Myndighet, ordinanser og forberedelse
Av president Dallin H. Oaks
Førsterådgiver i Det første presidentskap
Frelsende og opphøyende ordinanser er grunnleggende i Guds store plan for og forberedelse av sine barn.
Foto av Tegucigalpa Honduras tempel: Cody Bell
Skriftene er rike på henvisninger til Det annet komme, en hendelse som de rettferdige ivrig venter på, og som de ugudelige frykter eller fornekter. “La ropet gå ut blant alle folk”, advarte Herren i begynnelsen av gjenopprettelsen. “Se og gi akt, Brudgommen kommer … Bered dere til Herrens store dag” (Lære og pakter 133:10; se også 34:6).
Forbered deg til å møte Gud
Vi lever i den profeterte tid “da fred skal bli borttatt fra jorden” (Lære og pakter 1:35), da “alle ting skal være i forvirring, og menneskenes hjerter … [skal] svikte dem” (Lære og pakter 88:91). Vi er omgitt av utfordringer på alle kanter, men med tro på Gud stoler vi på velsignelsene han har lovet dem som holder hans bud og forbereder seg.
Som en del av vår forberedelse til å møte ham har Herren befalt: “Stå på hellige steder og vær urokkelige inntil Herrens dag kommer, for se, den kommer hastig” (Lære og pakter 87:8). Hvilke “hellige steder” er dette? Et av dem er utvilsomt tempelet, hvor de som holder sine pakter, deltar. Noen av dem er utvilsomt steder hvor trofaste misjonærer og andre som er kalt ved prestedømsmyndighet, virker. Når vi står på hellige steder, utøver vi og er underlagt prestedømsmyndighet, og vi søker de ordinanser som kreves for opphøyelse og evig liv.
Prestedømsmyndighet i den gjenopprettede kirke
For 30 år siden hadde jeg en opplevelse med hvordan prestedømsmyndighet i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er forskjellig fra andre typer myndighet. Hustruen til en fremtredende protestantisk prest kom til kontoret mitt. I mange år hadde hun og mannen hennes tjent Herren med stor flid i en kristen menighet. Nå ønsket hun å bli medlem av den gjenopprettede kirke, men hun hadde et forbehold.
Hun kom for å spørre meg hvorfor hun måtte bli døpt når hun allerede var blitt døpt som kristen av sin mann som var prest, og som hadde døpt mange i forsamlingen. Hun spurte: “Mener du at mannen min ikke hadde noen myndighet til å døpe alle de menneskene han døpte?”
Ånden kom til min unnsetning, slik vi ber om i slike situasjoner.
“Nei, jeg er sikker på at mannen din hadde myndighet til å døpe disse menneskene”, svarte jeg. “Han hadde all den myndighet hans kirke, hans forsamling og landets lover kunne gi ham. Han brukte denne myndigheten til å døpe, utføre vielser, ansette personer til å dekke de fysiske behovene i sin kirkebygning og utnevne personer til å delta i dens gudstjenester. Vi tviler ikke på denne myndigheten, men vil at du skal vite om en annen slags myndighet: den kraft Gud delegerer til jordiske mennesker.”
Jeg forklarte at det som får oss til å kreve dåp for personer som blir omvendt til Jesu Kristi gjenopprettede kirke, er behovet for dåp ved den guddommelige myndighet Jesus ga Peter og de andre apostlene. Med denne myndigheten, sa han, ville det de binder på jorden, være bundet i himmelen (se Matteus 16:19; 18:18). Det ville med andre ord være gyldig og gjeldende på den andre siden av dødens slør for å oppfylle himmelens krav. Jeg vitnet for henne om at denne myndigheten har blitt gjengitt og nå bare finnes i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. En stund senere ble både denne kvinnen og mannen hennes døpt. Jeg har kjent dem i mange år som trofaste medlemmer.
Betydningen av myndighet er tydelig i mange beretninger i Skriftene om vår Frelsers jordiske virke. Vi leser at de han underviste, “var slått av undring over hans lære, for han lærte dem som en som hadde myndighet, og ikke som de skriftlærde” (Matteus 7:28–29; se også Markus 1:22; Lukas 4:32). I en synagoge ble de “forundret” over at “med myndighet befaler han til og med de onde ånder, og de adlyder ham” (Markus 1:27; se også Lukas 4:36). Jesus fortalte de skriftlærde som spurte, “at Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder” (Markus 2:10; se også Lukas 5:24).
Senere spurte yppersteprestene og eldstene ham ved hvilken myndighet han handlet (se Matteus 21:23–27; Markus 11:27–33). De oppfylte ikke kravet han hadde for å gi dem et svar. Men det han senere sa og gjorde, viser svaret. Da han kalte sine apostler, “bestemte” han dem (Johannes 15:16) til å dra “ut for å forkynne og ha makt til å helbrede sykdommer og drive ut onde ånder” (Markus 3:14–15; se også Matteus 10:1; Lukas 9:1; Apostlenes gjerninger 8:18–19). Da han kalte De sytti, ga han dem “makt” (Lukas 10:19).
