Unge voksne
Jeg lærte å føle Guds kjærlighet til meg
Jeg visste at Gud elsker alle sine barn, men av en eller annen grunn følte jeg meg som unntaket.
Foto: Getty Images, illustrasjonsfoto
Mitt første år på universitetet satt jeg i Hjelpeforeningen da noen fortalte om en opplevelse der hun følte seg tilskyndet til å skrive ned hva hun trodde Gud følte for henne.
Dette gjorde inntrykk på meg.
Da jeg kom hjem, følte jeg meg tilskyndet til å gjøre det samme. Men etter å ha sittet der i 10 minutter uten å ha skrevet noe, brast jeg i gråt. Jeg følte meg som en bedrager. Så mye av mitt vitnesbyrd var basert på Gud og hans fullkomne kjærlighet til oss. Likevel klarte jeg ikke å få noe ned på papiret.
Jeg visste at Gud elsker alle sine barn, men av en eller annen grunn følte jeg meg som unntaket.
Hvordan kunne det være mulig?
Jeg måtte møte min usikkerhet
Da jeg begynte å gå i terapi året etter, kunne jeg begynne å bearbeide tankene mine. Terapeuten min påpekte at jeg hadde en tendens til å være en alt eller ingenting-person. Jeg trodde at jeg enten måtte holde budene fullkomment, eller så var jeg ikke sterk nok. Og jeg innså at jeg hadde bestemt meg for at fordi jeg ikke kunne føle Gud i livet mitt, fantes han ikke. Men når jeg så tilbake på livet mitt, visste jeg at det ikke kunne være sant. Så jeg innså at problemet var meg, ikke Gud.
Helt siden jeg var liten, hadde jeg innprentet tanken at hvis jeg ikke var fullkommen, ville jeg aldri være god nok. Men fordi ingen er fullkommen, svømte jeg naturligvis i et hav av usikkerhet. Jeg følte meg utilpass med tanken på at jeg kunne være verdt noe. Det var på grunn av dette at jeg alltid følte at jeg ikke holdt mål og ikke fortjente noens kjærlighet – heller ikke Guds.
En stund hadde jeg prøvd å bekjempe min ensomhet og følelse av utilstrekkelighet ved å prøve å være alt. Jeg var opptatt med alle aktiviteter jeg kunne finne for å glemme de virkelige problemene i livet mitt. Og jeg brukte altfor mye tid på å overveie andres behov som en måte å unngå å måtte fokusere på mine egne. Jeg underviste, spilte tennis, bakte for alle mine venner og naboer og ble lærerassistent. Jeg jobbet også deltid, tok mange kurs og var leder for en rekke klubber og grupper på universitetet.
For dem som så dette utenfra, var jeg jenta som klarte alt. Det de ikke kunne se, var at inni meg lette jeg desperat etter noe som kunne få meg til å føle meg bra nok. Men jeg prøvde alltid å gjøre mer og mer og ble bare enda mer forvirret med hensyn til hvem jeg var og hvem jeg ønsket å være.
På slutten av mitt første år innså jeg hvor hardt lammet jeg hadde blitt av min følelse av verdiløshet. Jeg hadde tillatt meg å være så overveldende usikker at jeg nektet meg selv alt det fantastiske som livet hadde å by på, og ble følelsesløs for mitt eget liv.
Jeg trakk meg tilbake og lurte på hvorfor jeg fortsatt ikke følte noe, til tross for at jeg gjorde så mye. Dette sendte meg inn i en mørk depresjon. Hva gjør du når du føler deg fullstendig forlatt av Gud?
Jeg var ivrig etter å komme videre, men følte meg tom fordi jeg lurte på hva Gud egentlig følte for meg, og innså at noe inni meg måtte forandres. Denne erkjennelsen fikk meg inn på veien til å føle Guds kjærlighet til meg.
Jeg ønsket å føle Guds kjærlighet
Først visste jeg ikke hvordan jeg skulle begynne. Den oppgaven alene føltes skremmende. Men i løpet av det neste året stolte jeg på at Herren og hans uendelige godhet ville hjelpe meg gjennom hver dag. Jeg fant så mye styrke og sinnsro ved å lese budskap fra profeter, grunne på tempelpaktene jeg hadde inngått, sette av om så bare 10 minutter hver kveld til å lese i Skriftene og kommunisere med vår himmelske Fader i bønn i løpet av dagen.
