Kun digitalt
Endelig kom jeg meg til tempelet
Å bo på en bitte liten øy i Karibien gjorde at det virket nesten umulig å besøke tempelet.
Artikkelforfatteren bor på Barbados.
For noen år siden hadde jeg aldri hørt om templer. Etter å ha oppdaget Kirken for nesten tre år siden, virket templer fortsatt som noe som var oppdiktet av misjonærene. På min lille karibiske øy, Barbados, virket tanken på et tempel på jorden som et magisk eventyr som var for godt til å være sant. Hvis de var så fantastiske, hvorfor var det ikke et på Barbados?
Et år etter at jeg ble medlem av Kirken, fikk jeg endelig en større forståelse av templenes rolle i vårt liv som medlemmer av vår himmelske Faders sanne kirke. Jeg hadde et svært sterkt ønske om å besøke det som var nærmest min lille øy – Santo Domingo Den dominikanske republikk tempel.
Tilbakeslag og forberedelse
Det en flybillett til Den dominikanske republikk kostet var mye mer enn de få dollarene jeg hadde på bankkontoen. Det virket som tilbakeslag etter tilbakeslag skjøv meg lenger bort fra det som føltes som et umulig mål, å besøke tempelet. Men jeg gjorde det til vane å aldri glemme dette sitatet av president Thomas°S. Monson (1927–2018): “Ha tempelet som mål. Ikke gjør noe som vil hindre dere i å komme inn og ta del i de hellige og evige velsignelsene som finnes der” (“Det hellige tempel – Et fyrtårn for verden”, Liahona, mai 2011, 93).
En av de største gledene i dette livet er gleden tempelet bringer. Å høre misjonærene snakke om gleden og den overveldende følelsen av fred som alltid fylte dem når de besøkte tempelet gjorde meg alltid litt misunnelig, for selv om jeg fortsatte å holde mine pakter var jeg ikke like heldig som de var, som kunne gå eller kjøre til det nærmeste tempelet. Fordi tempelet i Den dominikanske republikk var langt borte, begynte det å virke umulig å motta velsignelsene som ventet meg der.
Akkurat da jeg hadde gitt opp alt håp om noen gang å få besøke tempelet, gjorde Barbados Bridgetown misjons unge voksne-tur til Den dominikanske republikk tempeldrømmen min til virkelighet. Forberedelse var nøkkelen. Å komme inn i tempelet er på ingen måte et lite eller ubetydelig foretagende, så ved begynnelsen av året jobbet jeg på høygir for å gjøre tilpasninger for å øke min åndelighet. Jeg tok nadverden mer på alvor, jeg begynte å følge nøyere med under nadverdsmøtet, jeg bar vitnesbyrdet mitt ved hver anledning og jeg sluttet å la meg distrahere av teknologi og bestemte meg for å vie mine timer i kirken til å finne enda flere måter å føle Ånden sterkere på.
Endelig°…
Å være åndelig forberedt og verdig før vi kommer inn i tempelet sikrer at vi vil motta velsignelsene som vår himmelske Fader har i vente for oss. Etter måneder med vanskeligheter, prøvelser og til og med min kjære bestemors bortgang, kan ingen ord med rette oppsummere det jeg følte da jeg tok de første skrittene inn på tomten til Den dominikanske republikk tempel. Mens jeg sto der med tårer i øynene følte jeg Ånden på en måte jeg aldri tidligere hadde gjort.
Under mine mange besøk i tempelet på den reisen, slo jeg alltid opp ett bestemt skriftsted i min Mormons bok. Det var ett jeg ofte leste for min bestemor, selv om hun ikke var medlem av Kirken før sin bortgang. Det er i 1°Nephi 3:7, der det står: “Og det skjedde at jeg, Nephi, sa til min far: Jeg vil gå og gjøre det som Herren har befalt, for jeg vet at Herren ikke gir menneskenes barn noen befaling uten at han bereder en vei for dem, så de kan utføre det han befaler dem.”
Jeg vet med sikkerhet at min himmelske Fader forberedte en måte for meg å nå tempelet på og at det var gjennom hans guddommelige inngripen at jeg endelig kom meg dit. Der det er motstand eller snublestener i vår vei, vil vår himmelske Fader åpne en vei for oss slik at vi kan fortsette fremover, selv om veien virker mørk. Tempelet er virkelig et hellig sted der vi kan føle vår himmelske Faders kjærlighet til oss på denne jorden.