Eksempler på tro
Bob og Lori Thurston
Virket i Kambodsja Phnom Penh misjon
“Da vi fant ut at vi var kalt til å virke i Kambodsja Phnom Penh misjon, gråt vi. Vi gledet oss!” sier bror Bob Thurston. “Vi ville ikke ha valgt Kambodsja, men for en gave! For en velsignelse!” sier søster Thurston.
Bror og søster Thurston føler en spesiell tilknytning til menneskene i Kambodsja. “Vi er glad i dem, og vi har følt denne kjærligheten gjengjeldt,” sier søster Thurston. “Menneskene i Kambodsja har vist oss stor vennlighet.”
Av alle oppgavene bror og søster Thurston hadde på sin misjon, setter de størst pris på anledningen til å besøke medlemmer i deres hjem.
Søster Thurston husker at hun så på dem hun betjente i Kambodsja og tenkte: “Jeg gleder meg sånn til å se dere i det neste liv, så jeg virkelig kan være i stand til å fortelle dere alt det jeg føler for dere og kjærligheten jeg har til dere.”
På sin første misjon sammen lærte Bob og Lori Thurston at meningsfylt tjeneste kan finne sted til tross for språkbarrierer og kulturelle forskjeller fordi vi alle er Guds barn.
Leslie Nilsson, fotograf
Bob:
Før Lori og jeg giftet oss, snakket vi om å reise på misjon når vi pensjonerte oss. Vi hadde begge vært på misjon før. Lori virket i Kobe i Japan, og jeg virket i Brisbane i Australia. Da vi endelig var klare til å pensjonere oss, fortalte vi barna at vi ønsket å reise på mange misjoner.
Vi var så heldige å kunne pensjonere oss mens vi ennå var unge. Da vi hørte at noen eldre ektepar ikke er i stand til å virke enkelte steder, for eksempel i den tredje verden, på grunn av helseproblemer og andre bekymringer, tenkte vi: “Vi er ikke engang 60 ennå. Vi er friske, så bruk oss!”
Jeg pensjonerte meg bare to dager etter min 56-årsdag. Vi mottok faktisk misjonskallet mens jeg fortsatt var i arbeid. Da vi åpnet kallet og fant ut at vi var kalt til å virke i Kambodsja Phnom Penh misjon, gråt vi. Vi gledet oss!
Lori:
Vi hadde egentlig ikke tenkt på Kambodsja. Jeg regnet med at vi kom til å dra til Afrika eller noe. Vi begynte å spørre oss selv: “Greit, hvilke eventyr venter oss?” Vi ville ikke ha valgt Kambodsja, men for en gave! For en velsignelse! Herren er klokere enn oss. Han sendte oss dit vi trengte å være.
Vi utførte en humanitærmisjon. Vi arbeidet med prosjekter for LDS Charities, fylte ut rapporter og ba om nye prosjekter. Vi kontrollerte også tidligere prosjekter, som brønner som hadde blitt boret to år tidligere. Det ble til at vi virket på andre måter også.
Vi deltok på stavs- og distriktskonferanser for å hjelpe til med opplæring av ledere og misjonærer, vi inspiserte misjonærleiligheter og besøkte medlemmer i deres hjem. Vi gjorde alt mulig for at misjonen skulle gå bra.
Det var ikke to dager som var like på misjonen vår. Noen dager var vi ute på landsbygden, til knes i vann eller gjørme. Andre dager ble tilbragt på misjonskontoret. Sammen med Informasjon og samfunnskontakt-misjonærer besøkte vi Sekt- og religionsdepartementet. I Kambodsja er ikke begrepet “sekt” nødvendigvis noe negativt. Den offisielle religionen er buddhismen ‒ og alt annet regnes som en sekt. Vi besøkte departementet for å hjelpe til med å presisere at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er en god organisasjon som er til å stole på.
Vi fikk god kontakt med dem, og de var snare til å be om hjelp. De kunne ringe og si: “Vi har hatt en flom, og vi trenger mat til 200 familier som er blitt fordrevet.” De visste at de kunne stole på at Kirken ville få ting dit de trengtes raskt, og supplere med det de ikke hadde.
Hva opplevde vi i Kambodsja? Nevn hva som helst, og vi opplevde det sannsynligvis! Vi har sittet på de mest beskjedne gulv – vanligvis bare jord eller bambus – i de mest beskjedne hjem. Vi har også vært i de herskapelige hjemmene til statstjenestemenn. Bob virket til og med i et grenspresidentskap en stund.
Bob:
Misjonspresidenten ringte meg og sa: “Hei, jeg vil du skal være annenrådgiver i en gren.” Et og et halvt år senere var jeg i beseglingsrommet i Hong Kong Kina tempel sammen med grenspresidenten jeg virket sammen med. Han gikk gjennom tempelet for første gang! Han og familien hadde spart penger og prøvd syv ganger å komme til tempelet, men det skjedde alltid et uhell, eller så ble noen syk. Noe kom alltid i veien. Etter syv år hadde de bare spart 40 dollar.
