Ta avgjørelser: Handlefrihet og åpenbaring

Av Erin Rider

Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.

I hvilken grad trenger vi å stole på at Gud forteller oss hva vi skal gjøre når vi skal ta store avgjørelser?

Hver dag står vi alle overfor mange avgjørelser. Noen er mer trivielle, som: “Hva skal jeg ha på meg?” “Hva skal jeg spise til lunsj?” “Er det på tide å kjøpe ny bil, eller kan jeg beholde den gamle litt til?” Men nå og da står vi overfor en stor avgjørelse ‒ “Skal jeg begynne å studere igjen?” “Skal jeg takke ja til denne jobben?” “Skal jeg flytte til en annen by?” “Skal jeg kjøpe hus?” “Skal jeg gå ut med denne personen?” “Skal jeg gifte meg med denne personen?” og så videre.

Når vi står overfor store avgjørelser, pleier vi ‒ med rette ‒ å bruke litt lenger tid på å ta et valg. Vi følger rådene som ble gitt til Oliver Cowdery i Lære og pakter 9:8‒9, hvor Herren sier:

“Men se, jeg sier deg at du må tenke det ut i ditt sinn, så må du adspørre meg om det er riktig, og hvis det er riktig, vil jeg forårsake en brennende følelse i ditt bryst, derfor skal du føle at det er riktig.

Men hvis det ikke er riktig, skal du ikke ha slike følelser, men dine tanker skal sløves så du skal glemme det som er galt.”

Selv om dette så absolutt er gode råd, hender det noen ganger når vi skal ta store beslutninger at vi stoler litt for mye på den delen der Gud forteller oss hva som er riktig, og ikke nok på den delen der han ber oss om å tenke det ut i vårt sinn. Vi blir så fastlåst i å vente på at Gud skal bekrefte våre avgjørelser at vi lar fantastiske muligheter gå oss forbi. Vi kan til og med forstå hvilken rolle handlefrihet spiller, men vi er livredde for å ta en avgjørelse som kan bringe oss ut av kurs i forhold til vår forhåndsbestemte “plan”, og ender med å anta at alt annet enn en brennende følelse i brystet eller en røst fra himmelen betyr at avgjørelsen vår er feil. For mange av oss fører denne uuttalte spenningen mellom handlefrihet og personlig åpenbaring til et viktig spørsmål: Hva er Guds rolle i å hjelpe oss å ta avgjørelser?

Guds rolle i vår beslutningsprosess

Dette spørsmålet belyses kanskje best i beretningen om Jareds bror. Det er et interessant vekstmønster i denne historien som lærer oss om hvordan Gud forventer at vi skal ta avgjørelser. Etter at språkene ble forvirret ved Babels tårn, ba Jared sin bror spørre Herren om de skulle forlate landet, og i så fall hvor de skulle dra (se Ether 1:36–43). Jareds bror spør, og Herren fører dem til kysten. På reisen taler Herren til dem i en sky og leder hvert skritt på reisen. Til slutt kommer de til kysten, der de oppholder seg i fire år.

På slutten av de fire årene ber Gud Jareds bror bygge båter og gjøre seg klar til å krysse havet. Når Jareds bror innser at skipene ikke vil ha noen luft, følger han det samme kjente mønsteret med å gå til Gud og spørre hva han skal gjøre. Som forventet, svarer Herren med å gi ham detaljerte instruksjoner for å lage huller på toppen og i bunnen av båtene. Legg merke til åpenbaringsmønsteret så langt: Gud gir dem en plan, de stiller spørsmål om hvordan de skal gjennomføre planen, og Gud svarer med detaljerte og endelige svar.

Men når han har laget huller i båtene, innser Jareds bror at båtene ikke vil ha noe lys. Han spør igjen Gud hva han skal gjøre. Istedenfor å svare spør imidlertid Gud: “Hva vil du jeg skal gjøre så dere kan få lys i båtene deres?” Ether 2:23). Istedenfor å gi detaljerte instruksjoner slik han hadde gjort før, venter Herren denne gangen på at Jareds bror skal finne ut hva han skal gjøre.

Denne typen svar fra Herren er kanskje de vanskeligste å forstå når vi prøver å ta en avgjørelse. Vi lærer å be og vente på et svar, så vi blir naturligvis bekymret når vi ikke hører noe svar. Vi lurer ofte på om mangelen på et klart svar er det samme som at tankene våre “sløves”, noe som tyder på at valget vårt er galt. Andre ganger lurer vi på om det betyr at vi ikke er rettferdige nok til å høre svaret, eller om vi ikke spør med “ærlig hensikt” (se Moroni 10:4). Men det er et tredje alternativ som vi noen ganger ikke tar i betraktning ‒ kanskje Gud, akkurat som med Jareds bror, venter på at vi skal ta vår egen avgjørelse.

