Tjeneste i Kirken
Der det var behov for oss
Artikkelforfatterne bor nå i Massachusetts, USA.
En tilskyndelse til å flytte til Brooklyn, New York ga oss tjenestemuligheter og velsignelser som vi aldri kunne ha forestilt oss.
Foto av familien Eyi
I 2013 bodde vi i Manhattan, New York. Vi elsket menigheten vår. Siden vi ventet vårt første barn, begynte vi å lete etter en større leilighet i menigheten. Vi fant en som virket perfekt, men det føltes ikke riktig.
Den våren begynte Laura å føle at vi kanskje burde flytte til Brooklyn. Wil var ikke så sikker. Vi visste ingenting om Brooklyn, og Wil ønsket å være i nærheten av investerings-bankjobben sin for å ha en kort pendlerreise på grunn av de lange arbeidsdagene sine. Vi bestemte oss for å be om det og lytte etter et svar under generalkonferansen.
Mens vi så talene på en laptop PC i studioleiligheten vår, fortalte eldste Stanley G. Ellis i De sytti om noe han hadde opplevd som medlem av et stavspresidentskap. Han sa at familier som flyttet til staven hans i Texas, ofte spurte hvilken menighet som var best. Bare én gang på 16 år hadde en familie spurt hvilken menighet som trengte hjelp.1
Vi ble rørt av historien hans. Den ga svar på våre bønner. Så istedenfor å bli i en menighet vi elsket, som vi følte oss vel i, og hvor barnestuen og Primær var fantastiske, fulgte vi eldste Ellis’ råd og ba om hvor vi skulle flytte.
På den tiden virket vi som ordinansarbeidere i Manhattan New York tempel. En av arbeiderne der var godt kjent i New York City. Han foreslo to menigheter hvor han trodde vi kunne hjelpe – begge i Brooklyn.
Den første menigheten var for langt unna Wils arbeid. Den andre var nærmere, og vi følte at vi hadde funnet det rette stedet da vi besøkte menighetens nadverdsmøte. Mange av medlemmene var haitiske innvandrere. Ettersom Wil er fra Gabon og snakker fransk, følte vi at menigheten ville være et godt hjem for oss.
Bemerkelsesverdige opplevelser
Noen uker senere fant vi en leilighet, og flyttet inn. Wil ble snart kalt til å tjene på flere meningsfylte måter. Det tok litt tid å forstå språket, men han følte seg velsignet med at han raskt ble kyndig nok i haitiansk-kreolsk til å kunne tolke for medlemmer på møter og under intervjuer. Laura ble også velsignet med å få virke i forskjellige kall, og vi engasjerte oss i misjonærarbeidet.
En av vennene vi fikk, var en ung undersøker som het Normil Romelus, som hadde kommet fra Haiti for å ta utdannelse. Han kom hjem til oss sammen med misjonærene, og vi hjalp til med å undervise ham på fransk og kreolsk. Etter at Normil ble døpt, hjalp vi ham å gjennomføre Kirkens Pathway-program, hvor han møtte sin fremtidige hustru. Wil var takknemlig for å kunne delta på vielsen deres i Manhattan tempel.
Vi møtte også en trofast søster som kom til New York fra Haiti for å få kreftbehandling. Under oppholdene hennes gjorde menighetsrådet alt de kunne for å hjelpe henne og sørge for at hun hadde det hun trengte, herunder transport til og fra behandlingene. Vi ble velsignet med anledningen til å tjene og besøke henne i denne perioden. Vi håpet på et bedre utfall, men hun døde.
Disse to erfaringene viser noe av det menigheten gjorde for folk – nemlig å hjelpe og støtte dem. Vi er takknemlige for disse og andre bemerkelsesverdige opplevelser.
Det som virkelig betyr noe
Vi lærte at når vi tjener Herren og hans barn, tar han vare på oss. Våre erfaringer i Brooklyn hjalp oss å holde bakkekontakten. De hjalp ikke minst Wil å bry seg mindre om statusen ved å jobbe i Wall Street og å huske hva som betyr mest. I investeringsbankbransjen arbeider nesten alle på søndager. Wil måtte av og til arbeide hjemmefra for å ta igjen det tapte, men Herren velsignet oss slik at han aldri behøvde å dra til kontoret på søndager.
Da vi flyttet til Brooklyn, trodde vi at vi kom til å være en av bare to familier med små barn i menigheten. Men menighetens grenser ble endret to uker etter at vi flyttet inn, og flere andre unge familier flyttet også inn.
Før eller siden vil vi flytte til Gabon. Vi føler at våre erfaringer i Brooklyn har gjort oss bedre i stand til å tjene Kirken og det afrikanske folk. Vi er takknemlige for at vi fulgte tilskyndelsen til å flytte. Herren velsignet oss – og fortsetter å velsigne oss – på måter vi aldri kunne ha forestilt oss.