Festninger og vennskap
Artikkelforfatteren bor i Virginia i USA.
Callie og Marco gikk i forskjellige kirker. Kunne de være gode venner?
“Vær et forbilde for de troende” (1 Timoteus 4:12).
“La oss hente flere pinner!” sa Callie til Marco.
Marco så opp mot himmelen. “Jeg må hjem. Det er nesten solnedgang.”
“Men vi er ikke ferdige med festningen vår ennå!” sa Callie.
“Beklager!” ropte Marco idet han skyndte seg av sted. “Jeg må være hjemme før sabbaten!”
Callie sukket. Det var fine ting ved å være Marcos venn, og det var vanskelige ting. Vel, stort sett bare én vanskelig ting. De hadde ikke mye tid til å leke sammen. De gikk i samme klassetrinn på skolen, men ikke i samme klasse. De hadde ikke friminutt samtidig. Dessuten tilbragte begge sabbaten sammen med familien sin. I Marcos kirke begynte sabbaten ved solnedgang på fredag kveld. For Callie var sabbaten på søndag.
Og de gode tingene? Det var mange av dem. Én var at Callie aldri behøvde å bekymre seg for at Marco skulle banne, prøve å få henne til å gjøre dumme ting eller se på ting som ikke var bra. Han og familien hans gikk i en annen kirke, men de trodde på mange av de samme tingene som Callie. Som for eksempel å holde sabbatsdagen hellig, selv om de hadde den på forskjellige dager.
Callie la fra seg favnen av pinner og gikk inn.
“Gikk Marco hjem?” spurte mamma.
“Ja,” svarte Callie og sank ned i en stol. “Vi får nesten aldri lekt.”
“Kanskje dere kan være sammen på fredag. Da er det skolefri,” sa mamma.
“Ja vel,” sa Callie og ble i bedre humør. Hun ville gjøre alt klart, slik at når Marco kom på besøk, kunne de begynne å arbeide på festningen med en gang.
På skolen senere den uken kom Callies lærer med en kunngjøring. Hele tredjeklasse skulle se en film sammen.
“Ja!” sa Callie. Hun la matboksen i sekken og gikk inn i fellesområdet mellom klasserommene.
Alle fant seg en plass å sitte på gulvet, og lærerne slo av lyset. Callie ble glad da filmen begynte. Den handlet om noen gutter som bygget en festning sammen, akkurat slik hun bygget en festning sammen med Marco! Hvis vi noensinne blir ferdige, tenkte hun. Hun ristet på hodet og fokuserte på skjermen igjen.
Men da filmen fortsatte, la Callie merke til at noen av ordene i den ikke var så bra. Hun begynte å føle seg mer og mer utilpass. Hun visste ikke hva hun skulle gjøre.
Akkurat da følte hun et klapp på skulderen. Det var Marco! Han hadde krabbet mellom alle elevene for å snakke med henne.
“Callie, jeg syns ikke vi burde se på dette,” hvisket han. “Jeg syns vi skal gå og spørre lærerne om vi kan lese i stedet.”
Callie pustet lettet ut. Det føltes godt å vite at en annen følte det samme som henne. “Ja. Jeg liker heller ikke denne filmen.”
Hun og Marco reiste seg og listet seg rundt klassekameratene og bort til lærerne. Marco gikk til sin lærer, og Callie gikk til sin. Hun spurte om hun kunne lese en bok istedenfor å se på filmen, og læreren sa ja.
Da Callie gikk inn i klasserommet for å lese, så hun Marco gjøre det samme. Han vinket og smilte. Callie smilte tilbake. Å ha en ekte venn var enda bedre enn å ha en ferdigbygget festning.