Ta en avgjørelse

Jeg opplevde nylig en situasjon som utfordret mitt syn på handlefrihet og personlig åpenbaring. Da jeg nærmet meg slutten av mine studier, hadde jeg fått noen jobbtilbud i forskjellige byer, og klarte ikke å bestemme meg for hvilken jeg skulle ta. I likhet med Jareds bror hadde jeg opplevd mange øyeblikk hvor jeg hadde bedt angående en stor avgjørelse, og Gud hadde gitt et ganske definitivt svar. På bakgrunn av disse tidligere erfaringene begynte jeg å be Gud hjelpe meg å bestemme meg for hvilken jobb jeg skulle ta. Jeg gjorde også min del ved å lære om hver jobbmulighet og rådføre meg med mange. Men uansett hvor mye jeg ba eller fastet, var og ble himmelen taus, og jeg fikk ikke noe svar.

Fristen for å ta en beslutning nærmet seg, og jeg begynte å få panikk. Dette måtte da være den typen avgjørelse Herren bryr seg om, så hvorfor svarte han ikke? Kanskje han ikke brydde seg om hvilken jobb jeg valgte, men han måtte da bry seg om hvilken by jeg flyttet til, siden det utvilsomt ville få innvirkning på livet mitt. Herren hadde alltid brydd seg om mine avgjørelser før, så hvorfor brydde han seg ikke om denne også?

Men uansett hvor hardt jeg prøvde, kom det ikke noe svar. Jeg begynte å lure på om jeg hadde drevet så langt bort fra Gud at jeg ikke kunne høre svaret hans. Jeg lurte også på om jeg ikke kunne høre fordi jeg ubevisst ikke ville høre svaret. Endelig, dagen før fristen, visste jeg at jeg måtte ta et valg, så jeg brukte min dømmekraft og tok en avgjørelse. Den kvelden ba jeg ganske enkelt og spurte om han ville fortelle meg om svaret mitt var galt. Fortsatt kom det ikke noe svar, så jeg tok jobben.

Flere måneder senere var jeg fremdeles usikker på avgjørelsen, så jeg ba om en prestedømsvelsignelse for å få en bekreftelse. I velsignelsen fikk jeg vite at jeg ikke fikk svar på bønnen min fordi Herren var fornøyd med en hvilken som helst avgjørelse jeg tok. Denne velsignelsen understreket råd jeg tidligere hadde fått av min misjonspresident, som fortalte meg at det ofte ikke spiller noen rolle hvilken avgjørelse vi tar. Gud vil at vi skal lære å stå på egne ben og finne ut hvordan vi vil leve livet. Misjonspresidenten minnet meg også om at Gud, som vår himmelske Fader, ikke vil straffe oss og fjerne lovede muligheter hvis vi oppriktig prøver å finne ut hva vi skal gjøre.

Jareds bror kunne sannsynligvis ha foreslått nesten en hvilken som helst løsning for å lyse opp båtene, og det ville ha vært i orden for Herren. Poenget med opplevelsen var ikke bare at Jareds bror skulle styrke sin tro, men også lære å ta en avgjørelse.

Utøv handlefrihet

I et evig perspektiv er det å utøve handlefrihet en nødvendig del av personlig vekst. Uten det kan vi ikke ta den slags avgjørelser som vil hjelpe oss å oppnå vårt fulle potensial. Vekst, som alt annet i evangeliet, kommer “linje på linje og bud på bud” (2 Nephi 28:30). Gud vil at vi skal være et forberedt folk, ikke et lammet folk, og han forventer at vi bruker vår handlefrihet til å leve vårt liv så godt vi kan.

Når vi lærer å finne balansen mellom handlefrihet og åpenbaring, kan vi oppleve sann åndelig vekst. Det var det som skjedde med Jareds bror. Etter å ha tenkt igjennom det, arbeidet han med å smelte 16 steiner ut av et fjell og ba Gud om å berøre dem og få dem til å gløde (se Ether 3:1‒5). Da Gud svarte denne gangen, forandret alt seg. Istedenfor å høre Guds røst i en sky, så faktisk Jared Herren, som ikke bare viste seg personlig, men også viste Jareds bror fantastiske syner om verden og alt som skulle komme (se Ether 3:6‒26). Det er mulig at Jareds bror ikke ville ha vært åndelig forberedt på å motta dette synet hvis han ikke først hadde opplevd den personlige veksten som kom av å ta sin egen avgjørelse.

Når vi tar avgjørelser, skulle vi helt klart følge Almas råd: “Søk råd hos Herren i alt du foretar deg” (Alma 37:37). Når Herren trenger at vi tar en bestemt avgjørelse, vil han fortelle oss det og hindre oss i å komme på villspor. Men vi må også være forberedt på å reise oss og gå videre i tro, enten et svar kommer eller ikke. Så lenge vi holder våre pakter og er trofaste mot Jesu Kristi evangelium, kan vi ha tillit til våre gode avgjørelser og fred med at Herren er fornøyd med vår innsats.