Frelseren hadde guddommelig kraft og myndighet, og han delte den med andre. Som døperen Johannes sa, har Faderen “gitt [alt] i hans hånd” (Johannes 3:35).
Ordinansenes rolle
De mest kjente eksemplene på utøvelse av prestedømsmyndighet omfatter ordinanser. Ordinanser og prestedømme er uadskillelige. En ordinans er en hellig handling av evig betydning som utføres med prestedømsmyndighet. Den ledsager inngåelse av pakter og løfter om velsignelser. Ordinanser i Jesu Kristi gjenopprettede kirke omfatter dåp, deltagelse i nadverden (den hyppigste ordinansen i Kirken) og tempelets ordinanser, herunder ekteskap for tid og all evighet og gaven vi kaller begavelsen, som består av kunnskap, pakter og lovede velsignelser.
Kravet om ordinanser er gitt av Gud og gjelder for evig. “Det er en lov ugjenkallelig fastsatt i himmelen før denne verdens grunnvoll ble lagt som alle velsignelser er betinget av” (Lære og pakter 130:20). Og “alle som ønsker en velsignelse fra [Herrens] hender, skal holde den lov som ble fastsatt for denne velsignelse og dens betingelser slik de ble bestemt før verdens grunnvoll ble lagt” (Lære og pakter 132:5).
Frelsende og opphøyende ordinanser er grunnleggende i Guds store plan for sine barn. Jesus sa at frelse i Guds rike kommer av å bli “født av vann og Ånd” (Johannes 3:5). Opphøyelse (evig liv, “den slags liv som vår himmelske Fader og hans elskede Sønn lever”1) kommer av tempelets høyere pakter og ordinanser (se Lære og pakter 14:7; 84:38; 88:107; 132:16–17, 20–21). Vår profet, president Russell M. Nelson, har sagt: “Dette liv er tiden for å forberede frelse og opphøyelse. I Guds evige plan er frelse en individuell sak. Opphøyelse er en familiesak.”2
Forberedelse til å møte Herren
He Comes Again to Rule and Reign [Når han igjen skal komme ned, regjerer han i evig fred], av Mary Sauer
I nyere åpenbaring blir vi fortalt at den som frykter Herren, vil “se frem til når Herrens store dag kommer, ja, også til tegnene på Menneskesønnens komme” (Lære og pakter 45:39). I den siste perioden før slutten av sitt jordiske virke talte Jesus om sitt annet komme. Han beskrev de trengsler som ville komme først, og viktigheten – til tross for disse trengslene – av å være “beredt” (Matteus 24:44). Så erklærte han: “Salig er den tjener som herren finner i ferd med å gjøre dette når han kommer” (Matteus 24:46; se også Lukas 12:37, 43).
President Nelson har sagt: “Vi bygger bare opp til høydepunktet i denne siste evangelieutdeling – når Frelserens annet komme blir en realitet.”3 Tegnene på dette annet komme finnes overalt rundt oss og synes å øke i hyppighet og intensitet. Over hele verden opplever eller hører vi om jordskjelv, hungersnød, tyfoner, flom, pest og væpnede konflikter. Men ikke alle disse tegnene er truende. Et positivt tegn i tiden er den profeterte innsamlingen av Israel, som president Nelson har erklært “er det viktigste som foregår på jorden i dag”.4
Etter hvert som denne innsamlingen går sin gang, oppretter vi staver “som et forsvar og en tilflukt fra stormen og fra vreden når den i fullt mål skal utøses over hele jorden” (Lære og pakter 115:6). Vi fremskynder også byggingen av templer, hvor de trofaste kan samles i sine egne hjemland for å inngå de pakter som gjør det mulig for dem å bli berettiget til evig liv (se Lære og pakter 84:19–22; 131:1–3).
Mormons bok lærer oss at “dette liv er den tid menneskene har til å forberede seg til å møte Gud” (Alma 34:32). Forbereder vi oss?
Hva om dagen for hans komme var i morgen? Hvis vi visste at vi skulle møte Herren i morgen – ved for tidlig død eller at han kom – hva ville vi da gjøre i dag? Hvilke bekjennelser ville vi komme med? Hva ville vi slutte å gjøre? Hvem ville vi tilgi? Hvilke ordinanser ville vi søke? Hva mer ville vi gjøre for å oppfylle våre pakter? Hvis vi ville gjøre dette da, hvorfor ikke nå? Hvis våre forberedelseslamper er nesten tomme, så la oss straks begynne å fylle dem igjen.