I tider med motløshet, husk enken i Nain
Særlig når vi føler oss glemt eller oversett, må vi huske at Jesus kom til enkens unnsetning akkurat da hun trengte det, og det vil han gjøre med oss også.
I livets oppturer og nedturer kan vi noen ganger føle at Gud ikke er særlig aktiv i vårt daglige liv. Våre mønstre virker ganske kjedelige og ensformige. Det er ikke mye som forandrer seg, og det er noen ganger vanskelig å finne ett område hvor Gud har grepet direkte inn i våre omstendigheter. Når jeg blir grepet av disse følelsene av ubetydelighet i mitt eget liv, tenker jeg ofte på en kvinne i Det nye testamente som kan ha følt det slik. Hun er ikke navngitt i Skriftene, men er bare kjent ved navnet på landsbyen og sin sivilstand.
Kvinnen er enken i Nain, og bare evangelisten Lukas nedtegner hennes forbløffende historie. Hun representerer kjernen i Jesu Kristi personlige tjenestegjerning og hvordan han strakte seg ut til de motløse, alminnelige menneskene i sitt samfunn. Denne beretningen avklarer ettertrykkelig spørsmålet om hvorvidt Gud kjenner oss og bryr seg om oss.
Et kort sammendrag av mirakelet fra Lukas kapittel 7 skildrer Jesus som stopper et begravelsesfølge, og på mirakuløst vis bringer en død ung mann til live igjen. Det er imidlertid mye mer å forstå om situasjonen. Som med alle mirakler, men spesielt med dette, er sammenhengen avgjørende for å forstå denne hendelsen. Etter å ha undervist ved Brigham Young Universitys Jerusalem-senter, har jeg personlig innsikt å dele med deg om dette mirakelet.
Nain var en liten jordbrukslandsby på Jesu tid. Den lå ved foten av fjellet Moreh, som avgrenset østsiden av Jisreeldalen. Selve byen lå utenfor allfarvei. Adkomsten til den var begrenset til én vei. Denne bosettingen må ha vært liten og relativt fattig på Jesu tid, og det har den også vært siden. Til tider i sin historie har denne byen omfattet så få som 34 boliger og bare 189 innbyggere.1 I dag har den cirka 1500 innbyggere.
Lukas begynner sin beretning med å nevne at Jesus var i Kapernaum dagen før, og hadde helbredet høvedsmannens tjener (se Lukas 7:1‒10). Så leser vi at “dagen etter” (vers 11; uthevelse tilføyd) gikk Frelseren inn i en by som het Nain i følge med en stor gruppe disipler. Denne rekkefølgen er svært viktig. Kapernaum ligger ved den nordlige bredden av Genesaretsjøen, 183 meter under havnivå. Nain ligger cirka 48 km sørvest for Kapernaum og 213 meter over havet, så veien til Nain innebar en krevende stigning. Å gå fra Kapernaum til Nain må ha tatt minst en eller to dager. Det tok nylig en gruppe unge studenter ved BYUs Jerusalem-senter 10 timer å gå denne ruten på fast veidekke. Dette betyr at Jesus trolig måtte stå opp svært tidlig eller muligens til og med gå hele natten for å kunne møte begravelsesfølget “dagen etter”.2
Da Kristus nærmet seg byen etter en svært anstrengende reise, ble en ung mann som trolig var i 20-årene,3 båret ut på en begravelsesbåre. Lukas forteller oss at denne unge mannen var en enkes eneste sønn, og noen forskere tolker den greske teksten dithen at hun ikke hadde noen andre barn.4 En stor gruppe landsbyboere fulgte henne i denne svært ulykksalige familietragedien.
