Kom, følg med meg

Krigsprofeti, oppskrift på fred

Av eldste Matthew S. Holland

i De sytti

Bilde

Eldste Matthew S. Holland

Ved åpenbaring forutså Joseph den amerikanske borgerkrigen og andre katastrofer, men mottok også guddommelig veiledning om hvordan han kunne føle fred.

Bilde

illustration of battle from American Civil War

Gravering og bakgrunn: Getty Images

For mange år siden, på slutten av en spesielt oppløftende og morsom dag med julefeiring sammen med familien, så et av mine barn på meg og spurte: “Hvor lenge er det til julen kommer igjen?”

Selv om det er august, kan mange av oss, uansett alder, lett forestille oss og forutse hva vi kan komme til å gjøre og nyte når det er jul igjen.

Til tross for den reelle muligheten for verdensomspennende tretthet etter den vedvarende trusselen fra covid-19, økonomiske utfordringer og politisk og kulturell splittelse, er sjansen stor for at de fleste av oss vil sette slike ting til side og være fullstendig engasjert i en feststemt og åndelig feiring av vår Frelsers fødsel. Men sånn som situasjonen er nå, kan vi forstå hvorfor Joseph Smith tenkte som han gjorde 25. desember 1832.

Bekymringer førte til åpenbaring

Da året nærmet seg slutten, var profeten bekymret over de stadig flere “problemer mellom nasjonene” (Lære og pakter 87, kapitteloverskriften). Særlig bemerket han en verdensomspennende kolerapandemi og trusselen om USAs umiddelbare oppløsning. Han sa at delstaten Syd-Carolina, som var uenig i den føderale regjeringens retningslinjer og politikk, “gjorde vedtak og erklærte sin delstat som en fri og uavhengig nasjon”.¹

25. desember 1832 åpnet disse bekymringene Josephs hjerte og sinn for en høyst bemerkelsesverdig åpenbaring, i dag kjent som kapittel 87 av Lære og pakter. Åpenbaringen forutsa viktige aspekter av USAs borgerkrig nesten 30 år før den begynte. Den ga også tydelig åndelig veiledning for alle krisetider.

Observant eller profetisk?

Bilde

Church video depiction of Joseph Smith at writing desk

Åpenbaringen begynte med en advarsel: Snart ville USA bli rammet av en krig som skulle begynne med “opprøret i Syd-Carolina” (vers 1). I den påfølgende konflikten skulle “Sydstatene … gå sammen mot Nordstatene” (vers 3).

Hvis dette hadde vært hele profetien, kunne det bli sagt at Joseph Smith bare var observant, ikke profetisk. I 1832 så det allerede ut til at Syd-Carolina var i opprør og at krig var i emning.

Men det ligger så mye mer i denne profetien og hendelsene rundt den.

Joseph ble fortalt at:

Denne konflikten ville komme før krig ble “utøst over alle nasjoner” (vers 3). Mindre enn 50 år etter slutten av borgerkrigen begynte den første av to verdenskriger.
Alle disse konfliktene ville “til slutt ende med mange sjelers død og elendighet” (vers 1). Til denne dag gikk flere amerikanske liv tapt i borgerkrigen enn alle andre kriger USA har deltatt i, til sammen.² USAs president Abraham Lincoln bemerket selv i sin andre innsettelsestale: “Ingen av partene forventet krigen eller det omfang og den varighet som den allerede har fått.”³ Og uansett hvor blodig borgerkrigen var, blekner dens dødstall sammenlignet med de to verdenskrigene som fulgte, hvor de samlede anslagene av antall drepte varierer fra 70 millioner til 160 millioner.⁴ ⁴
Sydstatene ville “henvende seg til … Storbritannia” for å få støtte (vers 3), og “etter mange dager [ville] slaver gjøre opprør mot sine herrer” og bli “rustet … til å føre krig” (vers 4). Begge disse tingene skjedde.⁵

Utsatt for latterliggjøring

Etter at 1832-krisen med Syd-Carolina avtok, og før borgerkrigen begynte i 1861, ble Joseph neppe ansett som “observant”. Han og andre som holdt fast på åpenbaringen, ble latterliggjort.

