Et kall til John
Illustrasjon: John Kachik
Som ny biskop for mange år siden la jeg merke til en trofast søster som alltid gikk i kirken uten sin mann John. Jeg fant ut at han tidligere hadde vært grenspresident i perioden da møtehuset deres ble bygget. Han fikk så lite hjelp fra grenens medlemmer at han ble utbrent av å gjøre mesteparten av arbeidet, og ble mindre aktiv.
Når menighetens medlemmer kom hjem til ham, pleide han å tenne en sigarett og sette en ølboks ved siden av stolen sin, som for å si: “Du får meg ikke til å komme tilbake.”
Til slutt fant jeg ut at John arbeidet med å reparere hvitevarer. Eldre medlemmer i menigheten ringte ofte til meg og ba meg om å reparere ting. Nå som jeg visste om Johns ferdigheter, begynte jeg å ringe John og spørre om råd når det gjaldt reparasjoner.
Jeg fortsatte med dette i kanskje et år. På det tidspunktet trengte vi å kalle en menighetssekretær. Etter bønn og overveielse følte jeg meg tilskyndet til å gi kallet til John.
Jeg fortalte det til stavspresidenten, og han sa: “Vi kan ikke kalle ham nå! Han røyker og drikker øl.” Jeg ba stavspresidenten om å kalle ham inn til et intervju likevel. John kom til intervjuet, men svarte ettertrykkelig: “Nei, jeg er ikke verdig.”
Ting fortsatte som før – John var fortsatt mindre aktiv, og jeg ringte og spurte ham om råd. I denne perioden sa jeg ingenting til ham om å komme tilbake til kirken. Jeg ba stavspresidenten om å intervjue ham igjen. Igjen sa John nei, men denne gangen la han til: “Jeg skal si ifra når jeg er klar.”
Etter dette fortsatte jeg å ringe John og spørre om råd, og inkluderte ham i fellesskapet vårt så godt jeg kunne.
En dag tok jeg telefonen og hørte: “Er dette den gode gamle biskopen?” Han hadde begynt å tiltale meg ved den tittelen. “Dette er John. Jeg er klar.” Han ble da kalt og virket som vår menighetssekretær.
Etter hvert som årene gikk, virket John i mange kall. Han og hans hustru reiste på misjon sammen, og nå virker de i tempelet. På min 50. bryllupsdag skrev John en lapp hvor det sto: “Biskop, takk for at du reddet livet mitt.”
Jeg kan ikke sette ord på gleden jeg føler over å vite at John kom tilbake til kirken delvis fordi jeg var tålmodig og spurte ham om hjelp når jeg trengte det.