Unge voksne
Å vente ved livets røde lys
Artikkelforfatteren bor i Texas i USA.
Å oppleve den ene spontanaborten etter den andre føltes som en rekke røde lys i livet mitt, men da jeg vendte meg til Herren, oppdaget jeg at hvert tap ble ledsaget av fred, perspektiv og vekst.
Fingrene mine klemte hardt om rattet mens jeg stirret utålmodig på det røde lyset. Da det endelig ble grønt, akselererte jeg det forteste jeg kunne, bare for å måtte vente ved enda et tilsynelatende evigvarende rødt lys. Jeg var fremdeles 10 minutter unna leksjonen med søstermisjonærene som skulle ha begynt for 5 minutter siden. Hvis jeg hadde vært en klokere mor, ville jeg ha forutsett min nesten tre år gamle datters femten-minutter-lange raserianfall idet vi skulle gå, men det hadde jeg ikke gjort. Ja, verden ville gå videre selv om jeg kom for sent, men siden jeg prøvde å gjøre noe godt, fortjente jeg ikke i det minste at noen av trafikklysene samarbeidet? Mens jeg ventet utålmodig på enda et rødt lys, følte jeg frustrasjonen utvikle seg til sinne. “Jeg prøver å gjøre noe godt. Jeg gjør mitt beste! Hvor er hjelpen jeg trenger?”
Tyve måneder tidligere hadde jeg stilt meg selv tilsvarende spørsmål i en tilsvarende situasjon, men på et sted med all den fred og ro som mitt røde lys-øyeblikk manglet.
I Den hellige lund i Palmyra i New York var det så vidt bladene spirte på de brune grenene rundt meg. Det nygrønne buskaset som var spredt ut over bakken, syntes å puste liv i luften. Bare raslingen av en mild bris, barnevognen og fottrinnene mine kunne høres – ingen biler, ingen veier, ingen høylytte samtaler. Men til tross for stillheten var jeg preget av spørsmål og usikkerhet. Min mann Lance og jeg hadde ventet i 72 smertefulle timer på at legen skulle ringe med resultatene av en siste ultralyd og blodprøve. Jeg ønsket desperat svar og trøst.
Trøsten kom
“Herren så til dem med sin Ånd og sa til dem: Vær trøstet, og de ble trøstet” (Alma 17:10).
Jeg oppdaget at jeg stirret på de vinterpregede blomsterbedene utenfor Palmyra New York tempel. I tankene uttrykte jeg fullt ut spørsmålene som tynget meg: “Hvis jeg mister dette barnet, hvorfor? Hva da?” Like mildt som vårbrisen rundt meg, talte Herren til mitt sinn den trøst jeg hadde lengtet etter. Legen behøvde ikke lenger å si det til meg. Jeg visste at jeg ville miste dette barnet, men jeg forsto plutselig at denne lille sjelen var i vår himmelske Faders fullkomne og kjærlige hender. På et øyeblikk ble desperasjonen som hadde oppslukt meg, erstattet med en beroligende fred som holdt meg gående gjennom de neste ukene og månedene.
Å vente på grønt lys
“[Jeg har] vært takknemlig for de mange måtene Herren har sett til meg med Trøsteren når jeg har trengt fred. Vår himmelske Fader er imidlertid ikke bare opptatt av å trøste oss, men enda mer av vår fremgang oppover.”1 ‒ President Henry B. Eyring
Noen dager etter at jeg besøkte Palmyra, opplevde jeg en traumatisk spontanabort. Selv om en følelse av fred fortsatte å holde meg gående, følte jeg meg fysisk og følelsesmessig svak på grunn av tapet og uforberedt på ventingen som fulgte. Jeg ventet først på prøveresultatene, som antydet en sjelden delvis molar graviditet. Så ventet jeg på blodprøver hver uke, annenhver uke og til slutt månedlig for å være sikker på at det ikke var noen tegn til resulterende kreft. Selv i de lange månedene med venting kunne Lance og jeg lett se Herrens hånd trøste og berolige oss gjennom denne perioden. Graviditeten som var delvis molar ga ingen varige men, og etter bare seks måneder sa legen at vi kunne prøve å få barn igjen. Jeg var tilbake på veien til fremgang i livet. Lyset hadde endelig gått fra rødt til grønt.
Men litt under tre måneder og flere blodprøver senere spontanaborterte jeg igjen ‒ denne gangen bare en uke før jul. Så gikk det nye tre måneder, og jeg svevde av håp etter nok en positiv graviditetstest, bare for å spontanabortere en uke senere – nok et rødt lys.
