Er Kirken her?

Jon Evans, California, USA

Jeg ble medlem av Kirken da jeg var 36 år gammel, og til tider følte jeg meg åndelig sterk. Andre ganger deltok jeg bare for syns skyld. Med min hektiske arbeidsplan, min hustru som begynte i et nytt yrke, dårlig helse og andre utfordringer, begynte jeg å streve åndelig. Jeg gikk i kirken og underviste diakonenes quorum, men det var alt jeg kunne få meg til å gjøre. Jeg fant ikke styrke til å slå opp i Skriftene eller å knele ned.

Jeg strevde fremdeles da jeg dro på en forretningsreise til Nord-Chile. Fra flyplassen i Copiapó kjørte vi i to timer til stedet i Atacama-ørkenen i Chile der vi skulle bygge et solkraftverk. Jeg ble overrasket over hvor avsidesliggende dette området var, bare mil etter mil med rød ørken. Følelsen av ensomhet som landskapet ga, var nesten skremmende.

Etter å ha vært på stedet i rundt en uke, kjørte vi til nærmeste by for å kjøpe forsyninger. Der så jeg en bygning som gjorde meg nysgjerrig. Jeg ba sjåføren om å stanse. Bygningen hadde en vakkert opparbeidet tomt som var omgitt av et sort smijernsgjerde. På forsiden av bygningen var det et kjent skilt: “La Iglesia de Jesucristo de los Santos de los Últimos Días”, eller “Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige”.

“Er Kirken her?” tenkte jeg. Jeg ble overrasket over at Kirken hadde funnet veien til denne avsidesliggende delen av verden. Jeg tok et bilde av møtehuset og sendte det til min hustru. Svaret hennes gjorde sterkt inntrykk på meg: “Vår himmelske Fader er oppmerksom på sitt folk overalt.”

Dette var en direkte melding til meg fra min himmelske Fader. I hverdagens kjas og mas hadde jeg glemt, og trengte å bli påminnet om, at vår himmelske Fader elsker alle sine barn. Han elsker de hellige i denne lille og avsidesliggende byen midt i ørkenen, og han elsker også meg.

Den kvelden knelte jeg og takket vår himmelske Fader for velsignelsene han hadde gitt meg den dagen. Vissheten om at han elsker meg har hjulpet meg å gjenoppbygge min åndelighet, og den fortsetter å styrke meg hver dag.