Vår spalte
Grepet av en levende profets ord
Illustrasjoner: J. Beth Jepson
Da jeg var 15 år gammel, fikk jeg øye på to misjonærer foran et supermarked. En av dem inviterte meg til å komme til kirken. Jeg var ikke særlig interessert, så jeg sa: “Kanskje en dag,” og gikk min vei.
Dagen etter ringte min tante og spurte om mor ville komme hjem til henne for å høre et spesielt budskap. Mor og jeg løp bort og fikk se de samme misjonærene jeg hadde sett dagen før, sittende hjemme hos min tante! Mor ble interessert i budskapet deres, og jeg begynte også å lytte. Men da misjonærene spurte meg om jeg trodde på en levende profet, svarte jeg bestemt nei. En av eldstene holdt opp et bilde av Thomas S. Monson og vitnet om at president Monson var en profet. De inviterte meg til å komme til generalkonferansen dagen etter for å finne det ut selv. Jeg ble nysgjerrig, og takket ja til å komme.
Dagen etter kom vi til kirkesalen akkurat da åpningsbønnen var ferdig. Da jeg gikk inn i rommet, så jeg president Monson komme på skjermen. Han smilte og sa: “Mine kjære brødre og søstre, velkommen…”
Så snart president Monson åpnet munnen, kom en sterk følelse over meg som bekreftet at han var Guds profet. På slutten av konferansen sa jeg til misjonærene: “Jeg ønsker å bli døpt.” Jeg har siden vært på misjon selv, og har undervist mange andre om det gjengitte evangeliums strålende sannheter.
Jeg vet at Gud har velsignet oss ved å kalle profeter igjen. Gud elsker oss og taler til oss gjennom vår tids profeter.
Maicon B., São Paulo, Brasil
Jeg skammer meg ikke
Da jeg gikk på kostskole, bodde jeg på et internat sammen med andre elever. Jeg gjorde mitt beste for å etterleve evangeliets prinsipper ved å be og studere Skriftene ofte.
En dag la en klassekamerat merke til at jeg studerte Mormons bok på sengen. Irritert begynte hun å ramse opp alle grunnene til at hun mente kirken min var falsk. Så fortalte hun alle andre på internatet om mine “underlige” trosoppfatninger. Noen klassekamerater begynte å gjøre narr av meg og min religion. Andre bare unngikk meg. Til slutt gjemte jeg min Mormons bok under en kasse med klær, og studerte bare Bibelen slik at klassekameratene mine skulle slutte å gjøre narr av meg.
Jeg fortsatte å studere Bibelen til jeg kom over Romerne 1:16, som erklærer: “For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror.” Det gikk opp for meg at ved å skjule Mormons bok viste jeg klassekameratene mine at jeg skammet meg over min tro. Jeg fant frem igjen Mormons bok og ba min himmelske Fader om tilgivelse. Så gikk jeg til de andre elevene og bar mitt vitnesbyrd om det gjengitte evangelium. De fleste av dem sluttet å fornærme meg og ble mine venner igjen.
Jeg vet at Gud forstår prøvelsene vi gjennomgår. Når vi forsvarer våre trosoppfatninger og viser at vi ikke “skammer [oss]… ved evangeliet”, vil han gi oss sin styrke, beskyttelse og veiledning.
Pamela O., Abuja, Nigeria
Tjeneste ved hjelp av tegnspråk
Da jeg var seks måneder gammel, var mitt første tegn “melk”, og noen uker senere sa jeg ordet “panda”. Jeg kan høre, men mitt første språk var amerikansk tegnspråk. Mor hadde vært på tegnspråkmisjon og fortsatte så å studere tegnspråk, og hun ønsket også at jeg skulle kunne det.
Tegnspråk har vært en fantastisk velsignelse i mitt liv. Det har gjort det mulig for meg å se og lære så mye mer enn jeg ville ha gjort uten det. Det forener mennesker. Jeg elsker å kunne lære folk det jeg kan ved undervisning på tomannshånd og ved å holde presentasjoner på skolen og i kirken. Det er også veldig morsomt å se generalkonferansen og andre kirkevideoer på tegnspråk sammen med mor.
Å ha tegnspråk i livet mitt har virkelig bidratt til å styrke mitt vitnesbyrd. Jeg blir kjent med flere av Guds barn enn jeg ville uten det, og det er også et storartet redskap å bruke som en tjeneste for andre. Jeg er takknemlig for denne velsignelsen i mitt liv, og for de fantastiske menneskene jeg har fått anledning til å møte og lære av.
Israel H., Oregon, USA