Jeg ventet på Ian
“Hva har skjedd med meg?” spurte Ian.
“Vi liker å være i Primær. Vi er glade for at du også kom” (Children’s Songbook, 256).
Da Ian våknet, hørte han moren sin synge. Det var “Min Frelsers kjærlighet”. Det var den Primær-sangen Ian likte best! Han begynte å synge sammen med henne.
“Du er våken!” sa hun. Hun smilte og hadde tårer i øynene. Ian så faren sin sitte ved siden av henne. Han virket også glad.
“Jeg har sunget favorittsangene for deg hver dag,” sa mamma.
Ian smilte tilbake – men han hadde vondt i hodet. Faktisk hadde han vondt i hele kroppen, spesielt i benet.
Han så seg forsiktig rundt. Han var ikke hjemme. Han lå på en metallseng i et fremmed rom. Så fikk han øye på en sykepleier og mange andre senger i nærheten. “Dette må være et sykehus,” tenkte han.
“Hva har skjedd med meg?” spurte han.
Mammas ansikt ble trist. “Du kom ut for en alvorlig ulykke. En metallport falt over deg. Du har vært på sykehuset i to uker, men du kommer til å bli frisk.”
To uker! “Oi, tenk å sove så lenge,” tenkte Ian. Det siste han kunne huske, var at han var i kirkebygningen og øvde til Primær-programmet…
Å, nei! Programmet!
“Gikk jeg glipp av Primær-programmet?” spurte Ian. Han hadde gledet seg til det så lenge! Han likte så godt å synge sammen med vennene sine.
Mamma smilte og ristet på hodet. “Nei, du har ikke gått glipp av det. Menigheten besluttet å utsette det til du våknet, slik at du kunne få være med.”
“Er det sant?”
“Ja, det er sant,” sa pappa. “Alle Primær-barna ba biskopen om å vente. De ville at du skulle være der. De visste hvordan du gledet deg til det i år.”
Ian var glad for at han fortsatt kunne være med på Primær-programmet. Men han måtte bli bedre først. Og det tok lang tid. Han måtte ligge på sykehuset en stund til. Da han endelig kom hjem, kunne han fremdeles ikke gå eller leke.
Men vennene hans fikk komme på besøk. Ian spurte dem om skolen og kirken. Og de spurte når han skulle komme tilbake.
“Ikke før benet er bedre,” sa han. “Jeg kan fortsatt ikke gå.”
Oktober ble til november, og Ian ble sakte bedre. En dag inviterte vennene hans ham for å se en film sammen med dem. Ians mamma og pappa hjalp ham å komme seg dit.
“Gjør benet fortsatt vondt?” spurte hans venn Chaís ham.
“Ja,” svarte Ian. “Men det blir bedre for hver dag.”
“Kan du gå ennå?” spurte Chaís.
“Jeg vet ikke,” svarte Ian.
“La oss prøve,” sa Chaís. Hun hjalp ham å reise seg. Ian satte foten forsiktig ned. Han beveget kroppen fremover. Han sto fortsatt! Det var hans første skritt på over en måned! Alle klappet.
“Dette betyr at du kan komme tilbake til kirken!” sa Chaís.
Og hun hadde rett. Noen uker senere sluttet Ians ben endelig å gjøre vondt. Legene tok gipsen av benet hans og satte på en skinne i stedet. Da søndagen kom, var det tid for Primær-programmet.
Under nadverdsmøtet gikk Ian frem i kirkesalen sammen med vennene sine. Han sto høyreist og smilte til mamma og pappa. Under sangene sang han så høyt han kunne. Da det ble hans tur, sto han ved mikrofonen og bar sitt vitnesbyrd. Han var takknemlig for Primær-vennene sine. Og han var glad for at han kunne delta i Primær-programmet tross alt.