Jeg følte meg ny
Artikkelforfatteren bor i Texas i USA.
Estland
“Jeg har en overraskelse!” sa Ema (mamma) da hun hentet Rasmus på skolen. Sammen gikk de nedover de trange gatene med fargerike bygninger.
“Rosolje til middag?” gjettet Rasmus håpefullt. De hadde spist det i forrige uke på syvårsdagen hans. Men han kunne alltids spise mer rødbete- og potetsalat med sursild!
Ema ristet på hodet med et smil. “Jeg møtte to unge kvinner på bussen i dag. Misjonærer. De kommer på besøk i kveld for å snakke om kirken sin.”
Rasmus så nysgjerrig opp. Han hadde aldri møtt misjonærer før.
Han var på soverommet og lekte med brannbilen da misjonærene kom. “Tere! Tere! Hei!” sa de til Ema da de kom inn i leiligheten. De tok av seg de tunge støvlene sine og tok på seg hustøflene Ema hadde til gjester. Ema fulgte dem til den oransje sofaen. Men Rasmus ble stående ved døren.
Den høyeste kvinnen la merke til ham og smilte. På det svarte navneskiltet hennes sto det Õde Craig (søster Craig). “Moren din fortalte oss at du nettopp har hatt fødselsdag,” sa hun. “Vi har med noe til deg.” Hun holdt frem et lite kort. Rasmus så nøye på det.
Det var et bilde av en mann. Han hadde på seg en hvit kjortel, og hånden hans var utrakt.
“Vet du hvem det er?” spurte Õde Craig.
Rasmus visste ikke hva han het. Han hadde aldri sett dette bildet før. Men mannen så snill og mektig ut. “Jeg tror det er en konge!” sa Rasmus.
Begge misjonærene smilte. “Ja, det er han! Han er kongenes konge! Han heter Jesus Kristus.” Õde Craig fant frem en bok med blått omslag. “Og dette er en bok som underviser om ham, Mormoni Raamat. Mormons bok.”
Han og Ema begynte å lese Mormons bok hver dag før skolen. På skolen var Rasmus med på turer ute i naturen og tok deretter en høneblund. Etter skolen møtte han og Ema ofte misjonærene. De snakket med misjonærene om det de hadde lest i Mormons bok. Noen ganger ga Ema alle kringel, eller kanelsnurrer. I helgene dro han og Ema på sykkeltur eller hadde piknik på stranden. Noen ganger gikk de på lange turer i skogen og langs favorittelven sin.
På en av disse skogsturene sa Ema at hun ønsket å bli døpt. Rasmus gliste. Misjonærene hadde bedt Ema be for å finne ut om hun skulle bli døpt eller ikke. Det hørtes ut som om hun hadde fått svar!
“Og jeg vet akkurat hvor jeg vil bli døpt,” sa hun med et smil. “Kan du gjette det?”
Rasmus tenkte på misjonærens leksjon om dåp. De hadde holdt opp et bilde av Jesus sammen med døperen Johannes i en elv …
“Elven!” utbrøt han. “Favorittelven vår.”
En uke senere sto Rasmus på elvebredden sammen med misjonærene og noen andre fra kirken. Ema var klar til å bli døpt. Hun gikk helt under vann, akkurat slik Jesus gjorde. Da hun kom opp, smilte hun. Rasmus ønsket å huske dette øyeblikket for alltid – det blå vannet, de hvite villblomstene i det grønne gresset, og morens smil.
“Hvordan føltes det å bli døpt?” spurte han senere, da alle spiste småkakene som misjonærene hadde med seg.
“Fantastisk,” svarte hun. “Jeg ønsket å bli i elven for evig. Jeg føler meg så ny!” Hun holdt ham tett inntil seg.
“På min neste bursdag vil jeg bli døpt, akkurat som deg og Jesus,” sa han. “Jeg vil også føle meg ny!” ●