Vårt hjem, vår familie
Gekkoer, sirisser og tid sammen med barn
Artikkelforfatteren bor i Maine i USA.
Jeg hadde aldri trodd at krypdyr skulle få varig innflytelse på mitt forhold til min sønn.
Illustrasjon: David Green
Min sønn Dallin har alltid elsket krypdyr. Jeg, derimot, har aldri likt dem. Han fikk lov til å ha et krypdyr på betingelse av at hva han enn valgte, så måtte det få plass i en støvsugerslange i tilfelle det kom ut av buret sitt mens han var på skolen. Vi vurderte flere alternativer, fra frosker til iguaner, før vi bestemte oss for to fløyelsaktige leopardgekkoer som het Fuzz og Diane.
Dallins nye venner sluttet seg til familien vår da han var syv år gammel. Et aspekt ved å eie gekkoer som jeg ikke hadde regnet med, var behovet for å mate dem med sirisser ‒ levende sirisser ‒ en gang i uken. I mange år dro Dallin og jeg på “sirissturer”. Det skjedde sjelden beleilig, vanligvis sent på kvelden idet vi prøvde å rekke dyrebutikken før den stengte.
Diane levde bare i tre år, men Fuzz levde i mange år, frisk og glad. Mot slutten av Dallins siste år på videregående skole fikk han i oppdrag å ha et foredrag for sin talekunstklasse. Han spurte min mann og meg om ideer. Vi foreslo at han kunne snakke om leopardgekkoer fordi han allerede visste så mye om dem og kunne ha med seg Fuzz som en rekvisitt. Da fortalte Dallin oss at Fuzz var død.
“Mener du alvor? Når døde han?” spurte jeg i vantro.
Dallin fortalte oss at Fuzz hadde dødd en uke tidligere.
“Han er på rommet mitt, men ta det helt med ro. Han vil ikke stinke. Han er pakket i to poser.”
Etter å ha sett vår forbauselse, forklarte Dallin: “Jeg foretar et eksperiment ‒ jeg vil se ham råtne.”
Dallins eksperiment viste seg å være mer enn å se ham råtne. Han bremset prosessen ved å legge Fuzz i fryseren i et par uker, for så å ta ham ut for å tine og råtne litt til.
Et år senere, da Dallin var på misjon, ryddet jeg i fryseren og fant Fuzz, fremdeles pakket i to poser, helt bakerst. Siden jeg forberedte en pakke som skulle sendes til Dallin, tenkte jeg det ville være morsomt å videreføre det lille eksperimentet hans. Jeg la Fuzz forsiktig i en elske, pakket den i vakkert svart- og hvitrutet papir, og la den pent inn i Dallins omsorgspakke med en lapp hvor det sto: “Det er en overraskelse i pakken.” Så ventet jeg spent på svaret hans.
“Jeg har tenkt på denne gekkoen siden jeg fikk den tilbake,” skrev han. “Ikke så mye på selve gekkoen, men på alle bilturene hver uke for å få tak i sirisser og gjøre andre ærender, mens jeg hørte på dine synspunkter, historier og vitnesbyrd i bilen. Det var en god unnskyldning for å få snakke med deg (ikke at jeg snakket så mye, men jeg lyttet).”
Kjøpe sirisser. Hvem ante det? Som foreldre kan vi ikke alltid planlegge tidspunktet for vår innflytelse. Det er ofte bare noe som skjer. Det kan være når vi brer om barna våre når de legger seg om kvelden, tar en skiheis sammen eller bare er ute og kjører bil for å gjøre ærender. Vi må ta oss tid til å være sammen med barna våre.
Frelseren var det beste eksempelet på å ta seg tid til barn. Etter en lang dag med undervisning av nephittene, befalte Kristus folket å bringe sine små til ham. Han knelte blant de små barna og ba. Etter bønnen gråt han. Deretter tok han “deres små barn en for en og velsignet dem og ba til Faderen for dem” (3 Nephi 17:21).
Disse barna visste at Jesus var glad i dem. Han tok seg villig tid til dem. Han lyttet til dem, ba for dem og velsignet dem. De som så dette, ble fylt med så stor kraft at vi leser følgende i beretningen: “Aldri før har noe øye sett eller noe øre hørt så store og vidunderlige ting som vi så og hørte Jesus tale til Faderen” (3 Nephi 17:16).
Innflytelsen Jesus Kristus hadde på disse barna, varte i mange generasjoner. Når vi investerer vår interesse og tid i våre barn, selv om vi bare blir med dem for å kjøpe sirisser, vil forhåpentligvis vår innflytelse også vare i flere generasjoner.