Eldste Orson Pratt (1811–1881) i De tolv apostlers quorum har sagt at fra han var 19 år gammel, forkynte han denne profetien over hele det nordlige USA. Generelt ble hans undervisning betraktet som “det verst tenkelige sludder”, og han ble “gjort … til spott og spe”. Han bemerket spesielt reaksjonen i Kansas, hvor mange var sikre på at hvis krigen kom, ville den utvilsomt begynne der, hvor styrker for og mot slaveri ofte var i intens og noen ganger blodig konflikt.

Men eldste Pratt erklærte: “Se og gi akt! Med tiden fant [disse hendelsene] sted [slik Joseph hadde profetert], og han stadfestet igjen dette verks guddommelighet og ga et nytt bevis på at Gud er i dette verk og utfører det han har uttalt.”⁶

Kapittel 87 – en detaljert, ufeilbarlig beskrivelse av de viktigste hendelsene i borgerkrigen og verdenskrigenes art (blant andre) som snart skulle følge, gitt 30 år før – er et mektig vitne om Joseph Smiths inspirerte natur og profetiske kall. Men den har mer å by på.

Stå på hellige steder

Bilde

family walking outside a temple

Gravering og bakgrunn: Getty Images

I tillegg til krigene som ville ramme jorden i de siste dager, ble Joseph også fortalt om hungersnød, sykdom, jordskjelv, torden og voldsomme lynnedslag som “jordens innbyggere” vil oppleve inntil de “fullstendig har gjort ende på alle nasjoner” (vers 6). For å overleve alt dette gir Herren én krystallklar befaling: “Stå på hellige steder og vær urokkelige inntil Herrens dag kommer” (vers 8).

Eldste Ronald A. Rasband i De tolv apostlers quorum forklarte nylig: “Når vi står på hellige steder – våre rettferdige hjem, våre innviede møtehus, de helligede templene – føler vi Herrens Ånd med oss. Vi finner svar på spørsmål som bekymrer oss eller fred til ganske enkelt å legge dem til side. Det er Ånden i virksomhet. Disse hellige steder i Guds rike på jorden kaller på vår ærbødighet, vår respekt for andre, vårt beste i å etterleve evangeliet og vårt håp om å legge til side vår frykt og søke etter Jesu Kristi helbredende kraft gjennom hans forsoning.”⁷

Men, som eldste Rasband antyder, selv på disse fysiske hellige stedene er det enda viktigere hvordan vi står enn hvor vi står. Vi må alltid leve i og ifølge vår Herre Jesu Kristi fulle lys. Når vi gjør det og forblir urokkelige, vil vi stå på et hellig sted hvor vi enn er fysisk og uansett hvilke farer som omgir oss.

Et trygt sted

I Kelsey i Texas i 1942, midt under 2. verdenskrig, henvendte en gruppe siste dagers hellige seg til president Harold B. Lee (1899–1973), som på den tiden var medlem av De tolv apostlers quorum. De spurte: “Er nå tiden inne for å komme til Sion … hvor vi kan bli beskyttet mot våre fiender?”

President Lee tok spørsmålet på alvor. Etter å ha grunnet, studert og bedt en stund, konkluderte han: “Jeg vet nå at det trygge sted i denne verden ikke er noe gitt sted. Det spiller ikke så stor rolle hvor vi bor, men det aller viktigste er hvordan vi lever, og jeg har funnet ut at sikkerhet bare kan komme til Israel når [vi] holder budene, når [vi] lever slik at [vi] kan nyte godt av Den hellige ånds nærvær, veiledning og trøst, når [vi] er villige til å lytte til disse mennene som Gud har satt her til å presidere som sine talerør, og når vi adlyder de råd Kirken gir.”⁸

En veiledning til fred

Kapittel 87 viste seg å være bemerkelsesverdig forutseende. En slik profeti skulle bidra til å bygge opp vår tro på Kristus og hans utvalgte tjenere. Vi trenger en slik tro mer enn noensinne fordi denne åpenbaringen også er en tankevekkende påminnelse om de sannsynlige utfordringene som fremdeles ligger foran oss.

Mens verden fortsetter å høre om “kriger og rykter om kriger” (Lære og pakter 45:26) og en rekke naturkatastrofer og menneskeskapte katastrofer, skulle vi alle være takknemlige for at en omtenksom og inspirert Guds profet en feststemt 25. desember 1832 tok seg tid til å lytte til og omhyggelig skrive ned Jesu Kristi advarselsord og frelsende befaling. Om en så dyrebar julegave kan vi si: “Da vil vi få trygghet, da vil vi få fred.”⁹