Hvordan det å bli kjent med profeten Joseph styrker min tro
Joseph Smiths og andre tidlige helliges liv er ikke så forskjellig fra vårt eget. Deres erfaringer kan styrke vår tro.
Joseph and Emma with Baby Alvin [Joseph og Emma med lille Alvin], av Liz Lemon Swindle, kopiering ikke tillatt
Da jeg begynte å arbeide med Joseph Smith Papers-prosjektet for 11 år siden, hadde jeg et sterkt vitnesbyrd om Joseph Smith som gjenopprettelsens profet. Men Joseph virket nesten som en sagnfigur for meg – en som var så mye mer åndelig utviklet at jeg hadde vanskelig for å kjenne meg igjen i ham. Han fikk vidunderlige besøk av himmelske personer, blant dem vår himmelske Fader og vår Frelser Jesus Kristus. Jeg, derimot, hadde noen ganger vanskelig for å føle Guds kjærlighet.
Fordi jeg har brukt de siste 11 årene på å fordype meg i Joseph Smiths liv ved å lese hans dagbøker, brev og taler, har jeg lært ham å kjenne på et langt mer personlig plan. Og jeg har innsett at han var et menneske akkurat som meg. Ja, han var en Guds profet og mottok strålende åpenbaringer, syner og besøk. Men han måtte likevel overvinne utfordringer akkurat som oss andre.
De av oss som lever i dag, bor i en verden som er svært ulik Joseph Smiths og de tidlige helliges. Likevel er ikke problemene våre helt forskjellige. Vi har alle vanskeligheter på grunn av den menneskelige tilværelsen: sykdom, død, svik, motløshet og ganske enkelt tunge dager. Joseph hadde også stunder da Gud virket langt borte, og da han lurte på om Herren var klar over hans og de helliges situasjon. Han opplevde noen av sine kjærestes bortgang og led av sykdommer og prøvelser, men han taklet dem med fast tro på at Gud var med ham og at det var “goder som skulle komme”.1
Følgende to eksempler fra Joseph Smiths liv belyser hvordan han navigerte seg gjennom den menneskelige tilstand, og hvordan det å studere hans liv og de tidlige helliges opplevelser har hjulpet meg å takle mine egne prøvelser.
“Jeg tror vi til en viss grad kan føle med ham”
Vi vil alle på et eller annet tidspunkt oppleve hjertesorg på grunn av død og sykdom. Joseph og Emma Smith hadde det på samme måte. Deres første barn døde kort tid etter fødselen, og Emmas neste graviditet (med tvillinger) endte også med at barna døde. Joseph og Emma adopterte så nyfødte tvillinger hvis mor, Julia Clapp Murdock, hadde dødd under fødselen. Elleve måneder senere, i mars 1832, døde den unge Joseph – en av tvillingene – etter at en mobb angrep profeten Joseph og utsatte barnet, som led av meslinger, for den kalde natteluften.2
Hans barns død hjalp Joseph å forstå andre som opplevde å miste sine nærmeste. Bare noen dager etter sin sønns død reiste profeten til Missouri for å følge en befaling Herren hadde gitt ham om å snakke med de hellige der. På hjemveien ble Joseph forsinket etter at Newel K. Whitney, hans reisefølge, brakk benet i en ulykke. De to måtte bli i den lille byen Greenville i Indiana i noen uker til Newel var frisk nok til å reise.3
Mens Joseph vantrivdes i Greenville, fikk han høre at hans niese Maria – Hyrum Smiths to år gamle datter – nettopp hadde dødd. Dødsfallet var overveldende for Hyrum og hans hustru Jerusha.4
Da Joseph hørte nyheten, skrev han brev til Emma – som fremdeles sørget over tapet av lille Joseph. “Jeg ble bedrøvet da jeg hørte at Hyrum hadde mistet sitt lille barn”, skrev Joseph. “Jeg tror vi til en viss grad kan føle med ham.” Naturligvis kunne Joseph og Emma føle med ham etter å ha mistet fire av sine egne barn. Joseph fortsatte så: “Men vi må alle forsone oss med vår lodd i livet og si at Herrens vilje må skje.”5 For å forstå dødsfallet satte Joseph sin lit til Herren.