En sønn som dør, ville være en tragedie for noen og enhver, men overvei følgene for denne enken. Hva ville det ha betydd sosialt, åndelig og økonomisk å være enke uten en arving i oldtidens Israel? I Det gamle testamentes kultur trodde man at når en mann døde før han ble gammel, var det et tegn på Guds straffedommer for synd. Dermed trodde noen at Gud straffet denne overlevende enken. I Ruts bok, da Naomi ble enke i ung alder, beklaget hun seg og sa: “Herren har vitnet mot meg, og Den Allmektige har latt det gå meg ille” (Rut 1:21).5
Ikke bare var det åndelig og følelsesmessig smerte, men denne enken i Nain sto også overfor økonomisk ruin og til og med hungersnød.6 Ved ekteskap ble en kvinne tildelt sin manns familie for økonomisk beskyttelse. Hvis han døde, ble omsorgen for henne delegert til sønnen med førstefødselsretten. Nå som denne enkens førstefødte og eneste sønn var død, hadde hun ikke noe økonomisk sikkerhetsnett. Hvis sønnen var i 20-årene, var hun sannsynligvis en middelaldrende kvinne som bodde i en liten, bortgjemt gårdbrukerby, og var nå åndelig, sosialt og økonomisk nødlidende.
Akkurat i det lille tidsrommet da landsbyboerne bar denne kvinnens sønn ut for å begrave ham, møtte Jesus følget og fikk “medynk med henne” (Lukas 7:13). Dette kan ha vært Lukas’ største underdrivelse. Jesus følte på en eller annen måte denne enkens fullstendig fortvilede situasjon. Kanskje hadde hun ligget på jordgulvet sitt hele natten og tryglet sin himmelske Fader om å få vite hvorfor. Kanskje hadde hun til og med spurt ham rett ut hvorfor det var nødvendig for henne å leve på jorden lenger. Eller kanskje hun var livredd for ensomheten som ventet henne. Det vet vi ikke. Vi vet imidlertid at Frelseren valgte å forlate Kapernaum umiddelbart, noe som kan ha betydd at han måtte gå hele natten for å rekke begravelsesfølget rett før de la kroppen i jorden.
Ja, da han så hennes tårevåte ansikt der hun gikk bak følget, følte Jesus stor medlidenhet med denne kvinnen ‒ men det ser ut til at hans medlidenhet kom av følelser han fikk lenge før han bare “tilfeldigvis” møtte dette begravelsesfølget. Han ankom akkurat da hun trengte det som mest.
Jesus sa da til enken: “Gråt ikke” (vers 13). Uten frykt for rituell urenhet, “rørte [han] ved båren”, og følget “stanset”. Så befalte han: “Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!
Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og [Jesus] gav ham til hans mor” (vers 14–15). Landsbyboerne og Jesu tilhengere ble naturligvis fylt av ærefrykt da deres felles sorg gikk over i ren glede. Alle “priste Gud og sa: En stor profet er oppreist iblant oss” (vers 16). Men dette mirakelet handlet også om å redde en fortvilet sjel. Jesus var klar over at noe var svært galt for denne kvinnen – en som ble sett ned på i deres kultur. Situasjonen hennes skrek etter hans umiddelbare oppmerksomhet, selv om han måtte reise langt for å være der i nøyaktig riktig øyeblikk. Han visste om hennes fortvilede situasjon, og han kom raskt. President Thomas S. Monson (1927–2018) uttalte en ubestridelig sannhet da han sa: “Når vi en dag ser tilbake på tilsynelatende tilfeldigheter i livet, vil vi innse at de kanskje ikke var så tilfeldige likevel.”7
Så oppløftende som denne hendelsen enn er, må den bli mye mer enn en fin bibelhistorie for oss. Den bekrefter utvetydig at Jesus visste om denne fattige, glemte og nødlidende enken. Særlig når vi føler oss glemt, oversett eller ubetydelige, må vi huske at Jesus kom til enkens unnsetning akkurat da hun trengte det som mest, og det vil han også gjøre for oss. En annen lærdom vi kan få av Frelserens eksempel er hvor viktig det er å strekke oss ut for å velsigne andre rundt oss. Mange i din omgangskrets vil være motløse fra tid til annen. Hvis du kan fortelle dem om “søster Nain” og at Herren visste alt om hennes motløshet og store personlige krise, kan det forandre natt til dag. Husk president Spencer W. Kimballs (1895–1985) gripende uttalelse: “Gud ser oss virkelig og våker over oss. Men det er vanligvis gjennom et annet menneske han dekker våre behov.”8
Av alle Jesu mirakler i løpet av hans tid på jorden, er det for meg få som er like gripende og medfølende som hans tjeneste for enken i Nain. Det minner oss om at vi er betydningsfulle for ham og at han aldri vil glemme oss. Vi må ikke glemme det.