Hvorfor jeg er takknemlig for mammakroppen min

Av Sandra Vanessa Vargas-Corvalan

På grunn av strekkmerker og arr vil kroppen min aldri bli slik den var før jeg fikk babyen min. Men det er jeg takknemlig for.

Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.

Har du noen gang sett på deg selv og tenkt: “Å! Jeg ville se så fantastisk ut hvis bare …”? Eller har du noen gang sammenlignet deg selv med enhver annen jente på sosiale medier? Det har jeg. Det gjorde jeg gjennom hele tenåringstiden og før jeg giftet meg og så ble gravid. Selv når mannen min fortalte meg at jeg så perfekt ut, tenkte jeg alltid: “Hvis bare sånn eller slik …, så ville jeg se ut og føle meg bedre.” Men ville virkelig alle “hvis bare” få noen som helst av oss til å føle seg bedre? I mitt tilfelle visste jeg at å gå ned i vekt bare ville være begynnelsen, så ville jeg ha funnet noe annet å “fikse” på kroppen min, og så ville syklusen ha fortsatt og fortsatt.

Mens jeg var gravid elsket jeg å ha en stor, rund mage! Det var da jeg innså at jeg er perfekt på min egen måte – alle er det! Et lite menneske vokste inni meg, og kan noe som helst være bedre enn det? La meg fortelle deg noe, det er det! Og det er å holde babyen din i armene dine.

Babyen min, Sofia, ble født for bare en kort tid siden. Jeg planla og drømte om å ha en naturlig fødsel, uten medisiner og rask bedring. Men det var noen komplikasjoner under fødselen, og til slutt var det behov for å ta keisersnitt. For å være ærlig så var jeg redd for operasjonen både på vegne av meg selv og datteren min. Jeg var også redd for å få arr.

Etter operasjonen tok det lang tid for kroppen min å leges. I disse ukene og månedene kunne jeg ikke gjøre så mye fysisk aktivitet, men alt jeg ønsket å gjøre var å trene og få tilbake kroppsstørrelsen jeg hadde før jeg ble gravid. Én dag slo det meg plutselig – kroppen min er ikke den samme som før jeg fikk datteren min, og det er ikke jeg heller. Og hverken kroppen min eller jeg vil noen gang være den samme som før Sofia kom inn i livet mitt. Og det er jeg takknemlig for.

Jeg har begynt å elske strekkmerkene og arret etter svangerskapet, fordi hver gang jeg ser på dem, minner de meg på hvilken utrolig reise jeg har vært igjennom. De små merkene er bare en god påminnelse om den vakre datteren vår himmelske Fader har betrodd meg. Disse merkene på kroppen min fyller meg med takknemlighet, ikke bare for datteren min, men også for kroppen min som kan gjøre utrolige ting som å skape og bære frem et menneske. Arret mitt minner meg også om hvordan Frelseren er med oss selv gjennom våre mørkeste stunder eller når ting ikke går etter planen. Når vi er redde eller såret er han der, og han vet hva som er best for oss.

For dere mødre der ute, tenk på dette: Du gikk igjennom en smertefull og livsendrende reise for å bringe vår himmelske Faders barn til jorden – dine barn! Hvilken utrolig og ydmyk opplevelse det er å kunne være en så stor del av lykkens plan!

Hvis du synes det er vanskelig å akseptere og elske deg selv, kan du be om hjelp. Herren vil at vi skal være lykkelig, og det å elske oss selv er avgjørende for å oppnå den lykken. Gud vil alltid hjelpe oss med de små tingene, og de ikke-så-små tingene – han vet hva som er viktig for oss. Hvis du ber om å få vite hvordan du kan elske og akseptere deg selv, vil han vise deg hvordan.