Tre ganger på misjonen var vi i stand til å hjelpe siste-dagers-hellige i Kambodsja å komme til tempelet. Vi tok med oss mange grenspresidenter som hadde gjennomført intervjuer for tempelanbefalinger, men aldri hadde vært i tempelet selv. I Kambodsja var det i det miste et seniorektepar som kunne hjelpe disse familiene på vei til tempelet. De trenger å ha noen med seg fordi de ikke vet hvordan man går frem for å ta fly. Mange har ikke engang kjørt buss! Og nå må de fly til Hong Kong og komme seg til tempelet. Det var vanskelig for dem å gjøre det på egenhånd. Vi er takknemlige for Hjelpefond for tempelbesøkende som hjalp dem.
Lori:
Det kan være krevende å være medlem av Kirken i Kambodsja. Som land har ikke Kambodsja noen sabbatsmentalitet. Alle som kommer til kirken, må ofre noe for å være der.
Kambodsja er seks prosent muslimsk og kun to prosent kristent ‒ resten er buddhister. Det er svært vanskelig å gå fra en buddhistisk livsstil til en kristen livsstil. Noen mister fortsatt jobben, og ofte blir de utstøtt av andre i nabolaget.
Tiende er også krevende. Buddhistmunker kommer rundt hver morgen og ber om ris eller litt penger, og folk er vant til det. Men å sette av en del av lønnen til å betale tiende er vanskelig.
Mange har opplevd betydelige traumer. På grunn av Røde Khmer, et kommunistisk regime som styrte Kambodsja på slutten av 70-tallet, har alle over 40 en personlig skrekkhistorie. Jeg møtte ingen som ikke hadde blitt påvirket av det. Alle hadde familiemedlemmer som hadde blitt drept. Selv om de har vært igjennom så mye, kunne jeg ikke tro hvor standhaftige de var, hvor villige de var til å prøve. Men bak sin standhaftighet er det fortsatt mange som har dårlig selvfølelse. Mange føler at de ikke er viktige eller verdt noe.
Det var fantastisk å se hvordan Jesu Kristi evangelium hjalp dem å blomstre. Når de fant ut at de ikke bare er fantastiske, men også et Guds barn, pleide de å si: “Tuller du? Nå har jeg noe å bidra med.”
Kirken kommer virkelig til å blomstre i Kambodsja. Fantastiske mennesker har blitt ledet til Kirken. De hellige der er pionerer, og de som virkelig tar imot evangeliet, blir velsignet på så mange måter fordi de lærer Frelseren å kjenne. Det er virkelig fantastisk.
Vi har mange medlemmer og svært sterke menigheter rundt et sted som kalles “Søppelfjellet”, som er en åpen søppelfylling hvor det bor folk. Medlemmer der er plukkere og samlere. De tjener penger på å resirkulere plast og aluminium som de finner på fyllingen. De bor i knøttsmå hus som vi har vært i en rekke ganger.
Bob:
En dag hørte vi høy musikk, og vi la merke til at det ble satt opp et telt. I Kambodsja betyr det enten at noen skal gifte seg eller at noen er død.
Lori:
Vi fant ut at en mor til fem eller seks barn nettopp hadde gått bort. Det var ingen ektemann i nærheten. Barna våknet bare og skjønte at moren deres var død.
En datter bare hikstet. Gjennom en oversetter sa hun: “Jeg er den eldste. Jeg har alle disse søsknene. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.”
Jeg bare løftet henne opp i armene mine. Hvordan kunne jeg la være? Denne jenta hadde nettopp mistet moren sin. Jeg snakket til henne på engelsk og sa: “Jeg vet at du ikke forstår meg, men jeg lover at du vil få se moren din igjen. Det kommer til å ordne seg. Du kommer ikke til å bli overlatt til deg selv.”
Så mange opplevelser som dette har gitt oss en spesiell tilknytning til menneskene i Kambodsja.
Vi følte at denne kjærligheten ble gjengjeldt. Menneskene i Kambodsja viste oss stor vennlighet. Vi er glad i dem fordi de er Guds barn. De er våre brødre og søstre.
Med noen husker jeg at jeg tenkte: “Jeg gleder meg virkelig til å se deg i det neste liv. Da kan jeg virkelig fortelle deg alt jeg føler for deg og kjærligheten jeg har til deg, og hva jeg beundrer ved deg, for jeg kan ikke si det nå.”
Misjonen vår har velsignet oss på så mange måter. Noen sier: “Jeg vet ikke om jeg kan reise på misjon. Jeg kan ikke dra fra barnebarna.” Vi hadde fem små barnebarn da vi dro, fem, fire, tre, to og ett år gamle. To barnebarn ble født mens vi var borte. Jeg skal spare to av mine kambodsjanske misjonærskilt og gi dem til de minste barnebarna, slik at de kan vite at bestemor ikke var der fordi hun gjorde det Herren trengte at hun gjorde.
Bob:
Det er mange måter å tjene Herren som misjonær. Vi tar til oss det eldste Jeffrey R. Holland sa om seniormisjonærtjeneste. Han sa: “Jeg lover at dere vil gjøre ting for [deres familie] i Herrens tjeneste som dere aldri, i verdener uten ende, kunne ha gjort om dere ble hjemme for å henge over dem. Hvilken større gave kan besteforeldre gi sine etterkommere enn å si både i gjerning og ord: ‘I denne familien reiser vi på misjon!’ [“Vi er alle kalt”, Liahona, nov. 2011, 46.]”