Vår spalte
Løp!
En kveld var jeg på vei hjem til fots. Det var bare noen kvartaler unna der jeg hadde møtt noen venner tidligere, men nå var det helt mørkt. Jeg kunne knapt se hvor jeg gikk.
Jeg la merke til at tre unge menn fulgte etter meg. Jeg begynte å gå fortere for å øke avstanden til dem, men de fortsatte å følge etter meg. Jeg følte meg tung innvendig. Så kom en tydelig tanke til meg: løp! Jeg begynte å løpe opp bakken. Bakken var veldig bratt, men jeg følte en styrke som ikke var min. Den var større enn min egen.
Nå løp de unge mennene også, og de tok innpå. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Igjen kom en tydelig tanke til meg som ba meg gå ned en trang passasje. Da jeg gjorde det, fikk jeg til min overraskelse se en politibetjent. Utmattet etter å ha løpt flere kvartaler og gispende etter pusten, ba jeg ham om hjelp. Da de unge mennene så meg snakke med politimannen, sluttet de å følge etter meg, og til slutt gikk de sin vei. For å forvisse seg om at jeg var trygg, fulgte politimannen meg hjem.
Den kvelden fortsatte jeg å tenke på tilskyndelsene jeg hadde mottatt. Jeg følte fred ved vissheten om at vår himmelske Fader hadde hjulpet meg. Jeg holdt en bønn og takket ham for hans veiledning. Jeg vet at hvis vi følger Åndens røst, vil vi være trygge.
Martín S., Puerto Madryn i Argentina
Å stå opp er opp til meg
På søndager vekket som regel mamma meg så jeg kunne gjøre meg klar til kirken og komme dit før møtene begynte. Men én søndag vekket ikke mamma meg. Jeg våknet av meg selv, og la merke til at jeg ikke hørte den vanlige lyden av familien min som gjorde seg klar til kirken. Jeg kikket nervøst på klokken og innså at jeg var en halv time for sen til kirken. Jeg hadde gått glipp av nadverden. Jeg ville trolig gå glipp av Søndagsskolen også.
Jeg følte meg forvirret og forlatt. Hvorfor hadde ikke mamma vekket meg i dag? Hun vekket meg alltid. Men så slo det meg: Det var ikke mammas ansvar å vekke meg så jeg kunne komme tidsnok til kirken – det var mitt. Jeg hadde inngått mine egne pakter med vår himmelske Fader, og det var mitt ansvar å holde dem.
Senere den dagen snakket mamma om at hun ikke hadde vekket meg så jeg rakk kirken. Hun sa at hun ikke ville vekke meg igjen. Hun sa jeg måtte gjøre en innsats selv og få mitt eget vitnesbyrd.
I løpet av uken tenkte jeg på at jeg ikke alltid kunne leve på mine foreldres vitnesbyrd og at jeg burde anstrenge meg mer for å styrke mitt eget vitnesbyrd. Siden har jeg anstrengt meg for å stå opp tidlig hver søndag, slik at jeg kan komme meg til kirken i tide og ta del i nadverden. Jeg lærer å bli åndelig selvhjulpen.
Lia Alves, Ceará i Brasil
Fra sparket til snill
Jeg sto i kø sammen med mamma for å betale for dagligvarene våre. Køen var tett, så mamma måtte bøye seg over en liten gutt foran oss for å kjøpe tingene våre. Den lille gutten begynte å sparke henne. Den andre gangen han sparket henne, trakk hun seg unna og sa: “Kan du slutte å sparke?”
Guttens mor snudde seg og sa til mamma at det var hennes feil at hun ble sparket. Hun sa mange fornærmende ting til oss. Jeg begynte å glo olmt på henne da hun snudde seg og var uhøflig mot kassamedarbeideren også! Jeg opptrådte rolig, men innvendig var jeg sint. Det plaget meg. Jeg visste at det som skjedde, ikke var mammas eller min feil, men jeg følte meg likevel såret.
Da vi kom hjem, gikk jeg til rommet mitt og fant frem Skriftene. Etter å ha lest en stund, følte jeg behov for å be. Jeg var egentlig ikke i humør til det, men jeg knelte ned og begynte å be. Til slutt begynte jeg å be for denne kvinnen som hadde behandlet oss så dårlig. Den fredeligste følelsen jeg noen gang har hatt, kom over meg. Jeg klarte ikke lenger å være sint på henne. Jeg følte kjærlighet.
Teresa G., Idaho i USA