved flere anledninger har jeg hørt President Monson tale om hvor viktig toleranse for andre som ikke tilhører vår kirke er. Hver gang han har talt om emnet har jeg følt at det han sa var riktig. Jeg trodde også at jeg var tolerant. Men om jeg var helt ærlig med meg selv, så hadde jeg en skjult agenda i møte med andre. Jeg tenkte egentlig at det var jeg som hadde sannheten i sin fylde, og forsøkte derfor å knytte åndelige bånd med dem i håp om at de ville ønske å vite mer om Jesu Kristi verk på jorden fra meg. Det var ikke før jeg fikk anledning til å være en aktiv del av en metodistmenighet at jeg opplevde en sunnere forståelse for hva det å være tolerant er. Jeg og min familie har nylig bodd i Hammerfest i Finnmark i to år. I løpet av den tiden var vi de eneste aktive medlemmene i vårt område, og vi kjente på et behov for et kristent fellesskap. Helt fra den første uken vi bodde der, ble vi kjent med gode kristne naboer og kolleger. Jeg tror ikke at de relasjonene vi fikk med dem var tilfeldige. Etter hvert som vi ble bedre kjent hadde vi styrkende åndelige samtaler og opplevelser sammen. Ved én anledning ble jeg invitert på en dameaften hjemme hos en ung jente i menigheten. Vi møttes for å studere Bibelen og be sammen. På samme tidspunkt møttes flere menn hjemme hos min mann i samme hensikt. Etter felles skriftstudium, ba hver person som var tilstede etter tur, men ikke for seg selv. De ba for alle andre. De ba oppriktig og spesifikt om reelle behov. De ba også for meg. Ånden fylte meg og kjærligheten i rommet var så sterk at jeg måtte anstrenge meg for å holde tårene tilbake. Mannen min satt igjen med en lignende opplevelse fra sitt møte. Alt de forkynte og forsøkte å leve for virket å være sentrert i Kristus.
Sunn forståelse
Toleranse hadde fått en ny betydning for meg. Den handlet om å bygge hverandre opp, finne styrke i hverandres tro og vise respekt for hverandres valg om tilbedelse. Og å gjøre det uten personlige agendaer. På generalkonferansen i oktober, stilte President Uchtdorf følgende spørsmål: Med så mange krefter som forsøker å lede oss bort, hvordan kan vi sørge for å være fokusert på den fantastiske gleden som er lovet de trofaste? Han foreslår at svaret finnes i profeten Lehis drøm som er beskrevet i Mormons bok. “Lehi – i sin drøm – så en stor eng. I den var det et vidunderlig tre, vakrere enn enhver beskrivelse. Han så store mengder folk presse seg mot treet. De ønsket å smake av dets enestående frukt. De følte og stolte på at frukten ville gi dem glede og varig fred.” Noen gikk seg bort på vei mot treet. Men to grupper klarte å komme frem til treet og smake av frukten. Mens de trengte seg frem i tåken og blant andre hindringer var det mennesker i en “stor og rommelig bygning som hånte og pekte fingre mot dem.” Ifølge Nephi, Lehis sønn, “trengte den første gruppen seg frem mens de klamret seg til en jernstang. Da de hadde spist av frukten, skammet de seg på grunn av dem som spottet dem, og de falt fra, gikk inn på forbudte stier og ble borte.” I motsetning til dem “trengte den andre gruppen seg frem mens de hele tiden holdt fast i jernstangen til de kom frem, falt ned og spiste av treets frukt” (1 Nephi 8:24-30). Nephi forteller oss at jernstangen i Lehis drøm representerer Guds ord (1 Nephi 11:25), og begge gruppene i Lehis drøm hadde holdt seg fast i jernstangen og funnet frem til treet. Hvorfor skammet da den ene seg og falt fra, mens den andre falt ned og forble trofast? I et forsøk på å forstå dette kan vi se på noen misjonærer som også “holdt seg fast i jernstangen”. Mosiahs sønner møtte på sin gode venn Alma etter 14 år på misjon blant lamanittene. Alma frydet seg over dem og beskrev dem slik: “De hadde vokst seg sterke i kunnskap om sannheten, for de var menn med en sunn forståelse, og de hadde gransket skriftene flittig og hengitt seg til mye bønn og faste” (Alma 17:2-3). Kan det være at forskjellen mellom de to gruppene som spiste av treets frukt var en sunn forståelse av Guds ord/skriftene? Hvordan kan vi sikre oss at vi vil fortsette i trofasthet? Hvordan kan vi vite at vi forstår prinsipper i evangelium på en sunn måte, på den måten Kristus hadde til hensikt at vi skulle forstå dem?
Bønn og takknemlighet
Kristus selv ga oss svaret da Han sa at “ingen kan komme til meg uten at det er gitt ham av Faderen” (Johannes 6:65). Ammon – én av de Alma omtalte som en mann med sunn forståelse – “falt ned på sine knær og begynte å utøse sin sjel i bønn og takksigelse til Gud” da han som misjonær så at de han underviste ble omvendt til Herren (Alma 19:14). Han hadde gransket Skriftene, bedt og fastet for å komme til sannheten. Han hadde i prinsippet kommet til kilden selv for å drikke av livets vann. Han kjente Kristus personlig og det var Kristus som underviste ham. Som en god venn i Alta gren har foreslått for meg, har jeg lyst til å foreslå for dere at de i Lehis drøm som falt ned og forble i trofasthet, faktisk falt ned på sine knær – som Ammon gjorde – i takksigelse til Gud. Kan det være at de anerkjente sin Frelser stående ved treet klar for å ta imot dem? Kan det være at de gjenkjente Ham – når andre ikke gjorde det – fordi de hadde fått et personlig forhold til Ham på sin reise? “Be til Faderen med all hjertets iver om å bli fylt med kjærlighet, så dere kan bli Guds sønner (og døtre), så vi, når han viser seg, skal være lik ham, for vi skal se ham som han er” (Moroni 7:48). Brødre og søstre “betydningen av treet er Guds kjærlighet, det mest ettertraktelsesverdige av alt: Ja, og det som gir sjelen størst glede” (1 Nephi 11:22-23). For å kunne forstå dette fullt ut, må vi først kjenne Ham og komme til Ham med våre spørsmål. “Be så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp for dere” (Matteus 7:7)
Dette har han lovet oss.