Eldes i trofasthet

En viktig avgjørelse

Av Irene Soderquist Larsen

Artikkelforfatteren bor i Idaho i USA.

Vi bestemte oss for å spille duetter sammen. Det var vår måte å gi verden glede på.

Bilde

photo of Irene and Alice playing a piano duet

Foto gjengitt med tillatelse fra artikkelforfatterens familie: Illustrasjon: Carolyn Vibbert

En dag for tre år siden, da jeg var 87, var jeg på en sosial sammenkomst. En kvinne var der og spilte piano. Hun spilte omtrent som jeg. Da jeg spurte hva hun het, fant jeg ut at det var Alice Bodily, min biskops mor. Hun var 90 år gammel den gangen.

Jeg spurte biskopen om han trodde moren ønsket å spille duetter. Han spurte henne, og hun sa at det ville hun gjerne. Så for tre år siden begynte vi å spille pianoduetter hver onsdag morgen i en time for vår egen fornøyelse.

Vi gikk fra enkle barneduetter til et par duetter jeg pleide å spille sammen med mor. Men det vi likte best, var å spille duetter av Kirkens hellige salmer. Våre to favoritter er “Hvilken skjønn og yndig morgen” (Salmer, nr. 13) og “Det er skjønnhet her på jord” (Salmer, nr. 153).

Ved å spille hver onsdag og øve innimellom, ble vi nokså flinke og imponerte barna våre med en liten konsert. Biskopen sa at han gjerne ville at vi skulle spille på nadverdsmøtet, så vi lærte oss “Guds ånd som en ild” (Salmer, nr. 2). Det var en stor utfordring for oss, men vi arbeidet med den i flere måneder og overrasket oss selv og våre barn og trolig også menighetens medlemmer. Før covid-19 brøt ut, spilte vi denne salmen i fem av våre barns menigheter.

Det er mange vakre salmer vi nå elsker å fremføre, for eksempel “Kom, følg med meg” (Salmer, nr. 94), “Come, Thou Fount of Every Blessing” (ikke i den nåværende salmeboken, men lett å finne) og “Vi er kalt” (Salmer, nr. 164). Noen ganger kan det å finne et duettarrangement innebære å be om hjelp, men et familiemedlem, en omsorgssøster eller menighetens musikkleder er vanligvis glad for å kunne hjelpe til.

Vi fant til og med en samling julesanger og forberedte et 40-minutters program som skulle presenteres på et pleiehjem i desember. En annen musiker sluttet seg til oss og spilte xylofon og klokkespill for å gjøre fremførelsen mer variert.

Ved hjelp av musikken vår føler vi at vi, i en alder av 90 og 93 år, bringer “Joy to the World” [glede til verden] (se Salmer, nr. 124) ikke bare i julen, men også resten av året. Vi har spilt sammen jevnlig i tre år nå. Å velge å spille duetter sammen var helt klart en viktig avgjørelse for oss begge!

Tjeneste fra eldre

Her er noen måter eldre medlemmer av Kirken har funnet for å velsigne menneskene rundt seg:

For mange år siden publiserte Wayne Lewis fra Washington i USA sin livshistorie. Han ga eksemplarer til alle sine barn og barnebarn. “Jeg gjorde ikke dette for noen andre enn min familie, for å oppmuntre dem til å skrive om sine livserfaringer”, sier han. Ikke lenge etterpå ble Wayne først rammet av ett slag og så et til. “Etter slagene oppdaget rådgiveren min at det å skrive historier om livet mitt faktisk bidro til å redusere stresset som følge av hjerneskaden, så jeg har fortsatt å skrive om livet mitt.” Nå som han er 88 år gammel, legger Wayne til: “Jeg vil oppfordre alle til å skrive sin livshistorie. Gjør det nå, og bruk et hvilket som helst format du tror vil bli lest av dem du er glad i.”
Da Waynes hustru Mary ble involvert i et prosjekt i Kirkens regi, drømte hun aldri om at hun 15 år senere fortsatt skulle lage pledd til det lokale sykehuset. Mary er nå 84 år, og hver måned leverer hun bunter med små pledd til nyfødte og fangpledd til barn, hvert av dem “laget med kjærlighet til dem som trenger dem”.
Susan Barstow, 74 år, fra Minnesota i USA, er et eksempel på tjeneste ved å strikke votter og sokker og gi dem bort. “De gir folk varme og lindring”, sier hun. Hun er også Hjelpeforeningens leder for barmhjertighetstjeneste i menigheten. “Det er et flott kall for meg”, sier hun, “fordi jeg kan hjelpe andre når de trenger det, og hjelpe andre å gjøre det samme.”