Endret hjerte, endret vennekrets

Navn ønskes ikke oppgitt

California i USA

Som tenåring gjennomgikk jeg en voldsom opprørsperiode, og jeg handlet på måter som var i strid med min oppdragelse. Jeg begynte å drikke alkohol da jeg var 13, og i mitt siste år på videregående skole drakk jeg hver helg.

Jeg gikk i kirken en gang iblant for å unngå konfrontasjoner med mor og far, men jeg sov gjennom nadverdsmøtet, for så å dra til stranden før Søndagsskolen. Å si at mor og far var misfornøyd med oppførselen min ville være å si det mildt. De skal ha ros for at de respekterte min handlefrihet samtidig som de fortsatte å oppmuntre meg til å etterleve evangeliet. Likevel hadde jeg ingen intensjon om å være aktiv i Kirken, og jeg så absolutt ikke misjon som del av min fremtid.

Etter videregående skole gikk jeg på et lokalt universitet og fortsatte min opprørske væremåte. Men sent en kveld husker jeg at jeg lå på sofaen min og tenkte på fremtiden. Hva slags jente skulle jeg gifte meg med? Hvis jeg vendte ryggen til Herren, ville jeg noensinne finne veien tilbake? Så viktige som disse avgjørelsene enn var, var jeg ikke motivert til å forandre meg.

Kort tid senere deltok jeg på en venns hagefest med alkohol og stort bål. Etter å ha spøkt og tullet med vennene mine en stund, trakk jeg meg unna et øyeblikk og lukket øynene.

Da jeg åpnet øynene igjen, opplevde jeg et øyeblikks klartenkthet. Jeg så at vennene mine oppførte seg tåpelig, og følte ikke lenger at jeg ville tilhøre den gruppen. Jeg dro min vei, og bestemte meg for å slutte å drikke og gå på fester. Det innebar at jeg måtte bytte vennekrets, noe som ikke var lett. Men jeg gjorde det.

Disse beslutningene har velsignet meg. Til slutt reiste jeg på misjon, og jeg har utført mange kall. Ikke minst giftet jeg meg med en vidunderlig kvinne i tempelet. Dette har ført til de mest utsøkte velsignelsene i mitt liv.

Jeg leste nylig om Almas og Mosiahs sønners omvendelse (se Mosiah 27), og hvordan de opplevde en mektig forandring i hjertet (se Alma 5:12‒14), delvis tilveiebragt av Almas fars trofaste bønner. Da tenkte jeg på mor og far og skjønte, over 30 år senere, at min tankevekkende opplevelse på den festen var et direkte resultat av deres bønner.

Som forelder til et barn som strever, er jeg nå i en lignende situasjon som Almas far og mine foreldre. Men å anvende Skriftene på meg selv gir meg tro og håp om at mitt barn også en dag vil oppleve en forandring i hjertet.