Søt ærlighet
Artikkelforfatteren bor i Colorado i USA.
“Dere skal gjøre det gode” (2 Korinterbrev 13:7).
“Du må passe broren din,” sa mamma. “Pappa og jeg skal hjelpe en som er syk.”
Jeg så opp mens jeg feiet gulvet i vårt lille hus, og nikket. Mamma var Hjelpeforeningens president, og hun dro ofte på besøk til søstre i menigheten.
“Takk, Arlyn,” sa mamma og kysset meg på hodet. “John sover. Og det er brøddeig som står til heving på benken. Vær så snill å ikke røre den.”
Jeg så gjennom døråpningen da hun og pappa kjørte vognen nedover den støvete veien vår. Jeg var stolt av at mamma stolte på meg.
Da jeg feide på kjøkkenet, stoppet jeg for å se på brøddeigen. Jeg gledet meg sånn til at mamma skulle steke den samme kveld. Vi spiste vanligvis ferskt brød med hjemmelaget syltetøy. Men vi hadde gått tom for syltetøy for tre måneder siden.
Syltetøy! Tanken gjorde at jeg fikk lyst på noe søtt. Jeg kikket opp på sukkerkrukken høyt oppe på hyllen. Jeg visste at mamma sparte den for å lage mer syltetøy.
Men jo mer jeg tenkte på sukkeret, desto mer fikk jeg lyst på det. Til slutt trakk jeg en stol bort til benken og strakte meg opp. Fingrene mine rørte bare så vidt ved sukkerkrukken. Jeg trakk den nærmere kanten av hyllen …
Og så gled krukken rett utfor kanten! Jeg prøvde å ta imot den, men den falt med et høyt plump midt i brøddeigen. Sukkeret rant ut over hele brødet og benken og ned på gulvet.
“Å, nei!” skrek jeg. Det vekket lillebroren min. Han begynte å gråte. Jeg ville helst også bare gråte. Hva ville mamma si om dette rotet?
Etter at jeg fikk roet John, gjorde jeg mitt beste for å få bort sukkeret. Jeg trakk krukken ut av deigen og vasket den. Jeg tørket sukkeret av benken og gulvet. Men det var ingenting jeg kunne gjøre for å få sukkeret ut av deigen.
Jeg vurderte å sette krukken tilbake på hyllen. Kanskje ikke mamma ville legge merke til at den var tom. Men jeg visste at det ikke var riktig. Så jeg satte krukken på bordet og ventet på at mamma og pappa skulle komme hjem.
Da de kom hjem, la mamma straks merke til sukkerkrukken.
Jeg trakk pusten dypt. “Jeg ville bare ha en smak av sukker. Men jeg dyttet krukken ned fra hyllen. Jeg prøvde å rydde opp, men jeg kunne ikke få det ut av brøddeigen.” Ordene strømmet ut mens jeg så ned i gulvet.
Mamma var stille en stund.
“Jeg er så lei meg,” hvisket jeg.
Mamma slapp ut et sukk. “Ja, da blir vel brødet ekstra søtt i kveld,” sa hun. Jeg kikket opp. Hun ga meg et lite smil. “Takk for at du fortalte oss hva som skjedde.”
Da vi spiste det sukkerholdige brødet den kvelden, snakket mamma og pappa og jeg om ærlighet.
“Alle gjør mange feil i livet,” sa pappa. “Men når vi er ærlige og prøver å omvende oss, er vår himmelske Fader og Jesus fornøyd. Vi vil alltid bli velsignet for å være ærlige ‒ selv om det virker vanskeligere til å begynne med.”
Jeg var fortsatt lei meg fordi jeg hadde sølt ut sukkeret. Jeg visste at vi sannsynligvis ikke ville ha så mye syltetøy dette året på grunn av tabben min. Men jeg var glad for at jeg hadde sagt sannheten. Det var en god, søt følelse som ikke noe sukker kunne gi. ●