Valget: Å være en stor kunstner eller en god mor?

Av Jenedy Paige

Alle fortalte meg at det var umulig å være god i begge. Men var det?

Jeg husker at jeg følte meg ubekvem når jeg lærte om store kunstnere, på universitetet. Det virket som om de virkelig minneverdige og bemerkelsesverdige hadde blitt store kunstnere ved å forsømme sin familie og ofre sin forstand. Store kunstnere malte på julaften mens barna deres åpnet gaver. Én hadde vært gift seks ganger. En annen skar av seg øret og sendte det til sine kjære. Og en annen til og med drepte noen! Jeg begynte å lure på om det å bli en stor kunstner samtidig som å være en god hustru og mor (alt mens jeg beholdt forstanden!) i det hele tatt var mulig.

Min professor lærte oss at hvis vi virkelig ønsket å bli store kunstnere, måtte vi ofre for det. Vi måtte jobbe hardere enn alle andre. Vi måtte sette kunsten først i livet. Jeg spurte ofte meg selv: “Men hvis en kunstner holdt budene, prioriterte det viktigste først og hadde Herrens Ånd til å veilede sitt arbeid, kunne ikke han bli like stor og muligens enda større?” Jeg stilte meg selv dette spørsmålet ofte gjennom studietiden.

Da min mann og jeg ble uteksaminert, hadde vi vært gift et år. Eldste Russell M. Nelson (han var medlem av De tolv apostlers quorum på den tiden) kom for å tale under vår avslutningshøytidelighet. En lunsj fulgte, og bare 16 elever var invitert til å være med. Merkelig nok var både min mann og jeg utvalgt til å være der. Da det ble åpnet for spørsmål og svar, løftet jeg hånden min, så eldste Nelson i øynene og uttrykte mine bekymringer med hensyn til å være både kunstner og mor. Jeg hadde jobbet så hardt for å utvikle mine talenter på skolen, og jeg ønsket å fortsette å jobbe hardt og forbedre meg, men jeg visste også at morsrollen var viktigere. Er det mulig å gjøre begge? Eldste Nelsons øyne funklet mens han sa: “Absolutt!” Han oppfordret meg til å utvikle mine talenter og be til vår himmelske Fader om hjelp til å vite hvordan jeg kunne gjøre begge, og at med hans hjelp, ville jeg kunne gjøre ting jeg en gang trodde var umulig. Jeg gjemte dette rådet i mitt hjerte.

Engasjert i Hans hensikter

Min mann og jeg har nå fire barn. Vi har lært å sjonglere de mange ansvarsoppgavene vi har som foreldre. I begynnelsen begynte jeg de fleste dagene klokken fire om morgenen, for å få malt litt før barna mine våknet. Jeg prøvde å male seks dager i uken, selv om det noen dager ikke ble mer enn 30 minutter. Jeg visste at jeg ikke var til mye nytte uten Herrens hjelp, så jeg begynte hver malerøkt med bønn. Jeg ba ikke bare om å være i stand til å skape kunst, men også for å vite hva som var viktigst den dagen, og bestemt på å sette Hans hensikter først. Det gikk ikke raskt fremover, men det var en jevn fremgang.

Spol frem til 12 år etter avslutningsseremonien min, da opplevde jeg et øyeblikk med motløshet. Livet virket så overveldende. Morsrollen hadde vært mer utfordrende enn jeg hadde forventet. Jeg satt ved staffeliet og gråt, og lurte på om jeg noen gang virkelig ville være i stand til å bli den store kunstneren jeg hadde drømt om å bli. Jeg følte meg tilskyndet til å dra frem min gamle dagbok fra hyllen, og jeg bladde frem til oppføringen fra 30. april 2006, dagen etter avslutningsseremonien min. Jeg hadde helt glemt min bemerkelsesverdige opplevelse med president Nelson! På en eller annen måte hadde livets virvelvinder nesten slettet den fra minnet mitt. Der foran meg sto ordene fra den nåværende profeten: “Absolutt!” Tårene ble til tårer av takknemlighet da jeg så tilbake på alt jeg hadde klart å oppnå siden den gang, og jeg så også fremover med håp.

Å gjøre det umulige

Noen få måneder senere, fikk jeg en telefon fra en av designerne for tidsskriftet Liahona, som spurte om de kunne bruke ett av maleriene mine på den andre omslagssiden av generalkonferansenummeret for november 2018. Jeg ble målløs! Under oppveksten var det første jeg alltid gjorde, når jeg fikk Kirkens tidsskrifter, å studere maleriene. Nå ville ett av mine kunstverk være der! Så da de fortalte meg at de ønsket å sette mitt maleri sammen med ord fra president Nelson, kunne jeg se Guds hånd oppmuntre meg videre.

Jeg har fortsatt en lang vei å gå på min reise som kunstner, men jeg er så takknemlig for president Nelsons håp i Herren og i oss. Jeg er takknemlig for hans optimisme og hans tillit. Jeg vet at når vi utøver tro på Herren vil vi være i stand til å utføre store ting, til og med ting vi en gang trodde var umulige. “For ingenting er umulig for Gud” (Lukas 1:37).