Utøv tro
“[Jeg vil] vise deg min tro av mine gjerninger” (Jakobs brev 2:18).
Klarie driblet hardt og fort nedover banen. Nå gjelder det, tenkte hun. Den høyeste og raskeste jenta på laget hadde voktet Klarie gjennom hele kampen. Men nå voktet hun en annen. Dette var Klaries sjanse!
Hun snurret raskt bort fra en annen spiller og tok sats. Så hoppet hun og skjøt mot kurven. Ballen seilte gjennom luften mens Klarie holdt pusten. Vær så snill å gå inn.
Ballen suste gjennom nettet.
Klaries lagvenninner ga henne high-five. Da så trener Garcia ned på klokken sin og blåste i fløyten. “Og da er treningen slutt! Godt jobbet, alle sammen! Vi ses i morgen. Sørg for å få nok hvile, for vi skal gjøre en masse spurter.”
Klarie stønnet og gikk bort for å samle tingene sine. Da så hun trener Garcia vinke til henne.
“Hei, Klarie,” sa hun. “Du var flink i dag. Jeg vet at du arbeider hardt på treningene, og jeg er stolt av deg.”
“Takk,” sa Klarie med et stort smil.
Hun smilte fremdeles på vei ut til morens bil. Og da de kjørte hjem, spilte hun om igjen det siste skuddet sitt i tankene. Særlig lyden av ballen som suste gjennom nettet. Hun la knapt nok merke til konferansetalen mamma hørte på.
Men så ble hun oppmerksom på noe. Taleren sa: “Vi må ta oss tid til å aktivt utøve vår tro.”* Ordene “å aktivt utøve” hørtes ut som noe hun kunne ha hørt på basketballtrening. Hvordan utøver man tro? tenkte hun. Kan man løpe med tro? Eller drible med den som en ball?
Klarie snudde seg til mamma. “Hvordan kan man utøve tro?” spurte hun.
Mamma smilte. “Hvordan blir du bedre i basketball?”
“Jeg trener,” sa Klarie. “Treneren forteller meg hvordan jeg kan bli bedre. Og når vi gjør øvelser, prøver jeg veldig hardt å gjøre dem riktig.”
“Er det lett?”
“Nei!” sa Klarie, og hun husket hvor sliten hun ble i bena etter spurter. “Jeg må trene mye.”
Mamma nikket. “Vår himmelske Fader ønsker at vi skal ha tro på ham, men vi må jobbe med den. Han har gjort det mulig for oss å øve og bli bedre.”
“Hvordan da?”
“Han ber oss om å snakke med ham i bønn. Han er som en slags trener for oss. Han gir oss Skriftene. De er på en måte spillereglene hans. Og han inspirerer profeter til å oppmuntre oss til å lære som familier. Familien kan sammenlignes med …”
“Med laget vårt!” avbrøt Klarie.
“Akkurat! Familielaget vårt jobber og trener sammen,” sa mamma. “Hva er det som skjer når du går på trening, Klarie?”
“Jeg blir bedre,” svarte hun. Hun tenkte på hvor godt det føltes å treffe på det siste skuddet etter å ha jobbet hardt på treningene i flere uker.
“Akkurat. Når vi trener, utøver vi vår tro. Det hjelper vitnesbyrdet vårt å bli sterkere. Og det gjør oss lykkeligere.”
Klarie hadde aldri tenkt på tro på den måten. Hun hadde hørt at tro var som et frø. Men hun hadde aldri visst at den kunne være som å spille basketball! Hun tenkte på hvordan treneren lagde treningsopplegg for laget. Kanskje jeg også kan lage et treningsopplegg, tenkte hun, men for tro! Så snart hun kom hjem, fant hun en stor notisblokk og begynte å skrive:
-
Bønn – morgen og kveld
-
Skriftstudium – hver dag
-
Kirken – hver søndag
Kanskje det å utøve tro ikke var helt som å trene basketball. Men øving var øving. Hun følte seg varm og glad innvendig da hun så på opplegget sitt. Hun stolte på vår himmelske Fader og visste at han ville hjelpe henne!