Kun digitalt: Unge voksne
Vår evige identitet som foreldre
Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.
I følge konvensjonelle, verdslige normer er jeg ikke mor, men Gud kjenner – og jeg kjenner – min evige identitet.
Noen ganger lurer jeg på om jeg noen gang vil bli mor i dette livet, eller om jeg vil måtte vente på at Guds lovede velsignelser skal bli oppfylt i det neste liv. Jeg kunne ønske jeg kunne si at jeg aldri klager over det å være enslig. Men for å være ærlig, er noen dager bare vanskelige. Jeg føler meg ensom. Jeg føler meg motløs.
Men jeg har også, hvis jeg skal være ærlig, noen virkelig, virkelig gode dager. Jeg har noen dager der jeg føler absolutt fred angående retningen jeg går i, og jeg er så tilfreds med alt jeg lærer. På en av de gode dagene for ikke å så lenge siden, tenkte jeg: “Hvorfor er jeg så heldig? Hvorfor får jeg alle disse utrolige erfaringene?”
Jeg fant mitt svar i Mormons bok: “Gud har betrodd deg disse ting som er hellige, som han har holdt hellig, og som han også vil beskytte og bevare i en for ham vis hensikt, så han kan vise sin kraft for kommende generasjoner” (Alma 37:14, uthevelse tilføyd).
Selv om dette skriftstedet ble skrevet om messingplatene, lærte disse ordene meg noe jeg aldri hadde tenkt på før. Gud har betrodd meg med disse erfaringene slik at jeg kan velsigne fremtidige generasjoner. Så jeg kan hjelpe mine fremtidige barn, og alle Guds barn, til å kjenne ham.
President Henry B. Eyring, annenrådgiver i Det første presidentskap, forklarte: “Uansett hva deres personlige omstendigheter måtte være, er dere en del – en viktig del – av Guds familie og deres egen familie, enten i fremtiden, i denne verden eller i åndeverdenen. Deres ansvar fra Gud er å ha omsorg for så mange av hans og deres familiemedlemmer som dere kan med deres kjærlighet og tro på Herren Jesus Kristus.”1
Å velge å forberede seg
Noen dager ønsker jeg så sårt å være sammen med min evige ledsager og mine barn. Det er som om en del av meg vet at jeg ikke har møtt noen av de viktigste menneskene i livet mitt ennå, og jeg ønsker at jeg kunne gi dem min kjærlighet.
Men sannheten er at selv uten dem her, og selv om det kan virke som en fjern drøm, kan jeg gjøre valg nå for deres skyld.
President Eyring fortalte også historien om da han var biskop og en ung mann kom til kontoret hans. Denne mannen hadde gjort noen store feil, men han ønsket å forandre seg. Han ville at hans fremtidige barn skulle bli beseglet til en far som kunne bruke prestedømmet sitt. Han var villig til å streve seg gjennom omvendelsesprosessen for å kunne gi denne gaven til sine barn.
President Eyring sa at denne mannen “følte den gang behovene til barn han bare hadde drømt om, og han ga tidlig og rikelig. Han ofret sin stolthet og latskap og sløvhet. Jeg er sikker på at det ikke synes som et offer nå.”2
Min identitet: En mor
Jeg så nylig et bilde av min mor som liten pike. Hun var så søt med sitt krøllete hår og sin lille blå kjole. Men når jeg ser på det bildet, ser jeg bare min mors ansikt på en liten pikes kropp. Jeg vet at det ikke virket slik da bildet ble tatt – men hun har alltid vært moren min.
Det fikk meg til å tenke på alle gavene hun forberedte for meg allerede før jeg ble født. Jeg tenkte på hvordan hun lærte å skape et vakkert hjem. Jeg tenkte på hvordan hun jobbet hardt på skolen for å bli sykepleier, og hvordan hun studerte evangeliet for å styrke sitt eget vitnesbyrd. Jeg tenkte på hvordan hun valgte å ydmykt ofre alt for å ta vare på meg og vår familie.
Og da innså jeg: For mine fremtidige barn, er jeg en mor. Og i Guds øyne er morsrollen min evige identitet.
President Russell°M. Nelson sa at “enhver kvinne er en mor på grunn av sine evige guddommelige muligheter.”3 Enhver kvinne er en mor, og enhver mann er en far, uavhengig av om du har barn enda eller ikke. Våre etterkommere kan komme i dette livet eller det neste, men det forandrer ikke vår evige identitet som foreldre.
Min gave til fremtidige generasjoner
Akkurat nå er det vanskelig å forestille seg. Noen dager føler jeg meg så alene. Noen dager bekymrer jeg meg for om jeg virkelig oppfyller min hensikt eller om jeg utgjør en forskjell for noen.
Men jeg kan velge nå å øve en positiv innflytelse på menneskene i mitt liv. Det finnes barn jeg kan ha omsorg for og undervise. Det finnes måter jeg kan bruke mine erfaringer til å velsigne andre på. Og en dag vil kanskje mine barn se tilbake på et bilde av meg og ikke kunne forstå at jeg noen gang har vært noe annet enn deres mor.