Hvordan vi kan takle overgrep
Her er noen forslag for overgrepsofre, deres ledere i Kirken og deres familier.
Fotografi: Getty Images
Frelseren talte alvorlig om overgrep: “Men den som forfører én av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om en kvernstein ble hengt om halsen på ham og han ble senket i havets dyp” (Matteus 18:6; se også Markus 9:42; Lukas 17:2).
Overgrep er mishandling eller forsømmelse av andre (for eksempel et barn eller en ektefelle, eldre eller funksjonshemmede) på en måte som fører til fysisk, følelsesmessig eller seksuell skade. Kirkens holdning er at overgrep ikke kan tolereres i noen form.
Følgende forslag kan være til hjelp, enten du er offer for overgrep eller offerets leder i Kirken eller mor eller far.
Til offeret
Som offer1 for overgrep har du ingen skyld i overgrepet du har opplevd, og du trenger heller ikke å få tilgivelse for noe en annen har gjort mot deg. Du lurer kanskje på hvordan Frelseren kan hjelpe deg å leges. Du tror kanskje at Frelserens sonoffer bare var for dem som synder og trenger å omvende seg.
Hvordan hjelper så Frelseren deg? På grunn av sitt offer forstår han. Frelseren har guddommelig empati. Selv om vi kanskje ikke vet nøyaktig hvordan Frelseren var i stand til å føle alle våre smerter, kan vi ha tro på at han forstår alle menn, kvinner og barn på en fullkommen måte (se 2 Nephi 9:21). Han kan gi fred og styrke til å gå videre.2
Ved sin forsoning hjelper Frelseren dem som har blitt skadet. Han kan hjelpe “ved å helbrede og kompensere oss for lidelse vi påføres uskyldig”.3
Uansett når eller hvordan gjerningspersonen blir stilt til ansvar, kan du være “sikker på at den fullkomne dommer, Jesus Kristus, med fullkommen kunnskap om detaljene, vil holde alle overgripere ansvarlig for enhver ond handling”.4 Vit også at de “som mishandler sin ektefelle eller sine barn … en dag vil stå til ansvar for Gud”.5
Til ledere i Kirken
Alle ledere og lærere som betjener ungdom og barn, er pålagt å ta den nettbaserte opplæringen “Beskyttelse av barn og ungdom”.6
Ingen leder i Kirken skulle noensinne avvise en rapport om overgrep eller råde noen til ikke å anmelde kriminell aktivitet.7 Kirkens ledere og medlemmer skulle oppfylle alle juridiske forpliktelser til å melde fra til sivile myndigheter om overgrep. Forskjellige områder har imidlertid forskjellige lover om meldeplikt. Noen områder pålegger kirkelige ledere å kontakte politiet, mens andre områder forbyr det.
Det er viktig for ledere å forstå at overgrepsofre kan ha vanskelig for å stole på andre – ikke minst de som har myndighet. Situasjonen kan være følelsesmessig krevende. Offerets vanskeligheter med å snakke om det er kanskje ikke knyttet til deg personlig på noen måte. Å møte ledere alene kan virke skremmende for overgrepsofre. Ofrene kan invitere med seg en betrodd voksen når de skal møte prestedømsledere.8
Uansett når noen ble utsatt for overgrep, kan han eller hun ha nytte av støtte og profesjonell hjelp. De fleste ofre leges best når de får sine følelser bekreftet, de føler seg trygge og beskyttet, de føler at noen tror på dem, og de forstår hvordan overgrepene har påvirket dem. Støtte kan hjelpe dem å finne fred og ikke føle seg alene når de prøver å finne helbredelse.9
Normen skulle være å kjempe mot overgrep uansett hvem som er involvert. Når gjerningspersonen har en stilling som innebærer myndighet og tillit, er imidlertid overgrep enda mer alvorlig og kan være mer skadelig for offeret. Personer i slike stillinger som begår overgrep mot andre, må måles opp mot en strengere norm fordi de har misbrukt offerets tillit. Kirken har nulltoleranse for overgrep, og dette gjelder ikke minst dem som har tillit og myndighet.
Til foreldre
Selv om historier om overgrep utført av personer med myndighet får mer oppmerksomhet i nyhetene, er det som oftest en person offeret kjenner, som utsetter ham eller henne for overgrep. Gjerningspersonen kan være et familiemedlem, en slektning eller en nabo. Gjerningspersonen kan være i en hvilken som helst alder. Gjerningspersonen er sjelden en vilt fremmed.10
Men det er mange tegn på overgrep som vi kan lære våre barn for å hjelpe dem å gjenkjenne og unngå det. Lær barna at hvis noen ber dem om å gjøre noe de vet er galt, kan de si nei. Her er noen eksempler på hvordan gjerningspersoner kan tvinge, true eller lokke ofre:
-
Gjerningspersoner utnytter sin stilling, myndighet, alder, størrelse eller kunnskap til å tvinge offeret til å gjøre det de ønsker.
-
De sier at de ikke vil være offerets venn med mindre offeret gjør som de sier.
-
De tar noe og vil ikke gi det tilbake med mindre offeret gjør det de sier.
-
De truer med å spre løgner om offeret med mindre offeret gir etter.
-
De tilbyr gaver, tjenester eller andre belønninger for å få det de ønsker.
-
De forteller ofrene at ingen vil tro dem, og de vil få problemer hvis de forteller noen om overgrepene.
-
De truer med å skade offeret eller en av hans eller hennes nærmeste hvis offeret ikke gjør som de sier.11
Å takle overgrep er en komplisert situasjon. Det finnes ingen enkle svar, men vi kan finne stor trøst i denne uttalelsen av eldste David A. Bednar i De tolv apostlers quorum: “Det finnes ingen fysisk smerte, åndelige sår, sjelekval, hjertesorg, skrøpelighet eller svakhet som dere eller jeg noensinne vil bli stilt overfor i jordelivet, som Frelseren ikke har opplevd først. I et øyeblikks svakhet roper vi kanskje ut: ‘Ingen vet hvordan det er. Ingen forstår.’ Men Guds Sønn vet og forstår det fullkomment, for han har følt og båret våre individuelle byrder. Og på grunn av sitt altomfattende og evige offer (se Alma 34:14), har han fullkommen empati, og kan rekke ut sin barmhjertighets arm. Han kan strekke seg ut, røre ved oss, helbrede og styrke oss så vi kan bli mer enn vi noensinne kunne blitt, og hjelpe oss å gjøre det vi aldri kunne klart ved bare å stole på vår egen styrke.”12
O My Father [O min Fader], av Simon Dewey
Måtte vi vende oss til Fredsfyrsten og ved ham finne håp og helbredelse.