Eksempler på tro

Delva Netane

California, USA

Delva og Kirkome Netane liker å være sammen med barna sine, Teisa (t.h.) og MeLa (t.v.). Familien Netane har siden blitt velsignet med to barn til.

Sila si Delva ug Kirkome Netane malingaw nga mogahin og panahon uban sa ilang mga anak, Teisa (tuo) ug MeLa (wala). Ang pamilyang Netane gipanalanginan og dugang nga duha sa ilang pamilya, sila Delva Peara, ug [nagpaabut sila og laing anak karong Mayo].

Selv om Delvas andre svangerskap var vanskelig, er Delva og Kirkome takknemlige for velsignelsene de har mottatt. “Denne erfaringen har styrket samholdet i familien og ført oss nærmere Herren,” sier Delva.

Bisan og ang ikaduhang pagmabdos ni Delva lisud, sila si Delva ug Kirkome mapasalamaton sa mga panalangin nga ilang nadawat. “Kini nga kasinatian nakapasuod sa among pamilya ngadto sa usag usa ug ngadto sa Ginoo,” miingon si Delva.

Når han tenker tilbake på det vanskelige svangerskapet, sier Kirkome: “Jeg var rådvill. Men min hustru og jeg holdt fast ved vårt vitnesbyrd om evangeliet. Vi fortsatte å håpe, og ble enige om at hvis det var mulig å gi vår datter en sjanse, ville vi gjøre vårt beste.”

Nahinumdom sa malisud nga pagmabdos, miingon si Kirkome, “nabalaka ako pag-ayo. Apan ang akong asawa ug ako misalig sa among pagpamatuod sa ebanghelyo. Misalig mi sa paglaum ug miuyon nga kon adunay bisan unsa nga kahigayunan nga among ikahatag sa among anak nga babaye, buhaton namo ang among labing maayo.”

“Det er en velsignelse at vi får leke med MeLa hver dag og se henne smile,” sier Kirkome. “Det er et konstant vitnesbyrd for oss om at Gud har kontrollen, og at svar på bønn kan komme til oss mer levende og sterkt enn noe vi kan forestille oss.”

“Usa ka panalangin nga makadula uban ni MeLa kada adlaw ug makakita niya nga mopahiyom,” miingon si Kirkome. “Usa kini ka kanunay nga saksi ngari kanamo nga ang Dios mao ang nagkontrol ug nga ang mga tubag sa mga pag-ampo moabut kanato nga mas klaro ug buhi kay sa bisan unsang butang nga atong mahunahuna.”

Fire måneder ut i sitt andre svangerskap fikk Delva vite at barnet hadde en sjelden kromosomfeil kalt trisomi 13. Det var bare en liten sjanse for at barnet ville overleve, og fordi Delvas liv også kunne være i fare, rådet legene henne gjentatte ganger til å avslutte svangerskapet. Stilt overfor et usikkert utfall valgte Delva å stole på vår himmelske Fader uansett hva som skjedde.

Christina Smith, fotograf

Jeg ble fortalt at barnet mitt ikke ville overleve i mer enn en time om hun levde i det hele tatt. Og hvis hun levde, ble jeg fortalt at hun ikke ville ha noen livskvalitet. Legen min anbefalte meg på det sterkeste å avslutte svangerskapet. Jeg gikk til en annen lege og fikk høre det samme: Avslutt svangerskapet.

Så gikk jeg til en lege som var en venn og medlem av Kirken. Jeg håpet at Ånden ville tilskynde ham til å gi en annen diagnose. Han så på alle prøveresultatene og ultralydbildene og uttrykte den samme bekymringen som de andre legene. Han sa imidlertid at han ville faste og be for familien min og håpe på det beste.

Jeg gikk til mange forskjellige leger og spesialister gjennom hele svangerskapet. Hver gang foreslo de abort fordi de fryktet at svangerskapet ville sette livet mitt i fare. Men jeg kunne ikke forestille meg å gjøre det.

Min mann og jeg var villige til å leve med det som skjedde. Hvis datteren vår døde, ville vi vite at hun er en dyrebar ånd. Hvis hun levde og det kom til å bli en kamp, hadde vi tro på at vi ville klare å takle det.

Uansett var det svært vanskelig. Jeg prøvde å skjule følelsene fordi jeg hadde en to år gamle datter, og jeg ville ikke at hun skulle se meg bryte sammen. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, hva jeg skulle tenke eller hvor jeg skulle henvende meg for å få hjelp. Min mann, venner og familie støttet meg, men jeg følte ikke helt at de forsto hva jeg gikk gjennom. Den eneste som virkelig kunne forstå, var Herren. Jeg ba kontinuerlig om trøst og veiledning.

Til slutt møtte jeg biskopen og forklarte hva som foregikk. Han oppfordret menigheten til å faste for familien vår. Dette ble et vendepunkt for meg. Jeg begynte å føle himmelens veiledning i enhver avgjørelse jeg måtte ta.

Da jeg var åtte og en halv måned på vei, tok jeg en 4D-ultralyd.

Jeg hadde termin om noen uker, og jeg skjønte at det kunne være slutten. Jeg ønsket også å ha et opptak av min datters hjerteslag som jeg kunne ha i en kosebamse som et minne om henne.

Ved tidligere ultralydundersøkelser kunne ikke legene se noen fysiske trekk. På grunn av dette sa de at vår datters hender ville være stubber og at ansiktet hennes ville være deformert. Bildene i en 4D-ultralyd er mer detaljerte, så da teknikeren begynte på ultralydundersøkelsen, så jeg min datters perfekte hånd vinke til meg på skjermen. Jeg så også to perfekte øyne og en perfekt munn. Jeg fikk en overveldende følelse av at hun ikke kom til å dø.

Da vår datter MeLa ble født, sto spesialister klar, men det ble ikke behov for dem. MeLa hadde ikke trisomi 13. Leger og spesialister kunne ikke forklare hvorfor, men min mann og jeg visste at det var et mirakel.

Etter at MeLa ble født, anbefalte legene ytterligere genprøver for å finne ut om hun hadde noen avvik. Prøveresultatene viste at hun hadde en sjelden genfeil. Genetikeren var bekymret for at MeLa ville være blind, døv og ikke kunne gå eller snakke. Og selv om hun i dag har noen utviklingsforsinkelser, er MeLa i stand til å se, høre og bruke et treningsapparat til å hjelpe henne å gå. Hun sier også ord her og der. Hun er et lykkelig barn!

Vi er så takknemlige for velsignelsene vi har mottatt gjennom hele denne prosessen. Vi vet at vår himmelske Fader er den høyeste Skaper og den som bestemmer over liv og død. Vi er bare velsignet ved å være en del av det. Hver dag ser vi på MeLa og vet at hun er et mirakel. Barna våre gjør oss lykkelige og minner oss om at vi har mye å være takknemlig for.