Da jeg gjorde disse tingene, begynte jeg å se hans hånd i mitt liv. Jeg visste ikke hvem jeg var eller hvilken vei jeg skulle velge i livet. Jeg visste ikke hvilken vei som kunne få meg til å føle meg bra nok. Men jeg innså snart at det jeg egentlig trengte, var å vite hvem jeg var for Gud.
Jeg er nå i mitt siste semester på universitetet. Blant alle påkjenningene ved å være student, ansatt, datter, søster og venn, har jeg innsett at det å kjenne min verdi og forstå hva Gud føler for meg, er avgjørende for at jeg skal lykkes med alt jeg gjør.
Det er fortsatt mye som er ukjent med hensyn til min fremtid, og det er i orden.
For meg hjelper det meg gjennom hver dag, å vite at jeg ikke trenger å være fullkommen akkurat nå. Jeg vet at Gud er oppmerksom på meg. Jeg vet også at selv om jeg ikke kan føle hans kjærlighet, arbeider han fremdeles tålmodig med meg.
I løpet av de siste årene av denne kampen har Gud hjulpet meg å oppdage egenskaper og talenter i meg selv som jeg aldri ville ha lagt merke til før. Det viktigste er at jeg med tiden, ved personlig åpenbaring og daglig innsats for å forstå Guds vilje med meg, har funnet ut hva han føler for meg. Jeg har vært i stand til å benytte meg rikelig av Frelserens kraft og velsignelsene ved hans forsoning i mitt liv. Dette har hjulpet meg å føle Guds kjærlighet og vite at jeg er hans elskede datter.
Da jeg leste profetenes budskap, ble jeg rørt da jeg leste disse ordene av president Russell M. Nelson: “En kvinne føler egenverd når hun følger Mesterens eksempel. Hennes følelse av uendelig verdi kommer fra hennes egen Kristus-lignende lengsel etter å gi kjærlighet, slik han gjør det.”
Han bemerket også: “[En kvinne oppnår] selvaktelse ved sin egen rettferdighet og et nært forhold til Gud.”1 Av dette har jeg lært å forstå at den jeg er, er mer enn kombinasjonen av det jeg gjør eller sier. Jeg er en evig person med et bemerkelsesverdig kall til å lede med kjærlighet og medfølelse, akkurat slik Frelseren gjorde. Og denne forståelsen overgår alt min depresjon måtte prøve å fortelle meg.
Veien videre
Selv nå glemmer jeg noen ganger hvordan Guds kjærlighet føles og hvilke varige gleder som finnes i de minste og mest ordinære øyeblikk i livet. Men mirakelet ved Kristi forsoning er at den ikke bare er for omvendelse. Hans nåde gjør oss også i stand til å komme gjennom hver dag og elske oss selv. Jeg glemmer det ofte, men det er likevel sant.
Det er ikke til å unngå at vi er utsatt for menneskelig natur og at disse øyeblikkene med guddommelig klarhet og inspirasjon kanskje ikke alltid føles så sanne. Så for å hjelpe oss kan vi skrive ned og se tilbake på de gangene vi har følt Guds kjærlighet. Vi kan fortsette å prøve å finne måter å føle denne kjærligheten på. Vår daglige tilbedelse og fortsatte innsats for å styrke vår personlige hellighet vil ikke bare styrke vårt forhold til vår himmelske Fader, men også øke vår personlige lykke og selvaktelse. Kristus kan foredle disse anstrengelsene for å hjelpe oss å bli den vår Fader i himmelen ønsker at vi skal være.
Jeg er fast bestemt på å fortsette å prøve fordi jeg har håp i Kristus. Jeg vet at livet vil fortsette å bli bedre og at jeg vil vokse når jeg stoler på ham. Da jeg oppdaget hvor uendelig Guds kjærlighet til meg var, var jeg i stand til å finne større styrke hver dag til å komme over hjertesorg og overvinne mine følelser av utilstrekkelighet og mitt behov for fullkommenhet.
Når jeg faller tilbake til min usikkerhet, husker jeg at Gud synes at jeg er morsom, snill, gavmild og vakker. Mest av alt husker jeg at han ser at jeg prøver.
President Thomas S. Monson (1927–2018) erklærte: “Guds kjærlighet er der for dere [uansett] om dere føler at dere fortjener kjærlighet eller ikke. Den er rett og slett alltid der.”2 Jeg er så takknemlig for denne sannheten. I vår dypeste kamp kan vi se Guds herlighet hjelpe oss å gå fremover. Han heier alltid på oss.