Vi verdsetter prestedømmet
Artikkelforfatteren bor i Central Region, Ghana.
Hvordan 1978-åpenbaringen har velsignet meg og min familie.
Jeg hørte første gang om Kirken da min mor ble med Joseph W. B. Johnsons gruppe i 1968.1 Jeg var omtrent 10 år gammel. Min fars forretninger gikk dårlig på grunn av kuppet i 1966, og familien gjennomgikk en vanskelig tid. Så min mor tenkte det var klokt å søke åndelig hjelp.
Før 1978-åpenbaringen var Kirken uformell fordi prestedømmet enda ikke var blitt gitt til de svarte. Etter åpenbaringen kunne Kirken etableres med prestedømsmyndighet. Jeg ble døpt den 24. februar 1979.2
Det tok min mann to år med studier – og litt krangling – å bli medlem av Kirken. Han ble endelig døpt i 1980, og fikk da prestedømmet. Han ble en veldig rolig person, i en slik grad at hans egne familiemedlemmer ikke kunne tro hvordan han hadde forandret seg. Han var varsom med prestedømmet han holdt og forsikret seg også om at han alltid gjorde det som var rett overfor Herren. Uten prestedømmet, sier han at han ville ha søkt etter menneskers heder og ære. Men med prestedømmet har han lært at det som er viktigst er ditt ekteskap, ditt hjem, din familie og å yte tjeneste for andre.
I vår del av verden er det slik at hvis du er faren, blir det sånn som du sier. Men vi bruker ikke prestedømmet på den måten. Vi sitter sammen i et familieråd. Fedre hjelper sin hustru og sine barn å forstå at det han lærer dem er riktig.
Menn som er medlem av Kirken yter tjeneste for sin hustru istedenfor at hustruen yter tjeneste for dem. Det gjør at de har kjærlighet og fred med hverandre.
Første gang jeg så ham velsigne nadverden var under perioden det var forbudt med offisielle møter, fordi vi hadde nadverdsmøtet i vårt eget hjem.3 Vi var veldig glad for at han hadde prestedømmet på den tiden. Ingen trengte å komme hjem for å velsigne nadverden for oss, han gjorde det. Det var spesielt, og vi elsket det.
Første gang jeg leste noe litteratur om at svarte ikke kunne ha prestedømmet var under møteforbuds-perioden, da anti-mormon-litteratur begynte å bli mer kjent. Jeg var ikke så opptatt av det fordi jeg visste at Kirken er sann. Vi er opplært til å ikke støtte oss til noen men å sentrere vårt liv om Jesus Kristus og hans sonoffer. Så det er det min tro sentrerer seg om.
Den 17. desember 1996 kunne vi reise til Johannesburg Syd-Afrika tempel. Jeg var spent, spesielt da jeg hørte at vårt første barn, en guttebaby som døde etter noen få korte dager, skulle bli beseglet til oss. Jeg trodde han var død og borte, selv om jeg visste at han var uskyldig. Men det at han ble beseglet til oss var en åndelig opplevelse som jeg aldri vil glemme.
Så når folk spør meg om hvor mange barn vi har, sier jeg at vi har åtte barn. De spør, “Hvordan det?” Jeg sier, “Jo, den første venter på oss, så det er opp til oss å adlyde Guds bud og etterleve dem slik at vi kan vende tilbake og være sammen som en familie.”
Prestedømmet er Guds kraft. Jeg har fått så mange velsignelser ved prestedømmet. Jeg blir alltid glad og oppløftet når barna ber sin far om en prestedømsvelsignelse. Da vet jeg at de stoler på ham og at de stoler på at vår himmelske Fader arbeider gjennom deres far, som bærer prestedømmet. Vi verdsetter prestedømmet i vårt hjem. Nå er tre av guttene våre gift, og de bruker prestedømmet i sine familier.
Jeg vet at prestedømmet er sant fordi det er Guds kraft, og det er en levende kraft fordi vår himmelske Fader lever. Han har gitt en del av den kraften til sine mannlige barn på jorden. Vi kvinner har del i prestedømmet. Jeg akter det høyt. Prestedømmet har hjulpet vår familie, og det fortsetter det å gjøre.