Sagt av siste dagers hellige
Frykt ikke
Jeg utbrøt stille: “Kom du virkelig til denne jorden for over 2 000 år siden som et hjelpeløst spedbarn?”
Jeg var sammen med familien hjemme hos en venn og spiste middag på julaften, da moren til en av pasientene mine ringte. Hennes 19 år gamle sønn hadde gjennomgått en lang og anstrengende reise med leukemi, som omfattet en rekke komplikasjoner på grunn av sykdommen og dens behandling.
Til slutt, etter nok en mislykket runde med intensiv cellegiftbehandling, hadde han bestemt seg for ikke å motta videre pleie og dratt hjem. Han følte fred med vissheten om at han snart skulle dø.
Den kvelden, da pusten hans endret seg og han fikk høy feber, ringte moren etter ambulanse. Da de kom til sykehusets akuttmottak, ringte hun meg.
“Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!” gråt hun.
Legene forventet ikke at sønnen skulle overleve de neste timene. Vi snakket om måter å holde ham komfortabel på, og jeg fortalte henne at jeg ville stille opp for familien.
Jeg spiste ferdig middagen, og barna begynte sitt rollespill om Kristi fødsel. Da vår familievenn begynte å lese fra Lukas kapittel 2, ringte telefonen min igjen, og jeg gikk ut.
Pasienten min var død. Med tårer i øynene fortalte jeg familien hvor mye sønnen deres hadde betydd for meg. Jeg uttrykte mitt hat mot barnekreft og ønsket at jeg kunne ha gjort mer for ham.
Da jeg hadde tørket tårene, gikk jeg inn i vår venns hjem igjen. Min eldste sønn spilte Josef, som sto ved siden av krybben, og min yngste sønn, en hyrde, lyttet oppriktig til engelen som erklærte:
“Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede …
I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids by” (Lukas 2:10–11).
I det øyeblikket utbrøt jeg stille: “Er du virkelig der? Kom du virkelig til denne jorden for over 2 000 år siden som et hjelpeløst spedbarn? Bar du virkelig våre smerter og lidelser av alle slag?
Da jeg så barna ydmykt og ærbødig hedre vår Frelser, hørte jeg svaret: “Ja, jeg er her. Jeg kom og overvant. ‘I begge mine hender har jeg tegnet deg’” (se Jesaja 49:16).
Ingen av oss er immune mot smerte, sorg og hjertesorg. Men i slike stunder kan vi bli oppmuntret ved engelens ord: “Frykt ikke” (Lukas 2:10). Og vi kan bli styrket ved Herrens ord: “I verden har dere trengsel. Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden” (Johannes 16:33).
Siden den gang har julaften fått ny betydning for meg. Jeg blir påminnet om min pasient, hans familie og trøsten ved å vite at ved Frelserens offer vil også vi overvinne verden.