Ekstra hjelp

Av Allie Arnell

Artikkelforfatteren bor i Iowa, USA.

På din misjon kan du møte undersøkere som trenger noen ved sin side som er villig til å dykke inn i prosessen sammen med dem.

Jeg gikk ned i mitt eget tempo. En og en halv meter… Jeg kjente en havstrøm dytte meg. Så tre meter. Plutselig ble det mørkt. Jeg ble mer kortpustet. Dette iskalde, grumsete havet var slett ikke som bassenget vi hadde øvd i. Redd og klaustrofobisk pilte jeg opp til vannflaten.

“Hva skjedde?” spurte instruktørens assistent. Tårene vellet frem i masken min. Jeg var midt i dykkerprøven og skulle utføre en 9 meters nedstigning, en av de nødvendige ferdighetene for å bestå prøven. Assistenten så panikken min og forsikret meg om at det ville gå bra. Han oppmuntret meg uten å mase. Så sa han: “Du behøver ikke å gjøre dette.” Det var da jeg innså at jeg ville.

Jeg innså at selv om dette var vanskelig for meg, ønsket jeg å gjennomføre det. Jeg ønsket å få sertifikatet. Jeg la bånd på frykten, og fullførte de resterende ferdighetene sammen med resten av klassen for å bestå prøven. Det var vanskelig, men med litt oppmuntring klarte jeg det.

Noen måneder senere, da jeg var på misjon i Peru, ble jeg minnet om min vanskelige dykkererfaring da jeg oppfordret folk til å styrke sin tro og forandre sitt liv. Én familie som min ledsager og jeg var ekstra glad i å besøke, var familien Rumay. Carina og Enrique og deres to tenåringsdøtre, Karen og Nicole, tok ofte imot oss og vant raskt vårt hjerte. Det varte ikke lenge før Carina, Karen og Nicole tok imot evangeliet og ble medlem av Kirken.

Enrique trengte imidlertid litt ekstra hjelp. Budskapet vårt var noe helt annet enn det han hadde lært i oppveksten, så det tok en stund før vi fikk ham til å stole på oss. Enrique hadde forskjellige betenkeligheter. Den viktigste delen av evangeliet som bekymret ham, var Mormons bok. Han hadde aldri hørt om denne boken, og hadde vanskelig for å lese og forstå den. Det at den var så ukjent, fikk Enrique til å føle seg usikker.

På det tidspunktet var Enrique som meg da jeg svømte tilbake til vannoverflaten: Alle andre syntes å dykke nedover med letthet, mens jeg ble stiv av skrekk. I likhet med meg trenge Enrique bare litt ekstra hjelp for å lykkes.

Denne hjelpen kom til ham i forskjellige former. Han hadde misjonærer som hjalp ham å finne ut av betenkelighetene sine og føle Ånden. Han hadde også medlemmer av menigheten som innlemmet ham i fellesskapet og underviste ham om hans oppgaver som far. Den aller største hjelpen var imidlertid Enriques egen familie.

Også før dåpen gjorde familien Rumay det til en vane å ha familiebønn og skriftstudium. De kjøpte Enrique et sett med skrifter med større tekst og en lydversjon, slik at han lettere kunne studere Mormons bok. Disse enkle tiltakene hjalp Enrique enormt. Aldri var det noen som presset ham. De bare hjalp og støttet ham. Ved sine handlinger sa de: “Vi vet at du kan klare dette.”

Denne hjelpen gjorde det mulig for Enrique å oppdage kraften i Mormons bok. En dag fortalte han at han hadde lyttet til hele boken, og at han visste at det var Guds ord. Ca. fire måneder etter at hans hustru og døtre ble døpt, ble også Enrique det.

Enrique sier han er takknemlig for den hjelp og tålmodighet han mottok, som gjorde det mulig for ham å komme dit han er i dag. Som misjonær følte jeg meg velsignet ved å ha sett denne familiens kjærlighetseksempel da de hjalp sin mann og sin far å overvinne sin tvil. Jeg var også takknemlig for min krevende dykkererfaring, som gjorde det mulig for meg til en viss grad å sette meg inn i hva Enrique følte og hva andre undersøkere kanskje følte i løpet av omvendelsesprosessen.

Når du oppfordrer folk til å omvende seg og forandre seg når du er på misjon, må du huske at noen ganger trenger folk bare litt ekstra oppmuntring for å lykkes. De trenger kanskje bare at en de stoler på, og som har erfaring, sier: “Det ordner seg. Jeg vet du kan klare det. Jeg har stor tro på deg.” De håper kanskje at du vil være den som er villig til å dykke inn i prosessen sammen med dem, hjelpe dem å mestre nye vaner og ferdigheter, og hjelpe dem å få sertifikatet sitt, som i siste instans er Herrens anerkjennelse.