Å sette troen på prøve
“Selv om vi har sterk tro, vil mange fjell ikke bli flyttet … Hvis enhver motgang ble innskrenket, hvis alle sykdommer ble fjernet, ville de viktigste hensiktene med Faderens plan bli forpurret.”2 ‒ Eldste David A. Bednar
Jeg ble gravid igjen, og min neste termin var rett rundt den påfølgende julen. Jeg hadde en god følelse for dette svangerskapet. Vi hadde sett hjerteslagene på en tidlig ultralyd, og visste at familiemedlemmer ba for oss. Mens vi satt i en begavelsessesjon i tempelet en dag, fikk jeg en tydelig tankerekke: “Om jeg skulle miste dette barnet, ville troen min holde? Selvfølgelig ville den det. Men jeg vil naturligvis ikke få en ny spontanabort, for denne gangen er jeg beredt til å godta Herrens vilje uansett hva som skjer.”
Til tross for min positive innstilling, så jeg flere uker senere tegnene, fikk tatt flere ultralydundersøkelser og begynte den smertefulle prosessen som jeg følte meg så altfor kjent med. Troen min holdt ikke helt som forventet. Svarene som hadde holdt meg gående gjennom mine tidligere spontanaborter, syntes ikke lenger å være tilstrekkelige. En bølge av depresjon veltet over meg. Jeg følte meg knust, tom og til og med litt forrådt. Min mann og jeg var ikke de eneste som ventet på Herren. Datteren vår snakket stadig om hvor sterkt hun ønsket seg en lillebror eller -søster. Vi følte med henne også. Da jeg overlot mine sårbare følelser til Herren i inderlig bønn, fikk jeg igjen et tydelig vitnesbyrd om at vår himmelske Fader var svært oppmerksom på min smerte og situasjon, og at han var glad i meg. Selv om situasjonen fremdeles var den samme, lettet denne gode og enkle opplevelsen på mirakuløst vis byrden jeg følte, og ga meg evnen til å takle den og til og med føle glede idet jeg fortsatte mitt daglige liv. Uansett hva fremtiden måtte bringe, ville det gå bra med meg.
Da genprøver noen måneder senere kom tilbake uten svar, følte vi oss igjen forvirret med hensyn til hensikten med disse tilbakeslagene i livet. Jeg gjorde mitt beste for å sette mine egne ønsker til side og innrette meg etter Herrens vilje, men i de vanskelige øyeblikkene ropte jeg ut inni meg og sa: “Hva skal jeg lære av dette? Jeg prøver å gjøre noe godt! Hvor er hjelpen jeg trenger?”
Jeg måtte forandre min reaksjon
“Vanskelig er det konstante! Vi har alle utfordringer. Variabelen er vår reaksjon på det vanskelige.”3 – Eldste Stanley G. Ellis
Åtte måneder etter min fjerde spontanabort og bare noen uker etter min stressende kjøretur for å møte søstermisjonærene, ventet jeg fredelig ved et rødt lys på vei hjem da svaret mitt kom. Da jeg så på bilene som hadde stoppet ved siden av meg og bilene som kjørte langs veien foran meg, fikk jeg et evig perspektiv på livet. Jeg innså plutselig at alt som betydde noe på min reise, var at jeg holdt meg på den vei som ville føre meg tilbake til mitt himmelske hjem. Hvor mange “røde lys” jeg ventet ved, ville ikke ha noen innvirkning på mitt bestemmelsessted. Men det ville min reaksjon på dem.
Jeg begynte å verdsette alle røde lys i mitt liv, både metaforisk og bokstavelig. I stedet for bortkastet tid, ble hvert av dem en mulighet til å tilegne meg tålmodighet og å få et perspektiv som bare kommer ved å vente. Akkurat slik alle røde trafikklys er koblet til et grønt lys i en annen retning, oppdaget jeg at hvert av de røde lysene i mitt liv åpnet en vekstmulighet, selv om det ikke nødvendigvis var på den måten jeg hadde planlagt å vokse akkurat da. Istedenfor å dvele ved skuffelsene begynte jeg å glede meg over muligheten til fremgang som alle uventede hendelser ga.
Å fokusere på Frelseren
“Et viktig spørsmål å grunne på er: ‘Hvor plasserer vi vår tro?’ Er vår tro ganske enkelt fokusert på å bli befridd fra smerte og lidelse, eller er den fast forankret i Gud Faderen og hans hellige plan og i Jesus Kristus og hans forsoning?”4 ‒ Eldste Donald L. Hallstrom
To lange år etter min første spontanabort fødte jeg en vakker og frisk gutt. I tiden før denne gledelige dagen for familien vår lærte jeg å innse at Jesus Kristus ikke led for meg for å fjerne alle lidelser fra livet mitt. Han led snarere for at jeg kunne bli styrket ved hjelp av og vokse på grunn av utfordringene jeg møter. Selv om det fortsatt er vondt å tenke på de hjerteskjærende stundene med tap og de lange månedene med venting, har de blitt en skatt i livet mitt. I disse hellige øyeblikkene lærte jeg å forstå hvor personlig Frelseren kjenner min lidelse. Han har hjulpet meg på en måte som bare en som kjenner mine personlige sorger, kunne hjelpe. Selv om motgangen i livet ofte ser ut til å kullkaste våre planer for fremgang, bruker Herren denne motgangen til å drive oss videre til et høyere mål ‒ å kjenne og holde fast ved hans kjærlighet.