Bare digitalt: Unge voksne
Velsignelsene ved å knytte seg til forfedrene
Min avdøde bestemor hjalp meg å ta imot Jesu Kristi evangelium og få et vitnesbyrd om slektshistorisk arbeid.
I hele mitt liv har jeg trodd at det måtte være en åndelig kobling mellom mine forfedre og meg.
Besteforeldrene mine fortalte ofte historier og viste bilder av mine forfedre, og jeg følte meg nærmere dem hver gang vi snakket om dem. Min familie og jeg var ikke medlem av Kirken, men bestemor lærte meg likevel å be daglig. Og gjennom disse bønnene begynte jeg å tro på Gud og på tanken om at mine avdøde forfedre på en eller annen måte levde videre.
Allehelgensdag
I Ungarn feirer vi en høytid dagen etter halloween som kalles allehelgensdag. Ved denne anledningen besøker alle kirkegårder hvor deres kjære og forfedre er begravet, og vi legger blomster på gravene deres og tenner stearinlys for å minnes og hedre dem.
Da jeg var liten, følte jeg meg privilegert som fikk en enda dypere forbindelse til mine forfedre, ettersom jeg faktisk ble født på allehelgensdag. Det var alltid en ekstra spesiell dag for meg.
Men jeg klaget også ofte over at jeg måtte besøke mine forfedre, for jeg ønsket ikke å tilbringe fødselsdagen min på kirkegårder. Jeg så ikke hva som var så unikt ved å besøke de samme gravene hvert år, spesielt når de tilhørte forfedre som jeg aldri hadde møtt.
Etterhvert som jeg har vokst og fått et vitnesbyrd om evangeliet, har jeg imidlertid lært mye mer om Guds plan for lykke og hvor hellig slektshistorisk arbeid er. Jeg vet at alle kan og bør verdsette sine forfedre og strebe etter å ha en dyp forbindelse med disse viktige medlemmene av vår familie.
Et ønske om å hjelpe bestemoren min
Jeg ble presentert for Kirken i begynnelsen av 2018. Jeg elsket å lære av misjonærene, og da de fortalte meg om hvor viktig slektshistorie og tempelarbeid er, ble jeg ikke overrasket. Jeg visste allerede at det var noe viktig ved å lære om og yte tjeneste til familiemedlemmer som hadde gått før oss.
Eldste Dale G. Renlund i De tolv apostlers quorum forklarte:
“Slektshistorie og tempelarbeid er ikke bare for de avdøde, men velsigner også de levende …
Dette er noe langt mer enn en anbefalt hobby, fordi frelsens ordinanser er nødvendig for alle Guds barn.”1
Da jeg hørte dette, gledet jeg meg til å fortsette å lære om evangeliet og til slutt gjøre tempelarbeid for mine forfedre og knytte meg mer til dem.
1. november 2018 besøkte min familie og jeg bestemors gravsted. Jeg hadde kjent henne godt hele livet, og jeg savnet henne etter at hun hadde gått bort. Jeg lærte fortsatt om Kirken den gangen, og jeg var ganske sikker på at bestemor ville ha vært uenig og frarådet min interesse for Kirken hvis hun hadde vært i live. Hun hadde vært svært tradisjonell i sin religion.
Så jeg ble overrasket da jeg, mens jeg sto foran graven og ba for henne, fikk et klart inntrykk av at hun allerede kjente sannhetene i Jesu Kristi evangelium. Jeg følte at hun var stolt av meg fordi jeg fikk anledning til å leve mitt liv ifølge Frelserens eksempel.
Jeg ble målløs.
Misjonærene hadde nylig lært meg at de som er på den andre siden av sløret, får muligheter til å lære om evangeliet hvis de ikke fikk anledning til å lære om det på jorden (se Lære og pakter 138:22–24). På en eller annen måte visste jeg at bestemor hadde lært disse sannhetene og var klar til å ta imot evangeliet. Jeg visste at hun trengte min hjelp for å få tempelarbeidet gjort.
Og for å gjøre dette arbeidet, måtte jeg bli døpt selv.
Jeg hadde tenkt en stund på om jeg virkelig ønsket å bli medlem av Jesu Kristi Kirke. Og det var denne opplevelsen ved bestemors grav som fikk meg til endelig å planlegge en dåpsdato sammen med misjonærene.
En mirakuløs tempeltur
Noen måneder senere planla de unge enslige voksne i mitt område en tur til Freiberg Tyskland tempel året etter. Vi ble oppfordret til å gjøre klar våre egne familienavn på forhånd som vi kunne ta med oss.
Jeg besøkte mange familiemedlemmer og en prest i en landsby hvor mine forfedre hadde bodd for å innhente informasjon og opptegnelser. Jeg ba også om veiledning for å finne andre medlemmer av min familie som trengte at arbeidet deres ble utført.
Til slutt hadde jeg samlet og klargjort omtrent 40 familienavn til dåp ved min første tempeltur. Men det var spesielt én av mine forfedre som jeg virkelig var spent på.
Den dagen vi besøkte tempelet, grep en av mine kjæreste venner (som med tiden ble min ektemann) hånden min og førte meg ned i døpefonten for å utføre bestemors dåp. Og da han senket meg ned i vannet og løftet meg opp igjen, ble jeg slått av en varm følelse fra Den hellige ånd.
Jeg visste umiddelbart at bestemor var med meg og at hun var takknemlig for endelig å bli medlem av Kirken. Jeg var takknemlig til henne for at hun hjalp meg å virkelig forstå hvor mye det arbeidet vi gjør i templene betyr for våre forfedre.
Vi trenger hverandre
Jeg er så takknemlig for denne opplevelsen med bestemor, fordi det bekreftet for meg hva jeg hadde trodd hele mitt liv – at våre forfedre og kjære som har gått bort, lever videre og at vi kan styrke våre forbindelser til dem.
Vi kan hente styrke, kjærlighet og så mange andre velsignelser fra våre forfedre når vi lærer om dem, viser takknemlighet for dem og utfører hellige ordinanser for dem i tempelet.
Da eldste David A. Bednar i De tolv apostlers quorum oppfordret Kirkens medlemmer til å øke tiden de bruker på slektshistorisk arbeid, lovet han: “Hvis dere tar imot denne oppfordringen med tro, vil deres hjerter vendes til fedrene … Deres kjærlighet og takknemlighet til deres forfedre vil vokse. Deres vitnesbyrd om og omvendelse til Frelseren vil bli dyp og varig. Og jeg lover at dere vil bli beskyttet mot djevelens voksende innflytelse.”2
Jeg er evig takknemlig for min gode bestemor. Jeg gleder meg sånn til den dagen vi blir gjenforenet, og jeg kan fortelle henne hvordan hun hjalp meg å ta imot Jesu Kristi evangelium fullt ut. Jeg vet at når vi anstrenger oss for å knytte oss til våre forfedre og styrke vårt forhold til dem, kan vi styrke vår tro og komme nærmere Kristus.
De trenger oss – de venter på oss. Og vi trenger dem også (se Lære og pakter 128:18).