Bare digitalt

Hvordan jeg lærte å tjene med kjærlighet

Av Larry Jespersen

Artikkelforfatteren bor i Missouri i USA.

Tjeneste velsigner dem vi tjener, men hvis vi tjener med riktig holdning, vil også vi bli velsignet.

Bilde

mann som reparerer taket

Da jeg ble medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige i en alder av 35 år, var noe av det jeg raskt lærte, at jeg måtte være villig til å tjene andre. Enten det var å hjelpe noen med å flytte, tilby å klippe plenen, utføre reparasjoner eller sørge for transport, prøvde jeg så ofte som mulig å respondere på anmodninger om tjeneste fra mitt quorum eller fra enkeltpersoner.

Jeg følte at jeg tjente på en god måte. I ettertid innser jeg imidlertid at jeg tjente på grunn av pliktfølelse og ikke av kjærlighet til dem som trengte hjelp. Jeg anså egentlig ikke min tjeneste som å prøve å bli Herrens hender.¹

Etter at jeg flyttet til det sentrale Missouri i USA, fikk jeg anledning til å tjene et eldre par. Deres lille, gamle hjem på landet trengte mange reparasjoner, blant annet det utette taket. Paret led imidlertid av alvorlige helseproblemer som hindret dem i å utføre fysisk arbeid.

På en varm dag i juli var min gode venn Dallas Martin og jeg oppe på taket og la ned ny takstein. Vi var utilpass og dryppet av svette. Plutselig stoppet Dallas opp, rettet seg og så på meg.

“Forstår du hvor velsignet vi er som er dem som kan være her oppe og gjøre dette arbeidet, og ikke de som er inne og som ikke kan?” spurte han.

Spørsmålet hans traff meg som et lyn. Det var bokstavelig talt et livsendrende øyeblikk. Hele mitt perspektiv på tjeneste fikk ny mening. Jeg innså hvor velsignet jeg var som kunne gjøre alt det jeg kunne.

I det øyeblikket følte jeg at Dallas og jeg ikke bare hjalp til på grunn av pliktfølelse, men hjalp til med en følelse av takknemlighet. Herren hadde velsignet oss med evnen til virkelig å være hans hender. Med denne erkjennelsen var det lett for meg å føle kjærlighet til dem vi hjalp.

Siden den dagen, når jeg har hjulpet til med et tjenesteprosjekt, eller når noen har trengt hjelp som jeg var i stand til å gi, har jeg prøvd å ha dette perspektivet i tankene. Jeg har ikke alltid lykkes, men dette perspektivet har vært til stor velsignelse i mitt liv. Det har virkelig hjulpet meg å ha en positiv holdning til tjeneste.

Når jeg har problemer eller utfordringer, prøver jeg å tenke på mennesker som opplever mer alvorlige prøvelser enn meg. Så takker jeg Herren for alle velsignelsene han har gitt meg.

Hvis vi setter vår tjeneste i riktig perspektiv, får den ny mening. To uttalelser om tjeneste av president Gordon B. Hinckley (1910–2008) skiller seg ut for meg.

“Den mest effektive medisin for selvmedlidenhetens sykdom er å glemme oss selv i tjeneste for andre.”²
“Den beste motgift jeg vet mot bekymring, er arbeid. Den beste kur for tretthet, er utfordringen med å hjelpe en som er enda mer sliten. En av livets store ironier er dette: Han eller hun som tjener, har nesten alltid mer nytte av det enn han eller hun som blir betjent.”³

Dette vil være sant hvis vi yter tjeneste for andre med riktig innstilling. Hvis vi virkelig streber etter å hjelpe fordi vi føler kjærlighet til våre brødre og søstre, og fordi vi oppriktig ønsker å være Herrens hender, vil vår tjeneste velsigne oss ikke bare i dette livet, men også i det kommende livet.