Livsforberedelse
Vil Hjelpeforeningen være kjedelig?
Jeg var veldig nervøs for å begynne i Hjelpeforeningen, men på grunn av måten de tok imot meg på, lærte jeg å bli glad i den.
Da jeg fylte 18 år, var det helt klart en gledens dag. Hvilken tenåring syns ikke det? Jo da, jeg gikk fortsatt på videregående, hadde fortsatt kviser, og måtte fortsatt gjøre plikter i familiens hus i California, USA, men jeg var voksen. Jeg gikk inn i et helt nytt stadium i livet, og jeg gledet meg. Det jeg ikke gledet meg like mye over, var tanken på å være sammen med alle de “gamle damene” i Hjelpeforeningen. De hadde barn og jobber og Crock-Pots, og likte sannsynligvis å bake pai mens de gikk med tøfler på. Jeg hadde lekser og svømmestevner og blå neglelakk, og ville helst unngå å rydde rommet mitt så lenge som mulig. Hvordan kunne jeg ha noe til felles med noen der? Jeg var sikker på at det ville bli vanskelig, ensomt og kjedelig. Men så gikk jeg.
For det første var ikke Hjelpeforeningen kjedelig i det hele tatt. Det var massevis av smil og latter. De delte interessante og oppriktige kommentarer, men de var ikke redde for å le heller. Dessuten var de ikke så forskjellige fra meg. Jo visst var de eldre enn meg, men de spøkte og tullet med hverandre på samme måte som mine venner og jeg gjorde. Mer enn én gang var det noen som spurte om nøyaktig det samme som jeg hadde lurt på. Og da de bekjentgjorde berikelsesmøtet den uken, ble jeg sjokkert. De lærte selvforsvar! Jeg ønsket å gjøre det!
Jeg ble veldig nervøs da søster Larsen, Hjelpeforeningens president, ba meg om å reise meg og presentere meg, men det var heller ikke så ille. Alle smilte til meg. Søster Edwards, min Seminar-lærer, ga meg tommelen opp, og søster Richards, som husket meg fra Primær, sa at hun ikke kunne tro at jeg allerede var “blitt voksen”. De behandlet meg virkelig som om jeg var “blitt voksen”. Jeg følte meg som et lite barn som hadde kledd seg ut, men for de fleste kvinnene den dagen var jeg en ny søster.
Siden den gang har jeg elsket Hjelpeforeningen, uansett hvilken menighet jeg har vært i. Så snart jeg kommer inn i et hjelpeforeningsrom, kan jeg føle det – det søsterlige båndet og følelsen av tilhørighet. Jeg elsker å gjøre mitt beste for å styrke og oppmuntre mine søstre i Hjelpeforeningen og lære alt jeg kan av dem.
Og det viser seg at jeg er ganske god til å bake pai.