Jeg har tenkt på denne opplevelsen når jeg har måttet takle familiemedlemmers, medlemmers og venners død. Selv profeten Joseph, som hadde opplevd det strålende synet om Det celestiale, terrestriale og telestiale rike omtrent seks uker før lille Joseph døde (se Lære og pakter 76), led da sønnen gikk bort. Han visste at han ville få se lille Joseph og sine tre andre barn igjen, men likevel gjorde det vondt da de døde. Selv om han var profet, unnslapp ikke Joseph smerte eller jordelivets vanskeligheter. Men å stole på Gud og hans plan lindret noe av smerten.
“Vær rolige og kjenn at jeg er Gud”
I 1833 sto Joseph Smith og resten av Kirken overfor et knusende tilbakeslag da mobber drev de hellige ut av byen Sion i Jackson fylke i Missouri. Mange av de hellige var kalde, sultne og hjemløse, og Kirkens ledere trengte guddommelig hjelp mer enn noensinne. Men da Joseph overveide situasjonen, var han ute av stand til å få veiledning. Etter den første volden i juli 1833 skrev Joseph til de hellige i Missouri: “Jeg vet med sikkerhet at han [Herren] raskt vil befri Sion, for jeg har hans ugjenkallelige pakt om at det vil bli slik. Men Gud har behag i å holde skjult for mine øyne nøyaktig hvordan det skal gjøres.”6
The Saints Driven from Jackson County, Missouri [De hellige blir drevet ut av Jackson fylke i Missouri], av C. C. A. Christensen, gjengitt med tillatelse fra kunstmuseet ved Brigham Young University
Etter at de hellige var blitt fordrevet fra fylket i november, ba Joseph igjen Herren om svar på to konkrete spørsmål: “hvorfor Gud har latt en så stor ulykke komme over Sion” og “hvordan han vil bringe henne tilbake til sin arv”. Men Joseph fikk fremdeles ingen veiledning. “Herren har holdt [svarene] skjult for mine øyne”, fortalte han Edward Partridge, biskopen i Missouri. “De blir ikke tydelig vist meg.” I stedet ga Gud Joseph en betryggende tilskyndelse: “Vær rolige og kjenn at jeg er Gud.”7
16. desember 1833 mottok Joseph endelig sine svar ved åpenbaring (se Lære og pakter 101). Den første delen av denne åpenbaringen forklarte hvorfor Herren lot de hellige bli drevet ut av Jackson fylke – det første spørsmålet Joseph hadde stilt Gud. Den andre delen var en lignelse om en adelsmann som mister sin eiendom til sine fiender og ber om husets styrke til å ta tilbake eiendommen. Det var svaret på Josephs andre spørsmål. Herren gjentok også sine tidligere trøstende ord: “Vær rolige og kjenn at jeg er Gud” (Lære og pakter 101:16).
Vi vil alle ha stunder i livet da vi føler at Gud ikke besvarer våre bønner. Han kan føles langt borte, og vi kan tvile på om han er klar over hva som foregår. Jeg har hatt disse stundene og lurt på når et svar ville komme. Det har vært betryggende for meg å lese at selv Joseph Smith, gjenopprettelsens store profet, hadde stunder da han også måtte kjempe for å få svar – hvor Gud ikke viste ham alt på en gang. Det gir meg mot til å gå videre i tro, vel vitende om at når tiden er inne, vil jeg motta mitt svar.
Profeten Joseph Smith var en bemerkelsesverdig person. Han er fortsatt en av mine helter. Han måtte gjennomgå livets prøvelser, akkurat som jeg. Han måtte oppleve død, sykdom og motløshet. Likevel holdt han ut med en tro på Gud og Jesus Kristus som gjorde ham i stand til å overvinne sine vanskeligheter.
Motet jeg føler når jeg leser om hans styrke, Emmas styrke og de tidlige medlemmene av Kirkens styrke, gir meg håp om at jeg også kan overvinne mine utfordringer. For meg er det en av de største grunnene til å studere Kirkens historie: for at min tro kan bli styrket ved å se på eksemplene til dem som har gått foran oss.