“Utbredelsen av prestedømmets velsignelser”, Liahona, juni 2018
Utbredelsen av prestedømmets velsignelser
En familie vandrer på området rundt Accra Ghana tempel, ett av åtte templer som enten er planlagt, under oppføring eller i drift i Afrika.
Mormons bok forteller oss at “alle er like for Gud”, det være seg “svart eller hvit, trell eller fri, mann eller kvinne” (2 Nephi 26:33). Fordi Gud elsker alle, har han beredt en vei for hver av oss slik at vi kan komme tilbake til ham (se Moses 5:9; Trosartiklene 1:3). Gjennom hele Kirkens historie har derfor personer av enhver rase og etnisitet blitt døpt, og har levd som trofaste siste-dagers-hellige.
Fra midten av 1800-tallet ordinerte ikke Kirken menn av svart afrikansk avstamning til prestedømmet, og den lot heller ikke svarte menn eller kvinner delta i tempelets begavelses- eller beseglingsordinanser.1 I årenes løp er en mangfoldighet av teorier blitt fremsatt for å rettferdiggjøre denne restriksjonen. Eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum har understreket at de teorier som fremsettes i et forsøk på å forklare restriksjonen, er myter, og må aldri videreføres “Uansett hvor velmente forklaringene var, tror jeg nesten alle var utilstrekkelige og/eller feilaktige … Vi vet simpelthen ikke hvorfor praksisen … fant sted.”2
Mange profeter og presidenter i Kirken, inkludert Brigham Young, hadde lovet at den dagen ville komme da alle verdige menn ville kunne motta prestedømmet. Med kunnskap om disse løftene og etter å ha vært vitne til svarte siste-dagers-helliges trofasthet, ba Kirkens ledere på midten av det 20. århundre “lenge og oppriktig … i bønn og påkallelse om guddommelig veiledning fra Herren.”3
Åpenbaring fra Gud
Denne veiledningen kom til president Spencer W. Kimball (1895–1985) “etter langvarig meditasjon og bønn i de fredfylte rom i det hellige tempel”. Den 1. juni 1978 åpenbarte Herren til sin profet og til medlemmene av Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum at “den lenge bebudede dag nå [var] kommet da enhver trofast og verdig mann i Kirken [kunne] motta det hellige prestedømme, med kraft til å utøve dets guddommelige myndighet, og sammen med sine kjære få del i alle velsignelser som strømmer derfra, herunder også templets velsignelser.”4
Da de kunngjorde åpenbaringen, erklærte Det første presidentskap, “Vi erklærer høytidelig at Herren nå har tilkjennegitt sin vilje for å kunne velsigne alle sine barn over hele jorden.”5
Under neste generalkonferanse fremla Det første presidentskap åpenbaringen til Kirkens medlemmer, som godtok den som “Herrens ord og vilje” og vedtok enstemmig Offisiell erklæring 2 som en del av Skriftens kanon.
Åpenbaringens virkninger
En ung mann underviser under et quorumsmøte i Paris, der de fleste menigheter har medlemmer fra mange land i hele verden.
Åpenbaringen hadde dyptgripende innvirkning. Ikke bare hadde Gud gitt prestedømmets og tempelets velsignelser til alle medlemmer uavhengig av rase, men templets ordinanser kunne utføres for alle som noen gang hadde levd.
Med åpenbaringen kom muligheter til å utvide misjonærarbeidet, og medlemsantallet vokste raskt blant mange nasjoner, slekter, tungemål og folk.
Kirkens læresetninger
Ettersom Herrens verk har fortsatt å bre om seg over hele verden, har medlemmene opplevd en tidsepoke med større enhet. Ettersom Kirkens medlemmer i økende grad samhandler med andre fra mange nasjonaliteter og kulturer, har Kirkens ledere understreket betydningen av å ha kjærlighet til og styrke hverandre og fjerne fordommer og rasisme av alle slag.
“Vi må medfølende omfavne Guds barn og fjerne alle fordommer, heriblant rasisme, kjønnsdiskriminering og nasjonalisme”, sa utøvende president for De tolv apostlers quorum, president M. Russell Ballard. “La det være sagt at vi virkelig tror at velsignelsene ved Jesu Kristi gjengitte evangelium er til alle Guds barn.”6 Idet han snakket om Guds evige familie, sa president Russell M. Nelson: “Kun ved å forstå Guds sanne egenskap som Fader kan man fullt ut verdsette menneskenes sanne broderskap. Den forståelsen tilskynder en til å bygge broer av samarbeid istedenfor murer av adskillelse.”7
Vi går fremover sammen
Selv om vi ikke vet alt, er det noen ting hver enkelt av oss kan vite. Vi kan vite at Gud elsker oss og har en plan for at vi alle skal bli en enhetlig, evig familie. Vi kan vite at dette er Herrens gjenopprettede Kirke og at han leder den gjennom sine profeter. Å ha et personlig vitnesbyrd om disse sannhetene, kan hjelpe oss når vi går fremover sammen gjennom de muligheter og utfordringer vi møter på veien til å bli Ham lik (se Moroni 7:48).