Leggetid for Felix
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
“Når min mor meg trenger, villig hjelper jeg. Jeg vil så gjerne gjøre godt, alltid være grei” (Barnas sangbok, 71).
Anton fulgte med mens datamaskinen lastet inn nivå seks for det som virket som millionte gang. Han trakk pusten dypt og begynte å bevege seg gjennom labyrinten, fly over fargerike pigger og gjennom brennende tunneler. Han trampet fortere med foten etter hvert som han nærmet seg mållinjen.
“Anton?” Det var mors stemme. Hun hørtes ut som om hun trengte noe.
“Ikke nå!” tenkte han. Han hoppet over nok en pigg og løp dypt gjennom en ny tunnel. “Ja?” sa han, uten å flytte blikket fra skjermen.
“Kan du være så snill å få Felix i pyjamasen og lese en historie for ham? Jeg må bli ferdig med å rydde på kjøkkenet.”
“Eh…” Han var så nær! Han svingte gjennom en siste piggete gang, over nok en flamme, forbi et glefsende uhyre og… JA! over mållinjen!
Datamaskinen lastet inn nivå syv. Det virket vanskeligere, men Anton kunne ikke vente med å prøve det. Han hadde arbeidet så hardt for å nå dette nivået. Anton trykket på pauseknappen og kikket opp på mor, som holdt hans lillebror Felix. “Kan jeg bare få noen minutter? Jeg kom akkurat til nivå syv!”
“Jeg trenger virkelig hjelp av deg,” sa mor. “Du kan gjøre et nivå til når du har tatt deg av Felix.”
Felix smilte. “Væl så snill?” sa han med sin lille to år gamle stemme.
Anton så på dataskjermen og sukket. “Greit.” Han måtte bare skynde seg så han kunne komme tilbake til spillet sitt.
Han løftet Felix og bar ham opp trappen til rommet deres.
“Hvem er min favoritt-lillebror?” sa han, og stakk fingeren inn i den myke babymagen til Felix. Han blåste på magen hans og smilte mens Felix skrek av latter.
Anton kledde Felix i den dinosaurpyjamasen han likte best. Så løftet han Felix opp i sengen og gikk mot døren. Mor hadde bedt ham om å lese en historie for Felix også, men han hadde gjort det viktigste. Nå kunne han kanskje rekke to nivåer til før leggetid.
Akkurat da kjente Anton et napp i skjorten sin. Han så ned og så at Felix hadde klatret ut av sengen.
“Bjørn?” spurte Felix. Han løp til bokkurven sin og kom tilbake med en bok med en isbjørn på forsiden.
“Å, Felix, jeg har ting å gjøre!” sa Anton. Felix holdt boken over hodet og kikket opp på Anton med sine store, brune øyne.
Anton måtte bare flire. “Du godtar ikke et nei, gjør du vel? Ja vel, da.”
Anton satte seg på sengen til Felix, og Felix klatret opp i fanget hans. Anton slo opp på første side og leste mens Felix lente seg mot ham. Felix pekte på hvert dyr på siden og øvde på å si navnene. “Seba… famingo… vajos.”
Da den var ferdig, lukket Anton boken og bredte dynen rundt Felix. “God natt, Felix,” sa han, kysset Felix på hodet og reiste seg for å gå.
Men da han gikk mot døren, hørte han den lille stemmen igjen. “Kose?”
Anton smilte. “Greit. Flytt deg inn. Jeg skal være her en stund.”
Anton la seg ned på puten. Akkurat nå hadde han egentlig ikke lyst til å gjøre noe annet. Han smilte da Felix gjespet tungt og lukket øynene. Han følte seg lykkeligere enn han hadde vært hele dagen. Spillet kunne vente.