Tennissko i tempelet
Ville andre dømme meg slik jeg urettferdig hadde dømt en annen?
Fotografi: Getty Images
Under et prestedømsmøte la jeg merke til et quorumsmedlem som gikk i jeans og tennissko. Jeg tenkte: “Hvorfor kommer han i kirken i fritidsklær? Er han opprørsk? Er han hardhjertet? Føler han ikke Ånden?”
Hvis han virkelig hadde et levende vitnesbyrd, ville han vise mer respekt for hellige møter og steder.
En uke senere, da min hustru og jeg besøkte datteren vår, ønsket vi å dra til tempelet sammen med henne. Da jeg åpnet kofferten, ble jeg sjokkert da jeg oppdaget at jeg hadde glemt penskoene mine! Fordi tempelsesjonen vår snart begynte, hadde jeg ikke tid til å kjøpe nye sko. Derfor bestemte jeg meg for å bruke tennisskoene.
Da jeg tok på meg skoene, husket jeg straks prestedømsmøtet. Her forberedte jeg meg til å dra til et av de helligste stedene på jorden kledd i tennissko. Jeg lurte på hva andre ville tenke. Ville de dømme meg som opprørsk og hardhjertet eller som en som manglet Ånden eller et levende vitnesbyrd?
Jeg skammet meg over min tidligere forhastede og urettferdige dom. Hvordan kunne jeg stille spørsmål ved noens vitnesbyrd på grunn av klærne hans? Jeg visste ingenting om omstendighetene hans.
Frelseren fokuserte på alle sin Faders barns åndelige fremgang. Han ga Samuel følgende påminnelse: “Jeg ser ikke på det mennesket ser på, for mennesket ser på det ytre, men Herren ser på hjertet” (1 Samuelsbok 16:7).
En persons klær, utseende, rase eller kjønn skulle ikke ha noe å si. Vi er alle brødre og søstre. Det faktum at denne mannen gikk i kirken, skulle ha vært det viktigste for meg.
Vi skulle alltid prøve å bruke våre beste klær når vi går i kirken eller tempelet.1 Vi skulle imidlertid ikke dømme andre ut fra hva de har på seg, for vi vet aldri hva situasjonen deres er.
Alle menneskene rundt oss har virkelig guddommelig potensial. Vi skulle vise alle våre brødre og søstre Kristus-lignende kjærlighet uansett utseende, til og med om de bruker tennissko i tempelet!