Kapittel 2
Herlighet nok
Mens de hellige og Brigham Young forlot Sugar Creek, ble 43 år gamle Louisa Pratt igjen i Nauvoo og forberedte seg til å forlate byen sammen med sine fire unge døtre. Tre år tidligere hadde Herren kalt hennes mann, Addison, på misjon til Stillehavsøyene. Upålitelig posttjeneste mellom Nauvoo og Tubuai, øyen i Fransk Polynesia hvor Addison virket, hadde deretter gjort det vanskelig å holde kontakten med ham. Flesteparten av brevene hans var flere måneder gamle da de kom frem, og noen var eldre enn et år.
Det siste brevet fra Addison gjorde det klart at han ikke kom til å rekke hjem tidsnok til å kunne dra vestover sammen med henne. De tolv hadde bedt ham bli på Stillehavsøyene til han ble kalt hjem eller til de sendte misjonærer for å erstatte ham. Brigham hadde på ett tidspunkt håpet å kunne sende flere misjonærer til øyene etter at de hellige hadde mottatt begavelsen, men utvandringen fra Nauvoo gjorde at planen måtte utsettes.1
Louisa var villig til å foreta reisen uten ektemannen sin, men tanken på det gjorde henne nervøs. Hun hatet å måtte forlate Nauvoo og tempelet, og likte ikke tanken på å reise over Rocky Mountains i en vogn. Hun ønsket også å besøke sine gamle foreldre i Canada – kanskje for siste gang – før hun dro vestover.
Hvis hun solgte oksespannet sitt, kunne hun få nok penger til å besøke foreldrene og bestille en båtreise til Californiakysten for familien, og på den måten unngå hele reisen over land.
Louisa hadde nesten bestemt seg for å reise til Canada, men det var noe som ikke føltes riktig. Hun bestemte seg for å skrive til Brigham Young angående sin bekymring for reisen over land og sitt ønske om å besøke foreldrene.
“Hvis du sier at oksespann-ekspedisjonen er den beste veien til frelse, skal jeg stille helhjertet opp,” skrev hun, “og jeg tror jeg skal holde ut uten å murre, like godt som noen annen kvinne.”2
Kort tid etter kom en budbringer med Brighams svar. “Kom igjen. Oksespannet er sikreste vei til frelse,” sa han til henne. “Bror Pratt vil møte oss i ødemarken hvor vi vil etablere oss, og han vil bli svært skuffet hvis familien hans ikke er med oss.”
Louisa vurderte rådet, stålsatte seg ved tanken på den vanskelige reisen som lå foran henne, og bestemte seg for å bli med hovedgruppen av hellige, enten hun overlevde eller ei.3
Den våren jobbet arbeiderne på spreng for å fullføre tempelet innen den offentlige innvielsen 1. mai. De la murgulv rundt døpefonten, monterte utsmykning av tre og malte veggene. Arbeidet pågikk hele dagen og ofte til langt på natt. Ettersom Kirken hadde lite penger å betale arbeiderne med, ofret mange av dem en del av lønnen sin for å sikre at tempelet ble klart til å bli innviet til Herren.4
To dager før innvielsen ble arbeiderne ferdige med å male forsamlingssalen i første etasje. Dagen etter feide de det store rommet rent for støv og rusk, og gjorde det klart til møtet. Arbeiderne rakk ikke å legge siste hånd på verket i alle rom, men de visste at det ikke ville hindre Herren i å godta tempelet. Trygge på at de hadde oppfylt Guds befaling, malte de ordene “Herren har sett vårt offer” over forhøyningene langs den østre veggen i forsamlingssalen.5
Klar over det de skyldte arbeiderne, kunngjorde Kirkens ledere at den første innvielsessesjonen skulle være et møte viet til veldedighet. De tilstedeværende ble bedt om å bidra med en dollar som skulle gå til å betale de lutfattige arbeiderne.
Om morgenen den 1. mai forlot 14 år gamle Elvira Stevens leiren vest for Mississippi, og krysset elven for å være med på innvielsen. Elviras foreldre døde rett etter at familien hadde flyttet til Nauvoo, og hun bodde nå sammen med sin gifte søster, foreldreløs. Siden ingen andre i leiren kunne bli med henne til innvielsen, dro hun alene.
Apostlene visste at det kunne gå år før et nytt tempel ble bygget i vesten, og hadde forrettet begavelsen til noen unge enslige personer, inkludert Elvira. Nå, tre måneder senere, gikk hun igjen opp trappene til tempelets dør, bidro med sin dollar, og fant en plass i forsamlingssalen.6
Møtet ble åpnet med et kor som sang. Orson Hyde holdt deretter innvielsesbønnen. “La Din hellige ånd dvele her,” ba han, “og må alle føle en hellig innflytelse i sitt hjerte om at Hans hånd har hjulpet i dette verk.”7
Elvira følte himmelsk kraft i rommet. Etter møtet dro hun tilbake til leiren, men hun kom tilbake til neste møte to dager etter, og håpet å føle den samme kraften igjen. Orson Hyde og Wilford Woodruff talte om tempelarbeid, prestedømmet og oppstandelsen. Før møtet ble avsluttet, roste Wilford de hellige for å ha fullført tempelet selv om de ville måtte forlate det.
“Tusener av hellige har fått sin begavelse her, og lyset vil ikke bli slukket,” sa han. “Dette er herlighet nok for å ha bygget tempelet.”
Etter møtet dro Elvira tilbake til leiren, og krysset elven for siste gang.8 Imens tilbragte de hellige i Nauvoo resten av dagen og natten med å pakke og ta ut stoler, bord og andre møbler inntil tempelet var tomt og overlatt i Herrens hender.9
Lenger fremme langs veien hadde Brigham og Israels leir stanset ved et sted som het Mosquito Creek, ikke langt fra Mississippi-elven. De var sultne, to måneder bak tidsskjema og ytterst fattige.10 Brigham insisterte allikevel på å sende et første kompani over Rocky Mountains. Han mente at det var nødvendig at en gruppe hellige fullførte reisen det året, for så lenge Kirken vandret uten et hjemsted ville dens fiender prøve å adspre den eller hindre dens ferd.11
Brigham visste derimot at det å utstyre en slik gruppe ville være en stor belastning på de helliges ressurser. Få hadde penger eller proviant til overs, og det var begrensede muligheter til lønnet arbeid i Iowa. For å overleve på prærien hadde mange hellige solgt dyrebare eiendeler langs veien eller tatt tilfeldige jobber for å tjene penger til mat og utstyr. Ettersom leiren beveget seg vestover og det ble lenger og lenger mellom bosetningene, ville disse anledningene bli stadig færre.12
Brigham hadde også andre bekymringer som tynget. De hellige som ikke tilhørte det første kompaniet, trengte et sted de kunne overvintre. Omaha-indianerne og andre innfødte som bodde vest for Mississippi-elven var villige til å la de hellige slå leir for vinteren, men representanter for myndighetene var motvillige til å la dem bli i beskyttede indianerområder for en lengre periode.13
Brigham visste også at de syke og fattige hellige i Nauvoo stolte på at Kirken vil hjelpe dem vestover. En stund håpet han å kunne hjelpe dem ved å selge verdifull eiendom i Nauvoo, innbefattet tempelet. Men så langt hadde forsøkene vært mislykket.14
Den 29. juni fikk Brigham vite at tre offiserer fra den amerikanske hæren var på vei til Mosquito Creek. De forente stater hadde erklært krig mot Mexico, og president James Polk hadde bemyndiget mennene til å rekruttere en bataljon bestående av 500 hellige til et militærtokt til Californiakysten.15